Reportasje

Gründere på den rette og den gale siden

De er rastløse, kreative og jakter på spenning: – Entreprenører som opererer på den riktige og gale siden av loven har mye til felles, sier BI-professor og kriminolog Petter Gottschalk.

Dersom du er god til å selge aksjer som ikke finnes, er du da en gründersjel og god selger? Eller bare en svindler? Det er spørsmålet tidligere aksjemegler og entreprenør Jordan Belfort stiller i sine memoarer, «The Wolf of Wall Street».

Dagsavisen har til denne saken møtt fire kreative gründersjeler som havnet skeivt ut, men har gjort opp for seg:
Pål Enger – billedkunstner. Dømt for å ha stjålet «Skrik» (+)
Christian Wold – tidligere modell og dørvakt. Dømt for svindel 
Johan Lothe – tidligere direktør. Dømt for oppbevaring og salg av narkotika 
Arman Vestad – gründer. Dømt for salg av våpen og narkotika (+)

På nittitallet ble han tiltalt og dømt for manipulering av aksjekurser og hvitvasking av penger, og i ettertid har han levd av å fortelle sin historie i bokform og som foredrag med den forførende salgspitchen: «I partied like a rockstar, and lived like a king». Det kan neppe sies mer fristende.

Virkelighetens Jordan Belfort, mannen som hevdet at «Å velge trygghet og aldri ta noen for for risiko er snarveien til fattigdom». Foto: Scanpix

Blir trigget og motivert

De aller fleste av oss er som regel bare vanlige ansatte i en bedrift. Vi synes ni-til-fire-jobb med fast lønn og feriepenger er helt ok. Gründere, derimot, skaper sitt eget levebrød.

Snart kommer en ny runde av TV-serien «Exit», som handler om fire tilsynelatende vellykkede og ikke minst velkledde finansmenn som fyller livet med absolutt alt penger kan kjøpe av dop, sex og luksus. Da sesong 1 av serien gikk på tv satt de fleste som kjenner finansmiljøet fra innsiden og nikket med lure smil om munnen for å bekrefte det som Jordan Belfort alt har fortalt: jo da, virkeligheten i big business – den er mye drøyere.

TV-serien «Exit»: Sonja Wanda, Ine Wilmann, Pål Sverre Hagen og Tobias Santelmann etter et fuktig lag. Foto: Ingeborg Klyve, NRK

– Det er mange likhetstrekk hos entreprenører som opererer på den riktige og gale siden av loven, sier BI-professor og kriminolog Petter Gottschalk, som har studert organisert kriminalitet, økonomisk kriminalitet og kriminelt entreprenørskap.

Les portrettet: Petter Smart (+)

Han nevner behov for spenning, villighet til å ta risiko, samt en dose selvrettferdighet og narsissisme som typiske trekk for entreprenører, både de lovlydige, de som ønsker å satse kriminelt og de som bare sklir og tryner i en etisk gråsone.

Gründere og mesterhjerner

«Å jaså, du er ute etter genet mitt?» sa en meget lovlydig gründer til undertegnede en gang hun ble spurt om talentet sitt. Dessverre var oppskriften ganske kjedelig: hardt arbeid. Aldri gi opp.

Men, så la hun til at hun er særlig flink til å finne svakheter i systemer, og se på detaljer uten å miste overblikket. Altså det som er selve kjernen i gründerhjernen: avdekke udekte behov, nye løsninger og gjerne også hull i eksisterende systemer. Å gjøre ting på nye måter.

– Ikke minst har gründere også evner å motivere andre til å «bli med på en reise» som det heter i business, sier Gottschalk.

BI-professor Petter Gottschalk har flere ganger søkt råd hos dømte hvitsnippforbrytere om hva han bør lære studentene sine om økonomisk kriminalitet og korrupsjon. Foto: Krister Sørbø

Bevisst satsing

«Det hadde vært artig å se om man kunne få det til» og: «Jeg var helt blind for konsekvenser.»

Det var David Toskas ord. I dokumentarserien «Vårt lille land» forteller han om hvordan han egentlig ble kriminell – noe han etter eget utsagn bestemte seg for tidlig.

