Kommentar

Kamp nytter – også i rettssalene

Forrige uke vant LO en historisk viktig seier over frimarkedsfundamentalisme og autoritære politiske krefter i Europa.

.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.
Jonas Bals

Jonas Bals

Rådgiver i LO

EU-domstolen, i europeisk dagligtale bedre kjent som European Court of Justice (ECJ), er en svært spesiell institusjon. Den er en av EUs aller viktigste institusjoner, men er lite kjent og lever en tilbaketrukket tilværelse i lille Luxembourg. Gjennom tre lengre essays i «London Review of Books» har den britiske historikeren Perry Anderson nylig løftet domstolen ut av skyggene, i en serie som bør leses av alle med litt interesse for EU og EØS. Anderson beskriver den selvstendige rollen domstolen tidlig inntok i utviklingen av et stadig mer føderalt og frimarkeds-orientert EU, og hevder at det i den vestlige verden av i dag er umulig å finne en juridisk institusjon som er like frakoblet demokratisk kontroll og ansvarlighet.

Seieren var uhyre viktig, og kan bli ett av flere vendepunkter vekk fra de siste tiårenes nyliberalistiske utvikling

ECJ består av én dommer fra hvert av EUs medlemsland. Sakene føres for lukkede dører, dommene framstår alltid som enstemmige, og arkivene er vanskelig tilgjengelige for forskere. Den er en helt unik form for institusjon ikke bare i EU, men blant domstoler i det hele tatt, «utstyrt med mer makt enn noen tilsvarende institusjon i et demokrati noensinne har hatt».

Historikeren Vera Fritz (som selv er fra Luxembourg), er en av de få som har dypdykket ned i domstolens tidlige historie. Blant de første sju dommerne og dens to generaladvokater fant hun blant annet italienske Massimo Pilotti, som hadde vært Mussolinis representant i Nasjonenes Forbund på 1930-tallet. Da han gikk av i 1937 deltok han i feiringen av okkupasjonen av Etiopia; seinere, etter Mussolinis annektering av Slovenia, ble han leder for landets Høyesterett. Den tyske dommeren i ECJ, Otto Riese, hadde vært et hengivent medlem av det tyske nazipartiet helt fram til 1945. Hans landsmann Karl Roemer, som ble en av domstolens to generaladvokater, tilbrakte krigen i Paris, der han representerte Det tredje rikes økonomiske interesser; etter krigen forsvarte han blant annet Waffen SS-mennene som sto tiltalt for massakren på innbyggerne i den franske landsbyen Oradour. Domstolens andre generaladvokat, franske Maurice Lagrange, hadde på sin side tilbrakt krigsårene som høytstående funksjonær i det fascistiske Vichy-regimet.

En av dem som tidlig prediket fellesskapsrettens og markedskreftenes forrang for de nasjonale, folkevalgte parlamentenes lovgivning, var den innflytelsesrike lederen av Wissenschaftliche Gesellschaft für Europarecht, Hans Peter Ipsen. Han hadde en fortid i både SA og NSDAP, og hadde i en alder av 32 år blitt professor med boka «Politik und Justiz», som omhandlet hvordan staten gjennom «suverene handlinger» kunne overkjøre juridiske betraktninger.

Allerede i 1963 kom ECJ med en rettsavgjørelse som slo fast at nasjonal lovgivning i medlemsstatene måtte samsvare med det europeiske fellesskapets reguleringer. På områder der reglene sto i motstrid til hverandre, uttalte ECJ at de nasjonale domstolene hadde plikt til å gi fellesmarkedets regler forrang. Den nederlandske historikeren Luuk van Middelaar har i sin bok om de lange linjene i EUs historie, «The Passage to Europe: How a Continent Became a Union», beskrevet dommen som intet mindre enn et «kupp». Det er, oppsiktsvekkende nok, ment som et kompliment – fra en akademiker som gikk i lære hos den tidligere EU-kommisjonæren Frits Bolkestein, den høyreradikale, nederlandske politikeren som sto bak EUs tjenestedirektiv.

Etter den første, avgjørende dommen ved ECJ i 1963 skulle mange viktige domsavgjørelser følge. Nesten alltid var de knyttet til små, tilsynelatende trivielle bagateller, som da domstolen i 1979 behandlet Cassis de Dijon-saken, som omhandlet retten til å kunne selge solbærlikør i et hvilket som helst annet medlemsland. I tiåret som fulgte var det først og fremst EU-kommisjonen som ledet an i dette europeiske integreringsarbeidet fra oven, mens domstolens rolle ifølge Anderson snarere ble å forsterke enn å lede an i frimarkedsreformene. Etter EU-utvidelsen i 2004 fikk imidlertid ECJ et «ekstra skudd med nyliberal adrenalin», da nyfrelste frimarkeds-ideologer fra de østeuropeiske medlemslandene ankom Luxembourg i stort antall. Det førte til flere åpenlyse angrep på den europeiske fagbevegelsen og streikeretten, i det som skulle bli kjent som den såkalte «Laval-kvartetten». Den begynte med dommen mot det svenske bygningsarbeiderforbundet i Laval-dommen fra desember 2007, og ble raskt fulgt av ytterligere tre markedsliberale og fagforeningsfiendtlige dommer. For Norges del endte det egentlig først med den såkalte Holship-saken et drøyt tiår seinere. Der ble Transportarbeiderforbundets bruk av boikott i Drammen havn dømt ulovlig av Høyesterett, etter at EFTA-domstolen først hadde vurdert saken på samme måte.

LO mente at dommen var i strid med organisasjonsfriheten slik den er nedfelt i Den europeiske menneskerettskonvensjonen, og sendte saken til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Forrige uke kom dommen. Etter at EU- og EFTA-domstolen i flere år har forsøkt å opphøye EUs markedsfriheter til å bli sidestilt med menneskerettighetene – og dermed også friheten til å organisere seg og til å streike – slo menneskerettighetsdomstolen utvetydig fast at økonomiske rettigheter ikke kan likestilles med organisasjonsretten. I en kommentar til dommen skrev jussprofessor Hans Petter Graver at den frigjorde «fagbevegelsens kamprettigheter fra markedsrettens hegemoni». Lederen av LOs juridiske avdeling, Atle S. Johansen, kalte den «en av, kanskje den viktigste for europeisk fagbevegelse i nyere tid»: «Langt på vei kan det sies at dommen gjenreiser faglige rettigheter i EU og tar et oppgjør med EU-rettens tenkning og praksis fra Laval-dommen og framover».

Seieren var uhyre viktig, og kan bli ett av flere vendepunkter vekk fra de siste tiårenes nyliberalistiske utvikling. Kanskje fører den også til at de autoritære politiske kreftene i Europa svekkes; krefter som ikke nødvendigvis trenger en mobb for å kunne sysle med kupp, og som ofte kommer skremmende langt med en advokat eller ti.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen