Det er i årsberetningen fra Mobbeombudet og elev- og læringsombudet at Kjerstin Owren og Sofie Haug Changezi beskriver hvordan 2020 har vært for elever i Osloskolen.
Her framgår det at strukturelle problemer i skolen er blitt mer tydelig under pandemien.
Ikke alle skolene håndterer det psykososiale miljøet godt nok. Og en ny utfordring har dukket opp: Barn og foreldre tør ikke ta kontakt med skolen.
[ Mobbeombudet om Osloskolen: -Pila peker feil vei ]
Etterlyser Oslo-grep
Mobbeombud Kjerstin Owren etterlyser at Oslo kommune kommer på banen:
– Kommunen må følge opp skolenes arbeid i å reetablere fellesskap, lek og læring. Vi får én sjanse til å lykkes med oppstarten post-korona. Kommunen må være i kontinuerlig dialog med skolelederne, lærere og elever, og sørge for at ressursene når førstelinja.
– Skolen trenger en aktiv skoleeier mer nå enn noensinne, legger hun til.
[ Advarer mot skjult smitte i rusmiljø: – Folk er livredde for å teste seg ]
Oppsummert viser årsberetningen dette om Oslo-elevenes pandemi-år, sett fra ombudenes synsvinkel:
- Noen barn har det verre psykososialt fordi sosialiseringen blir avkappet med nedstengning, hjemmeskole og karantene.
- Mange skolemiljøsaker har blitt liggende i «dvale», og blusser opp igjen når barna møtes. Foreldre og elever har vegret seg for å ta kontakt fordi de er redd for å belaste skolene på grunn av pandemien.
- Flere elever på mellomtrinnet rapporterer om mobbing fra medelever sammenlignet med 2019
- Det kan oppleves som stigmatiserende å være det «sårbare barnet».
- Flere opplever digitalt utenforskap
- · Det er store forskjeller mellom skolene
- · Elever med spesialundervisning har ikke fått timene de har krav på
Barna strever med det sosiale
Koronatiltakene har gått hardt utover barns sosiale liv. Dette viser også ombudenes årsberetning til.
– Et funn er at det er noen barn som strever med resosialisering. Spesielt etter perioden etter at de ikke er på skolen. De får ikke leke med dem de pleier å leke med. Rammene for lek er annerledes når de kommer tilbake til skolen, eller på fritiden.
– Et annet funn er at det er mange klasser som har møtt hverandre mye på teams, men ikke vært så mye sammen. De mister sitt fellesskap og klasseidentitet. Elevene savner å gjøre morsomme ting sammen, sier Owren.
[ Nullsmitte-samfunn rammes hardt: – Har blitt holdt for narr et helt år nå ]
I årsberetningen viser de til en rekke henvendelser fra fortvilte foreldre som opplever at de ikke får hjelp. Men et nytt funn som peker seg ut av året, er dette:
– Et siste funn er at det er mange som har tatt kontakt med oss, og kvier seg for å kontakte skolen, de vil ikke være til bry. De ser at skolen ha mye å drive med. De lurer på om de kanskje bare må bite tenna sammen, og vente til korona er over. Det er en ny type henvendelse vi ikke har fått før. Det er foresatte som ikke vil kontakte skolen fordi de syntes synd på skolen som allerede er overbelastet, sier Owren.
De sårbare barna
I rapporten skriver ombudene at det for enkelte av barna oppleves stigmatiserende å være blant de utvalgte elevene som skolene har ønsket at skulle møte fysisk under nedstengningen.
Barn og unge er i en periode i livet hvor det å skille seg ut i slik sammenheng kan oppleves som belastende
Samtidig opplever foreldre av barn som ikke regnes som sårbare nok, at det er vanskelig at de ikke får hjelp.
– Det kan fort bli et skille mellom de sårbare og de andre. Da begynner vi å kategorisere barn i grupper som de kanskje ikke selv definerer seg inn i. Vi ser på de med andre blikk. Som barn som kan prioriteres, og barn som ikke kan prioriteres. Jeg etterspør bedre bruk av barnekonvensjonen. Mellom skolene så tolkes det ulikt hvem de sårbare barna. Da blir det også ulikt hvordan tilbud de får, og hvordan de følges opp, sier Owren.
– Det kan godt hende det er ganske mange barn og unge som har behov for noe ekstra. Som har behov for å bli sett og bli fulgt opp. De er tilpasningsdyktige og vil at voksne skal tro at de har det bra, så går de under radaren.
– Hva slags konkrete tiltak trengs?
– Vi har anbefalt at det må settes av ressurser til en krisepakke. Vi la også fram rapporten til utdanningsutvalget. Vi mener kommunen må være tettere på skolene. Kommunen har et ansvar for å sørge for at systemet setter elevene først, og at veien fra etat til elev er så kort som mulig. Det er ikke sikkert at rapporteringer, maler og skjemaer er det viktigste å prioritere akkurat nå etter en unntakstilstand. Det er viktigere å sørge for et kontinuerlig samspill og dialog om hvordan gjenreisingen etter pandemien skal gjennomføres, og at stemmene til elever, lærere og skoleledere gis mer plass. Vi savner flere historier fra skolene.
