Tar «Tung tids tale» til teatret

Om publikum forstår hvorfor barn som Daniel trenger spesialskoler og foreldre som Olaug trenger avlastning, har Olaug Nilssen oppnådd det hun ville med «Tung tids tale». Nå også på scenen.

 

En gutt med rosa øreklokker raser rundt og rundt på scenen, i vill fart. Idet moren prøver å få kontakt med gutten og roe ham ned, grafser han tak i ansiktet hennes, river henne i kinnene, dytter henne vekk – og raser videre. «Men vi har mange fine stunder også, altså», forsikrer moren. Venninnene ser tvilende ut. «Eh ... jaaa ... og så blir man jo ekstra glad i disse barna som er ... eh ... eh» forsøker de seg. Et «annerledes» henger i lufta.

Scenen er hentet fra Riksteatrets versjon av Olaug Nilssens bestselgende, brageprisvinnende, leser- og kritikerbejublede roman «Tung tids tale». Teaterstykket har urpremiere i Oslo neste helg, og skal turnere landet rundt utover høsten.

Les Dagsavisens anmeldelse av romanen «Tung tids tale»: Hjarteopnande vakkert og uendeleg sårt

Fornøyd forfatter

Gutten, i akkurat denne scenen spilt av Jon Bleiklie Devik, er Daniel. Han har autisme. Moren, her spilt av Julie Moe Sandø, heter Olaug. Hun er en romanfigur. Dessuten tett modellert på forfatteren Olaug Nilssen.

– Åh! Jeg syns de fikk det så fint til! Farten hans, ansiktet hennes. Blandingen av fortvilelse og innbitt handlekraft, som også er der i boka. Nydelig! sier Nilssen og tørker et par tårer etter å ha sett scenen for aller første gang.

Ute i verden

Manuset til sceneversjonen er skrevet av Toril Solvang.

– For meg var det helt nødvendig at noen andre gjorde det. Noe annet ville blitt for nært. Jeg har allerede reflektert så mye rundt skrivingen av denne boka, om det livet den ville få ute i verden, at det ikke føles så skummelt å gi den fra meg til andre. På en måte har jeg allerede gitt fra meg min og Daniels historie til offentligheten. Jeg har reist veldig mye rundt med stoffet og delt det med veldig mange mennesker. Da presenterer jeg allerede en slags «forestilling». Det må jeg. Jeg kan ikke føle meg forpliktet til å drive med daglige oppdateringer av det som til enhver tid faktisk skjer med Daniel og meg akkurat nå. Det aller viktigste for meg er å få fram er at folk forstår at gode avlastningstilbud og spesialskoler er livsnødvendige. Selv om de koster penger, sier Olaug Nilssen.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Viktig avlastning

Hun har hele tida vært tydelig på at «Tung tids tale» er en selvbiografisk roman om livet som mor til en gutt med regressiv autisme. Dessuten tydelig på at dette er politisk litteratur.

– Selv om jeg skriver ganske lite direkte om skolen i romanen, har det vært veldig viktig for meg å få folk til å forstå hvor nødvendig det er med spesialskoler som Tveiterås, der min sønn går. Og hvor viktig det er med avlastning. Jeg har stått midt i begge kampene. Det er sårt, men viktig å vise behovet. Tilbudet er for dårlig, og folk moraliserer over at man liksom tillater seg å bruke det. Men spesialskoler og avlastningstilbud er nødvendige tiltak! Det tror jeg faktisk «Tung tids tale», både boka og teaterversjonen, gjør tydelig for folk, sier Olaug Nilssen.

Les også: – Enormt gledelig

Femte samarbeid

Dette er femte gangen regissør Marit Moum Aune lager en teaterversjon av Olaug Nilssens tekst.

– Jeg kjenner Marit godt fra før, og vet jeg kan stole på henne. Egentlig er vi ganske forskjellige. Hun er veldig utadvendt og pratsom og direkte. Ringer meg ganske ofte, men har stor frihet i hva hun vil gjøre. Jeg syns hun og Toril forstår meg. Teatret må få utnytte sine virkemidler til fulle. Det kan være mye mer fysisk enn en roman kan. Jeg tror brutaliteten kommer enda tydeligere fram der enn i teksten. I kombinasjon med det vakre og skjøre, sier Nilssen.

– I «Tung tids tale» går Olaug fra å være helt utslått til å bli en aktivist. Jeg kjenner på ansvaret ved å lage teater av noe så personlig, sa Marit Moum Aune fra Riksteatrets scene.

To av Olaug Nilssens begeistrede lesere har vært statsminister Erna Solberg og kronprinsesse Mette-Marit. Til uka møtes Nilssen og Solberg til en samtale på Litteraturhuset i Oslos scene, med Mette-Marit blant publikum i salen.

Les også: Det ble til bokhøstens første familiekrangel.

Tryggere

– Helt fantastisk! Det er ikke sikkert at møtet får politisk betydning. Men symbolsk er det viktig. At en skjønnlitterær bok kan ha den typen gjennomslag er fantastisk. Ofte når vi snakker om politisk litteratur, snakker vi som om den må gi slipp på formen, kunsten. Det stemmer ikke. Det politiske handler også om hva man klarer å fortelle om boka når den er ute i verden.

Olaug Nilssens forrige teaterstykke, «Stort og stygt», handlet også om et par med et par som har et barn som er annerledes. Men da holdt forfatteren seg unna. Hun orket ikke dra linjene mellom sceneteksten og eget liv. Slik er det ikke lenger.

– Med «Tung tids tale» styrer jeg selv. Stiller opp på veldig mye. Jeg er mye tryggere. «Tung tids tale» er en forlengelse av historien fra «Stort og stygt», og en utvikling i mitt forfatterskap.

Informasjon er alltid et gode, mener forfatteren.

– Når det er snakk om autisme, er folk interesserte i de lette tilfellene. «Rainman» og «The Big Bang Theory», om genier med Aspergers. Det er ok det, men det er viktig å vise alvoret i de andre tilfellene. Å skildre smerten. Smerten i å akseptere annerledesheten, og smerten i de valgene man blir nødt til å ta, sier Olaug Nilssen.

Les også: Bøker å glede seg til i høst (Dagsavisen+)