Fristedet bak murene

– Vi gjorde tidlig en avtale, Harald og jeg. Hvis jeg skrev en lapp om at jeg måtte snakke samme dag, så var det alvor. Det var ikke noe jeg skulle gjøre bare på gøy, og det skjønte Harald. Det var en god sikkerhetsventil å ha.

Erik er en mann i 40-årene som sitter på forvaring på Ila fengsel. Erik er ikke hans egentlige navn. Han ønsker å være anonym i denne saken.

Det betydde nesten alt. Det er jo en berg- og dalbane når man sitter i varetekt.

—  Harald Kjær

Han er en kreativ person som liker å tegne. Erik er også svært glad i å lese og ser på seg selv som et nysgjerrig menneske. Samtaler og diskusjoner er noe Erik setter pris på. Men han har ikke så mange samtaler i løpet av en dag. Samtalene med en spesiell person har gjort at Erik har kommet seg gjennom dagene innenfor murene.

– Hverdagen i fengsel er ganske monoton. Man er så avgrensa fra verden at alt mulig rart kan skje på utsiden uten at du egentlig vet at det har skjedd. Folk lever, dør, gifter seg, unger blir født og kjærester finner seg nye å være med, det skjer mye. Livet går videre for oss da.

[ (+) Taterne var et onde - og folk og en kultur som måtte dø ]

– Viktig med noen som kan holde deg i hånda

Før han kom til Ila, satt han tre år i Oslo fengsel. Der møtte han fengselspresten Harald, og det skulle ikke ta lang tid før de skapte et nært bånd. Allerede under tiden i varetekt, satte Erik stor pris på at han hadde noen han kunne snakke med.

– Det betydde nesten alt. Det er jo en berg- og dalbane når man sitter i varetekt. Det er mange veldig tunge ting som skjer, og som ligger utenfor ens egen kontroll. Mye av det kan føles urettferdig, selv om det meste stort sett er rettferdig, sier Erik.

Å havne i fengsel mener Erik er en av de store livskrisene et menneske kan gå gjennom. I varetekt preges hverdagen av mange fengslingsmøter, avhør og besøksforbud. Det er en uvisshet om alt: saken, familien og en selv.

– Finner man noen som kan hjelpe deg gjennom det og holde deg litt i hånda, så blir det veldig viktig.

Harald ble den personen som gjorde møtet med hverdagen i fengsel litt enklere å takle.

– Møter med mennesker har alltid fascinert meg

Harald Kjær har jobbet som fengselsprest i 17 år. I ti av dem har han jobbet i Oslo fengsel. Det var spesielt samtalen mellom mennesker som dro han mot fengselsprestyrket.

– Møter med mennesker har alltid fascinert meg. Derfor søkte jeg mot denne type presteretning, der samtalen står sentralt. Jeg vet hvor mye det kan bety for folk å snakke til en som bare er der for å lytte. Det var med på å gi meg en drivkraft og mye mening.

Da Harald studerte teologi jobbet han i fengselet og i rusomsorgen ved siden av. Der erfarte han at mange av dem som sliter med rus og dem som sitter i fengsel har mange eksistensielle og åndelige spørsmål. Det å skape en trygg plattform opplevde han som noe av det viktigste i møtene med disse menneskene. Det er også viktig for han den dag i dag som fengselsprest.

– Ved å skape en trygg ramme blir det også lettere å snakke om vanskeligere ting. Noen åpner seg allerede når de kommer inn døra til kontoret, mens andre bruker lang, lang tid og kommer kanskje aldri dit.

[ Portrett med Anders Hammer (+): Yppet på seg Kina ]

Prestekontoret blir et fristed

I fengsel er det mange vonde livshistorier i møte med det levde liv. De innsatte opplever brutte relasjoner i både fortid og nåtid, noe som påvirker personligheten til den enkelte.

Innenfor murene mister du friheten din, og du kan ikke selv velge hvilke relasjoner du går inn i. Du blir tvunget til å ha en relasjon til mennesker du kanskje aldri hadde valgt selv. Da kan det være lett å miste seg selv. Men prestesamtalen blir fristedet, i vertfall for Erik.

– Prestekontoret er en plass der jeg kan sitte å prate om bestefaren min som sa rare ting, eller små anekdoter om barna fra da de var små. Vi sitter og prater om det og flirer litt, og det er vel så viktig som alt det andre, alt som er alvorlig. Vi kan snakke om alt, sier Erik.

Noen åpner seg allerede når de kommer inn døra til kontoret, mens andre bruker lang, lang tid og kommer kanskje aldri dit

—  Harald Kjær

For innsatte kan det nemlig være avgjørende og viktig å ha en person de kan ha en hverdagslig samtale med.

(Saken fortsetter under bildet)

– Det de innsatte møter ellers er blant annet avhør med politiet, hvor alt de sier blir mistenkeliggjort. Alt handler om å bli trodd på, sier Harald.

