Av Åsmund Svendsen, førsteamanuensis, historie, Høgskulen i Volda
Høysommeren 1814 kom fire utsendinger fra Europa: fra Russland, Preussen, Østerrike og England. Dette var de fire seierherrene etter Napoleons fall. For dem gjaldt det én ting, å skape fred i Europa. For å skape fred i Norden, var de bundet til å oppfylle Karl Johans norske politikk. Til Christian Frederik hadde de ett budskap: Norge måtte gå inn i en union med Sverige. Skjedde ikke det, ville landet være likt et fortapt skip på verdenshavet, en Flyvende Hollender, eller kort sagt; Nord-Korea anno 1814.
Forhandlet med Sverige
Christian Frederik kunne velge isolasjonen, eller han kunne underkaste seg stormaktenes vilje. Han valgte det siste, og åpnet for forhandlinger med Sverige. Noen dager etter Riksforsamlingen fikk Christian Frederik en innstendig oppfordring fra Christian Colbjørnsøn. Han var en av prinsens nære, norske venner, en embetsmann med stor makt i København. Søk å få de beste vilkår for folket, var rådet hans. Snart sto alt klart for ham, Christian Frederik: Han kunne ikke nå helt fram, men han måtte forsvare Grunnloven og friheten. I første omgang ville ikke Karl Johan forhandle. Han krevde militære garantier. Norge var jo hans. Det hadde kong Frederik VI gjort klart i Kielfreden. Det var da ingen ting å forhandle om? Christian Frederik måtte bort, og så fikk man komme tilbake til dette med grunnlov og frihet etterpå.
Christian Frederik på Moss Jernverk
På den tida hadde Christian Frederik slått seg ned på Moss Jernverk, hvor han holdt hus i hovedbygningen som i samtiden ble kalt for Det Ankerske hus. Jernverket var om lag 100 år gammelt, og de siste tiårene hadde det blitt kjent som et av Danmark-Norges beste kanonstøperier. Verket var eid av selskapet etter Bernt Anker, Norges rikeste mann til sin død i 1805. Bernt Anker var fetter til Carsten Anker som eide Eidsvoll Jernverk. Carsten Anker, med slekt fra Halden, var vokst opp på Moss Jernverk, men det var før hovedbygningen sto ferdig. Fra 21. juli hadde Christian Frederik hovedkvarteret sitt her, med sine adjutanter og militære rådgivere. For en stund var dette landets sentrum.
Karl Johan overrasket alle
I slutten av juli ble kontakten mellom Christian Frederik og Karl Johan brutt. 26. juli gikk svenske styrker inn i Norge. Angrepet rettet seg mot Fredrikstad og Halden. Fredrikstad overga seg 4. august, mens Fredriksten festning ble omringet. Men så skjer noe uventet. Midt under felttoget, hvor de svenske styrkene hadde overtaket, tilbød Karl Johan helt overraskende nye forhandlinger. Med ett godtok han betingelsene som Christian Frederik hadde satt noen uker tidligere. Det sentrale punktet var at Karl Johan nå godtok Eidsvollgrunnloven. Vi vet ikke hvorfor han snudde. Det kan være at hans norske rådgiver visket ham noen ord i øret, Carsten Tank fra Rød herregård utenfor Halden. Men like viktig er det at Karl Johan helt fra begynnelsen av ønsket å være imøtekommende ovenfor Norge. Han hadde ingen interesser av å knuse landet. Vi vet ikke helt hva som rørte seg i hodet på Karl Johan. Dette er en av gåtene som gjenstår i 1814-forskningen.
Trelasthandler og godseier Carsten Tank er en av sentrale personene i historien om 1814. Han hadde i lang tid håpet på en union med Sverige, noe han hadde ment siden 1790. Grunnen var mer misnøye med det dansk-norske regimet enn dyp kjærlighet til Sverige. I mars 1814 ble han statsråd hos Christian Frederik, men forlot rådet da krigen brøt ut. I stedet ble han Karl Johans rådgiver og sendebud. 7. august kom Carsten Tank til Spydeberg prestegård med Karl Johans tilbud om forhandlinger. Dagen etter bestemte Christian Frederik og statsrådet seg for å forhandle.
Avgjørende forhandlinger
De avgjørende forhandlingene kom i gang 10. august i hovedbygningen på Moss Jernverk. Tre dager etterpå var avtalen klar. Fram til 12. august forhandlet Christian Frederik alene med Karl Johans utsending, Magnus Björnstjerna, men fra 13. august beordret han statsrådene Jonas Collett og Niels Aall til å sluttføre samtalene. Selv om de fleste spørsmålene var avklart på forhånd, var forhandlingene harde. 13. august rådet kongens statsråd til et siste angrep, uten at det ble noe av. Samtidig som forhandlingene pågikk i Moss, gikk krigen sin gang. En ordveksling om morgenen 14. august er talende. General Skjöldebrand hadde kommet fra Fredrikstad til Moss, og han møtte en sliten Christian Frederik. Fra sør lød lyden av kanonild fra kampene ved Kjølberg bru i Onsøy. Vi kan ikke forhandle under slik forhold, utbrøt prinsen. Jo, svarte Skjöldebrand, krigen går sin gang, forhandlingene sine. Vi skal ikke stole helt på Skjöldebrands beretning, som han først skrev ned et godt stykke etter 1814 og hvor han gir seg selv en langt større rolle enn det han egentlig hadde.
Feiging og en svekling
Sammenfallet i tid mellom krigens og forhandlingens gang understreker likevel et viktig poeng: 1814 i Østfold samler seg om to akser; krigen og freden. De to aksene utfyller hverandre og er en kilde til å diskutere historiens motsetninger. For det er klart; i august 1814 måtte noen gi seg for at freden skulle vinnes. Dramaet knytter seg til Karl Johan og Christian Frederik. Begge hadde makt til å fortsette krigen. På begge sider var det nok av mennesker som ville fortsette kampene. Professor Georg Sverdrup sa til Christian Frederik 13. august: Det har blitt spilt for lite blod. Skjöldebrand på sin side skal ha fortalt den norske kongen at den svenske hæren med glede vil kjempe videre! Både Karl Johan og Christian Frederik tok avgjørende skritt mot at det ble en fredelig løsning. Den som tapte mest prestisje var Christian Frederik. Han ble gjort til syndebukk for det norske militære nederlaget, og framstilt som en feiging og en svekling. Karl Johan så seg tjent med at prinsen Christian Frederik kom mest mulig i vanry.
Tredje del av artikkelserien om Østfold i 1814 blir publisert i papiravisen lørdag 21. desember.