Han hadde hørt eldre gutter på skolen gjorde innbrudd og så hvordan de plutselig fikk mye penger mellom hendene. «Det åpenbarte seg muligheter. Og i løpet av et par uker hadde jeg gjort flere innbrudd», forteller han.

Han droppet videregående og bestemte seg bevisst for å satse som kriminell. Gjorde minibank-ran og innbrudd regelmessig og hadde til og med dårlig samvittighet når han tok «ferie».

«Jeg fikk dårlig samvittighet for å ta fri fra kriminalitet», forteller han til Tonje Steinsland i dokumentaren. «Kan du forklare hvordan man blir sånn,» spør Steinsland. Toska har ikke noe presist svar på det. Han siterer sin egen morfars analyse av hans gradvise forandring: Det er når «galt blir rett. Og rett blir galt».

Les også: Kvinnelige gründere bidrar til grønn omstilling

Lagspillere

Å bygge nettverk er avgjørende for suksess. En gründer som lykkes kan skape jobber til flere, men er nesten alltid avhengig av å få med seg et bra team.

– Som kriminell er det også begrenset hva du kan få til alene, så du er avhengig av å motivere folk til å bli med på prosjektet ditt, sier Petter Gottschalk.

– Man kan velge mellom å rekruttere mennesker som er lojale, eller folk med kompetanse. I begge tilfeller gjelder det å få med mennesker som kanskje ikke har verdens beste arbeidsdisiplin, men de har god peiling og sterk lyst til å få til noe.

– De hvitsnippkriminelle som er blitt tatt i Norge er de som primært har rekruttert folk som var lojale.

Kjønnsbalanse

Når man skal forsøke å kartlegge hvem som velger å begå kriminelle handlinger kan adferd over tid avsløre et mønster.

– Ta terrorister. Den første fasen er ikke at de kommer i dårlig selskap, men at de reagerer på en urettferdighet. Først i fase to oppsøker de miljøer som er enige med dem. Og så baller det på seg. Tilsvarende ser vi hos hvitsnippforbrytere. Statistisk sett begås økonomisk kriminalitet oftest av menn i førtiårene. Det kan være sammenfallende med skilsmisse, eller at karrieren har stagnert. Ett eller annet som oppleves som urettferdig. Og så sklir det gradvis, sier Gottschalk.

Husker du denne? Livet bak murene: Veronica Orderud

I Gottschalks database over 405 dømte hvitsnipper er seks prosent kvinner, 94 prosent er menn. Hva det skyldes, om kvinner er smartere, eller mer lovlydige kan han ikke gi noe sikkert svar på.

– Det kan se ut som at kvinner ikke blir mistenkt like ofte som menn. Jeg spør av og til under foredrag om tilhørerne skulle bestikke en kommunal saksbehandler – ville de bestikke en mann eller en kvinne? Flertallet velger mannen, ler Gottschalk.

– Forskere hevder også at kvinner har en høyere subjektiv oppdagelsesrisiko. De tror i større grad enn menn at de vil bli tatt i kontroll.

I «Exit» snubler hovedpersonene – her spilt av Pål Sverre Hagen – i gråsone etter gråsone, iført fine dresser. Foto: Ingeborg Klyve, NRK

Å kjøpe seg fri

I 2019 fortalte tidligere avdelingsledere hos sportskjeden XXL om hvordan de hadde jukset med prisene for å bli kvitt varer de ikke fikk solgt. «Det ble gjerne jukset med større, dyre varer som det kunne være vanskelig å selge» uttalte tidligere salgsleder Christian Sandmo Olsen til E24.

– De ansatte kjøpte ski kjempedyrt, leverte dem tilbake og fikk pengene refundert. Da kunne man si: «førprisen var 5.000 kroner, nå selger vi for 2.000.» Det er juks satt i system, sier Gottschalk.

– Da det brant under føttene på ledelsen hyret de inn advokatfirmaet DKA Piper og Berit Reiss-Andersen – hun som er helt i Norge! – til å granske saken. De kom fram til at jukset ikke var systematisk, bare uheldig resultat av en ukultur og dermed ikke straffbart. Det viser at her er det utrolig spillerom og at de få som blir tatt og dømt bare er the dumbest criminals, sier Gottschalk.