Prøver å gjøre dagen bedre

Han forteller at fengselsbetjentene forsøker å gjøre forskjellen mellom de innsatte og seg så liten som mulig, men at det likevel kan være vanskelig for innsatte å snakke fritt og åpent med dem.

– Jeg er en av de få som ikke har uniform og som ikke skal noe spesielt. Jeg skal ikke kartlegge dem, men jeg er der bare for å finne ut om dagen, timen, eller halvtimen kan bli litt bedre. Det er ofte lille, store forskjellen, forteller han.

Les reportasjen: Grundere på rette og gale siden (+)

Jeg har gjort mye stygt i livet, men jeg kan ikke se for meg at jeg har gjort så mye stygt at jeg skulle bli parkert og ikke få være i nærheten av søsteren min sin begravelse.

—  Erik

Det kjenner Erik seg igjen i. Han forteller at han har blitt mer varsom når han snakker med de ansatte.

– På forvaring observerer de oss kontinuerlig, og skriver ned alt. Er man for interessert og stiller personlige spørsmål til ansatte, som ellers i samfunnet ville bli sett på som normal interesse, kan det føre til at de mener den innsatte «kartlegger» den ansatte. Det gjør at man annullerer litt av den vanlige mellommenneskelige interaksjonen, sier han.

Hos presten er det en annen stemning. Det kan skje vanskelige ting og kriser kan oppstå, og da har man ofte behov for å lufte ting, forteller Erik. Da stiller presten alltid opp.

– Jeg har hatt et ganske langt og innholdsrikt liv og opplevd mye rart. Mye av det har jeg ingen interesse av å dele med alle. Enkelte ting som private minner, sorger, bekymringer og anger, vil jeg velge hvem jeg deler med. Da er det fint å ha presten.

Når kriser inntreffer

I tillegg til samtalen har presten også en annen viktig funksjon når store kriser inntreffer. Like etter Erik fikk dommen sin, mistet han søsteren sin.

– Det Harald gjorde for meg da betydde alt.

Harald kom med dødsbudskapet da Erik jobbet på arbeidsplassen sin.

– Vanligvis kommer han bare innom med gode nyheter, så jeg trodde nesten ikke på han.

Erik brukte store deler av dagen på å snakke og drikke kaffe med Harald.

– Det som var så rart var at den kvelden etter søsteren min døde, var det storm i Oslo. Det tordna og lynte som det aldri har gjort før. Mennesker ser etter sammenhenger, og jeg kommer ikke unna at akkurat den kvelden var det verdens verste uvær.

Arman Vestad – gründer. Dømt for salg av våpen og narkotika (+)

De neste dagene var han hyppig på besøk til fengselspresten. På grunn av omstendighetene fikk ikke Erik permisjon til å dra i begravelsen til søsteren.

– Jeg har gjort mye stygt i livet, men jeg kan ikke se for meg at jeg har gjort så mye stygt at jeg skulle bli parkert og ikke få være i nærheten av søsteren min sin begravelse. Det var veldig vanskelig å akseptere, men sånn var det.

Johan Lothe – tidligere direktør. Dømt for oppbevaring og salg av narkotika

Alternativ begravelse

Det er ikke uvanlig at innsatte opplever å få avslag på søknad om permisjon til begravelser. Derfor prøver fengselsprest Harald etter beste evne å gi dem et alternativ.

– Noen innsatte opplever det som veldig vanskelig å ikke kunne gå i begravelsen, og de føler de mister muligheten til å ta avskjed. Ved å lage en markering kan vi gjøre noe som er annerledes enn hverdagen i fengselet. Det kan på ingen måte erstatte begravelsen, men det kan hjelpe den innsatte med å bearbeide sorgen.

Derfor gir Harald alltid innsatte som har mistet noen en mulighet til å arrangere en markering. Selv om markeringen i fengselet aldri blir det samme som begravelsen i kirken, tror Harald det likevel kan ha stor betydning.

– Jeg har skjønt hvor mye det betyr å gjøre noe som annerledes enn det hverdagslige. Det er da jeg tror våre ritualer kan være viktige. Bare det å få inn noen ord som en prest vanligvis bruker kan ha stor betydning. Det bryter litt med den monotone hverdagen de innsatte ellers opplever.

Når innsatte opplever dødsfall i nær krets, prøver Harald å tilpasse så godt han kan, og følge de innsatte sine ønsker så langt det lar seg gjøre.

– Jeg spør om vedkommende ønsker at vi skal gjøre noe her inne den dagen, så finner vi en løsning sammen. Noen ønsker å dekke til i kirkerommet og gjennomføre en slags begravelse der, eller bare tenne et lys på kontoret mitt. Andre vil bare være på fengselscella den dagen med sine vonde og vanskelige tanker.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen