Nydelig scenografi løfter «Doktor Proktors tidsbadekar». Her Johannes Joner som Doktor Proktor og Birgitte Victoria Svendsen som hans kjære Juliette Margarin. FOTO: OSLO NYE

Tidsreisende turboteater

Opplagte skuespillere, strålende scenografi, heftig tempo. Kanskje i overkant heftig for barn som ikke kjenner Doktor Proktors univers fra før.

 

4

BARNETEATER

«Doktor Proktors tidsbadekar»

Av Jo Nesbø

Dramatisering: Morten Joachim og Ane Skumsvoll Regi: Morten Joachim Musikk: Anders Brunvær Hauge Med: Johannes Joner, Gunnar Eiriksson, Ida Cecilie Klem, Ivar Nergaard, Birgitte Victoria Svendsen og Helle Haugen.

Oslo Nye Centralteatret

«E de nån som e klar førr litt hæschhøgging?» roper bøddelen utover Centralteatret. Hodene til den geniale vitenskapsmannen Doktor Proktor og den smarte jenta Line stikker ut av giljotinen, som er løftet til hogg. Det er første scene på urpremieren for teaterversjonen av «Doktor Proktor tidsbadekar», og vi starter rett på, med maks action. «H!», «Ø!», «G!», «G!!» roper bøddelen, og får publikum med seg. Det ser dårlig ut for Proktor og Lise.

Før Lises bestevenn, rødtoppen Bulle, stormer scenen: «Stopp! Det er jo fullstendig uakseptabelt å drepe Lise og Doktor Proktor i første scene. Da kan dere like godt gå hjem med en gang. Det tar seg ikke ut og er ikke minst fullstendig uforståelig for både store og små», sier han, og oppfordrer til å ta det hele «fra starten».

Lettelsen i publikum er tydelig. Aller tydeligst hos de av de yngste som verken har lest Jo Nesbøs bok fra 2008, eller sett fjorårets film basert på boka. Hvem er disse folka, og hva er det de driver med? Selv om også fortsettelsen skal vise seg å holde seg i hurtigfila, full fart gjennom et ekstremt actionfylt plott. Det er lett å falle av, og diskret hviskede spørsmål fra flere barn i publikum til medbrakte voksne røper at flere også gjør det. «Doktor Proktors tidsbadekar» er en avansert fortelling, med reise i tid og historie, der forgjengeren «Doktor Proktors prompepulver» er en langt enklere fortelling tuftet aller mest på fisehumor.

Uansett spoler vi etter giljotinscenen til en skoletime der Lise og Bulle har framføring om Jeanne d’Arc. Så går det slag i slag derfra, et skikkelig hurtigtog gjennom fransk historie, med alt fra cancan på Moulin Rouge, til Napoleon og slaget ved Waterloo, via Jeanne d’Arc på bålet og oppfinningen av Eiffeltårnet. Som i Jo Nesbøs original er mye morsom fransknorsk komikk, eksemplifisert av navn som Claude Cliché og Pensjonat Påmmfritt, eller referanser til Napoleons hvite – eller var det røde? – hest.

Skuespillerne gjør en kjempejobb, inn og ut av mange og hyppige kostymeskift. De er ikke redde for å overdrive mimikk og kroppsspråk og alle klisjeene som ligger i rollene – det er jo nettopp i det overdrevne mye av komikken ligger. For eksempel er Helle Haugen kostelig som Doktor Proktors tidligere assistent Raspa, som suser rundt på scenen med stål-ånde og et trebein påmontert rulleskøyte. En sutrete søvnig bergensk versjon av Napoleon, hans mumlete inkompetente livvakter, den nevnte trønderske bøddelen, dragaktige dansere med grotesk store pupper, og barna – alt fungerer.

Aller best er imidlertid Stephan Webers scenografi og bruken av Giovanna Bolligers animasjoner projisert på hvite vegger som forklarende elementer. Som kinofilmen demonstrerte, er det lett å fylle «Doktor Proktor og tidsbadekaret» med voldsomt mange statister. Her skaper scenerommet magien, på overbevisende vis, og med tilsynelatende enkle midler.

«Passer for familier», skriver Oslo Nye om «Doktor Proktors tidsbadekar». Det stemmer om barna i familien har unnagjort et par år i skolen, og helst er satt grundig inn i Doktor Proktors univers via bøker eller filmer. For de yngste kan disse ellers energiske og humørfylte nitti minuttene bli i overkant forvirrende.