NRK-serien Exit: Les om sesong 1 her

Å oppfatte loven som feil eller urettferdig kan veie tungt for at mange velger å gjøre noe man vet er straffbart. Petter Gottschalk peker på det problematiske ved at begrepene i loven er uklare.

– «Utilbørlig fordel» hva er det? Er det utilbørlig fordel at du spanderer en kaffe på meg for dette intervjuet? Eller er det først når du blir med Tangen for 100.000 kroner til Wharton i USA at det blir utilbørlig? Jussen er meget uklar. Dette vet juristene å benytte seg av.

Tap av status

Er straffene for økonomisk kriminalitet i Norge er så milde at det oppleves som rasjonalt å prøve seg for den som har lyst?

– Ja, hevder Petter Gottschalk.

– La meg si du planlegger å gjøre et underslag på jobben. Sjansene for å bli oppdaget er minimal, og blir du det er konsekvensen at du får sparken. Med andre ord: lav kostnad. Hvis du ganger konsekvensen med sannsynlighet for å bli tatt, og sannsynligheten er nærmest lik null mens nytten er en halv million? Da blir det rasjonelt å begå underslag. Og tatt og dømt? Det blir de færreste, mener Gottschalk.

Han er overbevist om at andre faktorer spiller større rolle når noen blir tatt.

– De jeg har snakket med som ikke er blitt tatt, sier de er mindre opptatte av politiet, og mer av konkurrentene. Det er mye rivalisering i den kriminelle verden.

Og mange dyktige folk, da?

– Ja, ufattelig dyktige! Ta narkotikakriminalitet. Norge er et enormt marked for narkotika, vi har høyt forbruk og høye priser. Og det er nesten ingen som blir tatt! Og når noen først blir det, så blir alle overrasket om det er en kar i Bærum, som egentlig er så bitte liten at han nesten blir stolt over å bli kalt «hasjbaron». Tenk da på alle de som ikke blir tatt.

Fengsel er for kriminelle

Det er en uskrevet rangordning blant svindlere. Ifølge Gottschalk straffes for eksempel NAV-svindlere hardere enn næringslivets hvitsnipper. Sistnevnte gruppe slipper som regel unna med betinget fengsel i saker hvor flere millioner har stått på spill.

– For dem er det ikke lengden på straffen som svir, men om de må inn og sone i fengsel.

– Det er å havne i fengsel som er helvete, sier Gottschalk, og legger til hvorfor han liker å bruke ordet hvitsnippforbryter.

– Det er et sterkere ord enn kriminell, og de det gjelder hater det, fordi mange ikke betrakter seg selv som kriminelle.

Da Veireno-sjefen Jonny Enger ble dømt til fengsel uttalte han for eksempel i et intervju i NRK at han betraktet fengsel som noe kriminelle dømmes til, ikke bedriftsledere som har vært ansvarlig for å bryte arbeidstidsbestemmelsene. Det sier vel sitt.

 Hva er den lengste straffen som er gitt for økonomisk kriminalitet i Norge?

– Jeg tror den lengste straffen er ni år, som ble gitt to ganger til Trond Kristoffersen i Finance Credit. Samarbeidspartneren Torgeir Stensrud fikk syv år, fordi han samarbeidet med politiet. I USA har de et helt annet syn på det. Ta Bernie Maddoff. Bernard Madoffs Ponzi-svindel rystet USA og verdens finansmarkeder da den omsider ble avslørt i 2008. Da han ble dømt var han 75 år og ble dømt til 150 år i fengsel. Så han gleder seg til å komme ut når han er 225 år. Det er jo latterlig. Men det som er positivt, er at amerikansk politi har en stor enhet som kalles asset recovery. Det er viktig å få tak i de stjålne pengene og eiendommene før de som blir dømt slipper ut av fengsel.

Her blir Bernie Madoffs luksussko solgt på auksjon i Miami sammen med mange andre av hans personlige eiendeler. Foto: Scanpix

Klasseskille

«Økonomisk kriminalitet begått av privilegerte personer i kraft av tillitsbaserte maktposisjoner kalles hvitsnippkriminalitet. Denne formen for kriminalitet har en tendens til å bli bagatellisert i samfunnet, i forhold til såkalt gatekriminalitet,» skrev Gottschalk i en kronikk i Klassekampen i 2018. Der hevdet han også at hvitsnippforbrytere har én ting til felles, nemlig at de har aldri gjort noe galt. At å renvaske seg selv gjennom biografier er blitt en litterær tradisjon og sjanger.

Også holdningen i hjelpeapparatet gjenspeiler synet på hvitsnippkriminelle som noen klasser over andre skurker.

– Hvitsnippkriminalitet blir ikke tatt på alvor. Det er for eksempel ikke noe behandlingstilbud til dem i fengslene. Og ser man på tilbakefall definert ut fra om du blir tatt på nytt, så er tallet kjempelavt. Folk er jo ikke så dumme at de blir tatt to ganger. Derfor synes jeg det er hårreisende at folk som har begått økonomisk kriminalitet rusler rundt på Bastøy sammen med likesinnede og utveksler erfaringer.

Les også: Daniel vil ha livet på rett kjøl

Jobben i boks

Klokka 10.00 den 12. mars 1978 brøt en ung securitasvakt ved navn Jan Petter Askvold opp 143 bankbokser i Kreditkassens filial i Rosenkrantz’ gate i Oslo og stjal svarte penger og verdier for en ukjent sum. Ifølge Arbeiderbladet lå det papirer, penger og smykker strødd utover da politiet ankom stedet klokka 04.00 mandag morgen.

Mannen, som fikk klengenavnet «Benny Bankboks» var forduftet til Sør-Amerika. Der levde han en stund herrens glade dager til han ble tatt. For mange var han en stund en slags Robin Hood som stjal fra de rike. Nå glemte han kanskje å gi til de fattige, men han skal ifølge flere norske aviser ha sendt venner penger i hytt og vær.

– Når du rapper fra folk som har svarte penger i bankboks, da er det liksom bare fascinerende, sier Gottschalk. Han innrømmer at vi i noen tilfeller kan ha sans for folk som bryter loven, særlig når det ikke er noe synlig offer.

– I mye økonomisk kriminalitet så er det ikke noe tydelig offer. Det kan selvsagt være et problem.

Jan Petter Askvold på vei til retten i 1979. Foto: Scanpix

Livet etterpå

Når man har sonet en dom skal man tilbake til samfunnet. Mange velger, i likhet med Jordan Belfort, å bruke sin dyrekjøpte erfaring til å skrive bøker, holde foredrag og hjelpe andre som er i ferd med å skli ut. Gottschalk er full av ros til tidligere dømte som bruker sin teft og erfaring i ny, lovlig gründervirksomhet. Men han er ikke like forgapt i biografiene til folk som forsøker å renvaske seg selv, som for eksempel Terje Bogens «Hvor var du» og Terje Strand Eriksen «Arven etter Ole Christian Bach – et justismord».

– Ja, de frikjenner seg selv med velkjente teknikker. Torgeir Stensrud derimot, han har jeg sans for, sier Gottschalk.

De nå begge avdøde Torgeir Stensrud og Trond Kristoffersen var tospannet bak Finance Credit – norgeshistoriens største bedragerisak, og gikk under klengenavnene «Mett» og «Stappmett». Etter soning fikk Stensrud jobb som gjeldsrådgiver i Kirkens Bymisjon i Drammen.

– Torgeir Stensrud var en person med mange egenskaper. Han ville utrette noe, han var ikke grådig. Fra fengselet sendte han meg håndskrevne brev om hvilke temaer jeg burde dekke i økokrimfaget på BI. Han kritiserte meg sterkt og tydelig da jeg holdt foredrag om kunnskapens betydning for de innsatte i Ringerike fengsel, minnes Gottschalk og legger til: – Lederen av Outlaws hadde også kommentarer under foredraget mitt, men slett ikke så mange som Stensrud.