Wake-up-call fra Hiorthøy

UTSTILLING
Kim Hiorthøy
«Fear followed by boredom followed by fear followed by boredom followed by fear followed by boredom followed by sleep»
Standard (Oslo)
2. Oktober til 1. november

Deretter får en via pressemeldingen slengt i fleisen et sitat fra kunstneren Philip Guston: «The worst thing in the world is to make judgements. What I always try to do is to eliminate, as much as possible, the time span between thinking and doing. The ideal is to think and do at the same second.» Et realt spark til enhver kritiker av utstillingen, idet en kritikers jobb, after all, er å komme med en slags smaksdom. Kim Hiorthøy er desidert noe av en Wonderboy på linje med flere av kunstnerne i stallen til Standard. Med Alarmpris mottatt for eget album, Hovefestivaldeltagelse, barnebokillustratørjobber, platecoveroppdrag i fleng, egen bokutgivelse og flere utstillinger på merittlisten i tillegg til solid kunstfaglig bakgrunn er det ingen grunn til å bli annet enn imponert og ydmyk for hans talent.

Menneskehetens råskap

Alvor mangler det imidlertid ikke på i utstillingen på Standard (Oslo). Utstillingstittelen i seg selv sporer an til tanker om et fremmedgjort verdenssyn, hvor pendelen svinger mellom frykt og avmakt. I Hiorthøys fragmenterte tegninger og collager kommer også en lignende stemning til syne, som i tegningen hvor ordene «doom and gloom» får gjenta seg og understreke en stemning av melankoli og undergang. Andre arbeider som understreker denne stemningen er tegningen hvor ordene «the blasting concert» står sentralt plassert, hvor en slags mellomting mellom organisme og maskin ser ut til å blåse seg selv i lufta hvert øyeblikk. I det hele tatt signaliseres et dystert menneskesyn, eksempelvis i tegningen hvor ordene «Perfect & Endless» er gjengitt som på en kontordør, men speilvendt, som for å understreke at, om noe, er vel menneskeheten det motsatte av hva disse adjektivene beskriver. I collagene hans framstår menneskene nettopp som imperfekte, hule og fremmedgjorte. Samtidig finner en paradoksalt hele veien en menneskelig humor, varme og ironi i alle tegningene og collagene.

Hiorthøys dystopi

Det første som falt meg inn da jeg så Hiorthøys nyeste arbeider var et inntrykk av en slags retro-nostalgisk samfunnsdystopi. Elementer i collagene fører tankene bakover i tid, sammen med en beskjeden porselensskulptur i et hjørne i galleriet av kassetter og bøker – eldre medier framstilt blanke og skjøre. En kan lett få et inntrykk av at Hiorthøy står med ett bein solid planta i nostalgien mens han med det andre kjenner seg fram i en verden som ser ut til å gå rakt åt helvete. I en av tegningene holder to hender opp et blankt ark for betrakteren, som for å si at her finnes ingen svar.