Av sår er du kommet

I sin siste roman utforsker Kjersti Skomsvold den vanskelige morsrollen. Temaet ble til bokhøstens første familiekrangel.

 

Kjersti Skomsvold har båret på sin siste roman i fire år. For hvor mye av et liv, et viltert småbarnsliv, kan gjøres om til litteratur? I Skomsvold tilfelle kan det kokes ned til 120 sider. Der møter vi en familie på fire, så fem. Den består av kjæresten Bo, hunden Beckett, moren og den nyfødte sønnen, før datteren blir født halvannet år senere. Med alt det nye livet rommer av redsler og sorg, nevroser og samtidig overveldende kjærlighet, skriver Skomsvold boka til det yngste barnet. Historien som fortelles er som en brutalt ærlig nattahistorie å regne. Fødselen var først et traume, barselperioden var ikke utelukkende stor lykke, men også ensomhet og fortvilelse.

– Først tenkte jeg: Dette kan jeg ikke skrive om. Akkurat derfor måtte jeg gå inn i det, prøve å gi fødselserfaringen et språk. Jeg skrev i dagboken min i tiden etterpå at jeg bare gråt og gråt og gråt – hvordan kunne det bli til en roman? sier Skomsvold.

«Jeg kom til å blø og dø»

Krisen Skomsvold referer til beskriver hun slik: «Andre gang visste jeg på forhånd at jeg kom til å gå i stykker, jeg visste at jeg kom til å blø og dø, jeg ville ikke komme ut på den andre siden som det samme mennesket, men det fantes i det minste en annen side, og det trodde jeg ikke mens det sto på første gang.»

– I «Barnet» skriver jeg om en førstegangsmor som er fullstendig i naturens vold. Sånn var det for meg også, og det var vanskelig å skrive midt oppi en krise. Hjernen arbeidet hele tiden med å forstå alt dette nye, og opplevelsen var så overveldende at jeg ikke klarte helt å ta den innover meg. Det var andrebarnet som gjorde romanen mulig. Den andre fødselen reparerte den første, og med det andre barnet hadde krisefølelsen lagt seg. Da kunne det bli en roman.

I romanen skriver hun blant annet om redselen for å bli syk og gal.

– Jeg tror naturen gjør deg litt ko-ko, så du skal klare å passe på barnet. Jeg ble sårbar og tynnhudet på en måte som jeg ikke hadde vært før. Å skulle ta med barnet ned trappen fra leiligheten i fjerde etasje var noe som nærmest ble umulig om jeg gikk inn i det.

– Men da jeg endelig fant ordene, og kom i romanskrivemodus, ble alle de opprivende følelsene til noe håndterlig. Skrivingen ble noe som holdt verden i balanse. Det er kanskje et paradoks at jeg blir roligere av å skrive om det jeg synes er vanskelig å takle, men sånn er det. Da romanen var ferdig, var erfaringen blitt til noe annet, og boka fremsto som fullstendig fremmed for meg. Det var som noen andre hadde skrevet den, skrevet noe som jeg kunne kjenne meg igjen i.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Fra fødsel til død

«Barnet» handler like mye om døden som den handler om det nye livet. Den handler om tapet av en venn, og hvordan sorgen forandrer en som menneske. Opplevelsen av å føde, revne, brekkes opp, men også å fysisk forfalle, minner jeget på at hun også skal smuldre opp til jord, seks fot under.

– Jeg tror opplevelsen av fødsel og død er ganske nære hverandre. Fødselen er et tap av kontroll, du bestemmer ingenting, nå skjer det kroppen og naturen vil at skal skje. Sånn er det jo å dø også, sier Skomsvold.

– Døden er til stede på flere måter når man får barn. Aldri har jeg vært så redd for å miste noen. Min egen død kom dessuten nærmere, livet virket både lengre og kortere på en gang. Kortere fordi jeg skjønte at jeg ikke er så viktig som jeg har trodd, jeg er bare en liten del av noe stort. Men livet virket lengre når jeg tenkte på alt det er plass til, når jeg tenkte på hvor evig en barndom er, og nå fikk jeg ta del i barnas barndom også. Det var noe av det jeg ble mest overrasket over, hvordan jeg fikk gå inn i denne kilden av minner på nytt.

Fortellingen til barnet kan i teorien så utrygghet i den lille kroppen; for hvorfor skal et barn vite om hva en mor sliter med, at hun kan være ensom i møte med den nyfødte eller redd for at pappa skal gå fra henne?

– Det er jo foreldrenes rolle å gjøre livet ryddig, de skal ikke knekke sammen. Men det blir det ikke noen roman av, sier Skomsvold.

River i glansbildefiguren

For moren som aldri knekker, tviler eller mister seg selv i småbarnslivet, hun er en glansbildefigur i dette romanuniverset.

– Det er viktig å forstå at dette ikke er historien til mitt barn, dette er en roman. Men hvis jeg likevel ser for meg at barna mine skulle lese denne teksten i fremtiden, så håper jeg det kan gjøre dem bedre rustet, når de ser at livet ikke bestandig er så enkelt, og kanskje de kan forstå noe mer om seg selv, om det å være et menneske på jorda. Her er litteraturen helt unik, fordi leseren aktivt må delta i skapelsen av tanker og følelser. I stedet for å bli fortalt hva man skal tenke, så må leseren være med å tenke selv.

Såret i de nære relasjoner

Bak det ærlige og ofte vonde ligger det likevel en kjærlighetserklæring. Romanen blir til på veien mot erkjennelsen av at det er plass til sårbarhet i møte med barnet: «I sårene vi påfører hverandre, eller om det er det samme såret som for hver gang blir større, dypere, så har vi plantet et barn, to barn, og fra dette såret skal barna våre vokse fram.»

