Nyheter

Telegrafen endret samfunnet

Da ungene våre ble født på 1970-tallet, var det viktig at besteforeldrene i Namsos fikk rask beskjed. De hadde ikke telefon hjemme, og det hadde heller ikke vi.

Bilde 1 av 3

Av Paul Norberg

Men i Moss hadde vi Telegrafen, og den var effektiv. Det bar rett fra fødestua til Telegrafen. Jeg skrev en kortfattet tekst som ble formidlet fra Moss, og endte opp som et telegram på døra til spente besteforeldre som ventet på beskjed 80 mil unna.

Dette må fortone seg ganske uvirkelig for dem som vokser opp i dag. Alle har egne telefoner, og på disse finnes det et stort antall metoder for å formidle beskjeder umiddelbart. Bilder og filmsnutter fra en fødsel er på plass hos besteforeldre, annen familie og venner omtrent i samme øyeblikk et barn er kommet til verden. Det samme gjelder gratulasjoner ved brylluper og konfirmasjoner, og meldinger om dødsfall.

Men for noen ti-år siden var festtelegrammer et vanlig fenomen. Det var pent utformede telegramblanketter, med ulike motiver. De skapte enorm trafikk for Telegrafen ved høytidelige anledninger. En konfirmant kunne få opp mot 100 festtelegrammer. Og det var ikke uvanlig med noen hundre konfirmanter da de store etterkrigskullene skulle konfirmeres fra slutten av 1950- og inn på 1960-tallet.

I forbindelse med brylluper hadde Telegrafverket vært oppfinnsomme med å sette opp en del standardtekster. Noen av tekstene ble betraktet som noe «på kanten», som for eksempel denne: «Ligg rygg mot rygg, og spar staten for barnetrygd». I etterkrigstiden var det et stort antall norske sjømenn i den store handelsflåten, og det kom mange lykkeønskningstelegram til og fra sjøfolkene. Her var det også en del faste tekster å velge mellom, slik som: «Fra havet sender jeg min hilsen til dere. Er ordene få – så er tankene flere».

Ved å ta et tilbakeblikk på kommunikasjonsformene fra 30 år siden og bakover, er det ingen overdrivelse å slå fast at telefoni og annen kommunikasjonsteknologi er blitt revolusjonert i løpet av relativt kort tid.

For yngre lesere er det nok vanskelig å forstå at det var nødvendig å søke Televerket om telefon (altså en fasttelefon med sifferskive, telefonrør og ledning) for 35–40 år siden. På 1960- og -70-tallet kunne det ta opp mot to år å få innvilget en telefonsøknad. Det var også dyrt å bruke telefonen, og mange som hadde telefon brukte den kun til helt nødvendig kommunikasjon.

I vår kjappe tidsalder, hvor smarttelefonbrukere beklager seg over sendrektighet hvis de må vente noen sekunder på respons fra det tidspunkt de sender sine meldinger, er det godt at noen med solid kunnskap om byens telehistorie har tatt seg bryet med å nedtegne denne historien. En gruppe bestående av Hans Krugerud, Leif Birger Magnussen, Berit Arnesen, Anne Marie Andreassen, Per Emil Pedersen og Jul Andresen har jobbet i to år med å samle historien og bilder om telegrafen og telefonens utvikling i Mossedistriktet.

Jeg startet denne artikkelen med å fortelle om bruken av telegrammer. I heftet sitt har de lokale historikerne systematisert telegrafiens utvikling, fra den gang Moss Telegrafstasjon ble åpnet 12. august 1855. Det første vellykkede systemet for telegrafi kom ikke før i 1844 med den elektriske telegrafen. Oppfinnelsen ble gjort av Samuel Morse, som da også er opphavsmannen til morsealfabetet. Og kun 11 år etter etablerte altså Telegrafverket seg i Moss. Telegrafstasjonens første lokaler var i fullmektig Edvardsens gård ved Vansjø, og telegraferingen skjedde med et morseapparat. I 1882 flyttet Moss Telegrafstasjon til Værlegata 2. Dette var bygget til Moss Meieri og Handelsforretning, som var plassert der det i dag er parkeringsplass nær rundkjøringen i Kransen. I 1912 var to menn ansatt ved Telegrafen og åtte damer ved rikstelefonen. Det var nå etablert to linjer for telegrafi og 12 linjer for rikstelefoni.

1938 representerte en ny milepæl i Moss Telegrafstasjons historie. Morseapparatet ble erstattet med en strimmelskriver, som ble kalt et «Start-Stopp-apparat». Dette var en stor forbedring for telegrafassistentene. Men de måtte være sikre på rettskrivningen, fordi de ikke kunne se den teksten de skrev. Det var obligatorisk for assistentene å gjennomføre Telegrafskolen i Oslo. Her lærte de blant annet touchmetoden på skrivemaskin. For alle ti fingrene skulle brukes når de utformet telegrammene. Det sikret en riktig overføring av telegrammene. Innkomne telegrammer kom ut på en strimmel med lim på baksiden. Denne ble limt opp på telegramblanketten. Alle tall og vanskelige ord ble gjentatt for kontroll, og deretter levert til budavdelingen eller ringt ut til mottakeren. Den nye utviklingen fordret nye lokaler, og i 1938 flyttet Telegrafstasjonen til Prinsens gate 5.

Telegramtelefonen var plassert i et glassbur. Her ble telegrammer fra abonnenter i Moss mottatt. Årsaken var at kunder som sto i skranken ikke skulle høre teksten i telegrammene. Alle ansatte hadde taushetsplikt. Telegrafskranken besto av et publikumsrom med telefonbokser, og en skranke med gitter som delte av rommet mot telegrafekspedisjonen. I skranken kunne publikum levere inn telegrammer for sending. Her var det også betaling for rikstelefonsamtaler, og på slutten av 1940-tallet kunne også kringkastingsavgiften bli betalt her.

Den største delen telegramtrafikken gikk til og fra de mange bedriftene i Moss. For å lette adresseringen kunne bedriftene kjøpe sine egne telegramadresser. M. Peterson & Søn (Celullosen) hadde PET som telegramadresse i Moss.

I 1957 ble telekstjenesten automatisert, og bedriftene kunne selv sende telegram direkte til adressaten. En konsekvens av dette var at telegramtrafikken gjennom Telegrafen gikk jevnt tilbake.

Kilde: «Telehistorien i Moss 1855-2000»