– Den setningen setter meg ut hver gang. Barn skal jo springe ut av kjærlighet, ikke sår. Misforstå meg rett, barna kommer fra kjærlighet, men vi påfører de menneskene vi elsker sår hele tiden, det er det som er konsekvensen av å slippe noen nær.

«Barselroman»

På sitt vis føyer «Barnet» seg inn i en feministisk tradisjon som undersøker morsrollen. Arven kan sies å komme fra Sigrid Undset, som skrev fram den gode, men også ambivalente og tungsinnede moren, på 1930-tallet. På 90-tallet tredde en ny og mer usympatisk mor fram, gjennom bøker som ofte ble stemplet som «familielitteratur». Hvis morserfaringen boomet både på 30- og 90-tallet, ser den ut til å boome for en tredje gang i 2018. Det pekte Klassekampen på denne sommeren, og kalte det for en «barselbølge». Videre kalte Endre Ruset bøkene for problematiske og «navlestrengbeskuende». Slik ble «Barnet» gjenstand for bokhøstens første familiekrangel. Og som barn flest i slike situasjoner, var det en ufrivillig deltakelse.

Skomsvold stilte opp på et forfatterintervju for Dagsavisen, men i lys av debatten blir hun likevel tvunget inn i en annen sak. Det blir hun fordi «Barnet» ble trukket fram som et av Rusets konkrete eksempler. Han pekte på at båndene måtte være for tette, når en «tsunami av brystmelk» treffer bokhandlernes reoler så samtidig. Da hever Skomsvold stemmen:

– Først og fremst er jeg skuffet over det lave nivået Ruset legger seg på, og jeg er forbauset over at Dagbladet trykker så sleivete kommentarer, i en lettvint kritikk som er fullstendig blottet for saklig argumentasjon. Jeg synes de som er opptatt av litteratur fortjener å bli opplyst av gode og samvittighetsfulle lesere som vil litteraturen vel.

– Disse «barselbøkene» som Ruset og senere kritiker Frode Pedersen kaller for selvopptatte og navlebeskuende er skrevet av kvinner, (utenom Mikkel Bugge, som blir kritisert for å være for fjern fra det han skriver om). Undersøkelser har vist at det anvendes andre ord i anmeldelsene av kvinners bøker, som intimt, inderlig og privat, så det er et slags verdihierarki hvor det hefter seg bestemte ord til det å være kvinnelig forfatter. Pedersen sier at «god litteratur krever fantasi». Fantasi er et ord jeg forbinder med å være barn, og har ingenting med kvaliteten på litteratur å gjøre, snarere tvert imot. For å sitere Lydia Davis: «Jeg vil ikke bli kjedet av andres fantasi.»

– Selv opplever jeg at jo nærere forfattere klarer å komme egne tanker og følelser, desto mer vil det gjelde alle andre. Jo mer subjektiv forfatteren gjør teksten, desto mer universell blir den. Dette er dessuten noe av grunnen til at jeg fortsetter å skrive – jeg klarer aldri å komme nær nok.

Hun opplever også «barsellitteratur» som nedsettende.

– Mennesker har behov for å kategorisere og forenkle verden, og jeg skjemmes på ingen måte over å skrive om barsel, selv om det å kalle det «barsellitteratur» åpenbart er ment nedsettende. Jeg synes det er flott at flere forfattere skriver om det å få barn, men nå som jeg har begynt å lese de såkalte barselbøkene ser jeg at de er svært ulike og ikke har så mye til felles utover dette, noe som ikke burde forundre noen. Det er viktig å huske at det er forskjell på motiv og tema, noe som har gått Ruset hus forbi. Motivet kretser (blant mye annet) rundt fødsel og små barn, men tematisk handler romanene om den mer grunnleggende erfaringen av hva det vil si å være menneske. Det som burde bety noe er om romanene er gode eller ikke. Dersom Ruset og Pedersen mener at de ikke er det, får de komme med veloverveide begrunnelser for hvorfor. Og aller helst bør de lese bøkene før de uttaler seg.

– Det brast litt for meg

Ruset uttaler at båndene er for tette når så mange forfattere skriver om de samme, nære relasjonene.

– Det brast litt for meg. Jeg savner et større engasjement for den verden vi lever i her og nå. Jeg synes ikke at bøkene, så langt, fyller de litterære kriteriene for god litteratur. De løfter ikke perspektivet ut fra sin lille sfære. Jeg tror tendensen viser at vi er bundet for tett sammen i dette landet. Vi har hverandre på Facebook, går på de samme skriveskolene og festivalene. Den nærheten som forfattere har seg imellom får sin ytterste konsekvens når det kommer bøker om nøyaktig det samme, sier Ruset.

Til det svarer Skomsvold:

– Selv om jeg før Klassekampens sak ikke visste at vi var flere som tilfeldigvis har fødsler med i romanene våre denne høsten, kan jeg godt si meg enig med Ruset i at forfattermiljøet i Norge kan være tett. Vi møtes på de samme festivalene som Ruset sier, og jeg husker godt da jeg var ung debutant, og Ruset var kunstnerisk leder for Norsk Litteraturfestival på Lillehammer. Den gangen var han veldig opptatt av at han skulle løfte meg opp i lufta hver gang han møtte meg. Han hadde vel et eller annet han skulle bevise, og det virker det som han har ennå, fremdeles med ganske enkle og banale virkemidler.