Kultur
Stortingets avmakt
Mange stortingsrepresentanter er fornøyd med å spille statistens rolle.
Få nyhetsbrev fra Dagsavisen. Meld deg på her!
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.
Åslaug Haga skriver i boka «Rødgrønn» at hun aldri ville tatt Sp inn i regjering med Ap og SV uten flertall i Stortinget. Tenkningen var enkel: Flertallet skulle demme opp for at Ap kunne gå i allianse med Høyre på Stortinget for å presse fram for eksempel EU-tilpasning og en miljøpolitikk som Sp ikke kunne akseptere. Hun antar at Ap og SV hadde de samme behov for å tenke oppdemming mot noen av Sps mest avvikende standpunkter.
Det hun derimot ikke hadde tenkt nøye igjennom var flertallsstyrets konsekvenser for Stortingets rolle og innflytelse på politikken. Etter at regjeringen hadde bestemt seg etter interne diskusjoner, ble Stortingets mulighet for å gjøre justeringer av betydning hermetisk lukket. «Jeg mener det gikk for langt, og at man satte Stortinget på sidelinjen på en uheldig måte». Hun sammenligner den rødgrønne regjeringens praksis med sentrumsregjeringen Bondevik. For å overleve var mindretallsregjeringen Bondevik avhengig av å gi Stortinget innflytelse. Under den rødgrønne flertallsregjeringen er Stortinget knapt gitt muligheten til å endre et komma.
Hagas beskrivelse passer godt med det inntrykk vi har som følger Stortinget og regjeringen tett. Stortingets avmakt har vokst betydelig siden regjeringen ble til på Soria Moria i 2005. Det er ikke bare betenkelig ut fra et demokratisk maktfordelingsprinsipp. Men det er også politisk dumt av regjeringen å fjerne seg fra den politiske sunne fornuft og erfaring som finnes i stortingsgruppene i alle partier.
I en oppsummerende kommentar etter vårsesjonen hevdet jeg at det i framtidas historiebøker vil bli skrevet at Stortinget gikk i eksil under den rødgrønne flertallsparlamentarismen (2005-2013). Stoltenberg-regjeringen hadde intensjoner om å trekke Stortinget inn i et konstruktivt samarbeid med brede forlik. Etter hvert er dette perspektivet blitt borte. Dette mener jeg bekreftes av tidligere statsråds Hagas bok.
Stortingets avmakt forsterkes gjennom opposisjonens svake rolle i flere viktige saker. Opposisjonen gjorde ikke jobben sin da den for eksempel ga regjeringen blankofullmakt til å kjøpe amerikanske jagerfly - den største investering for Fastlands-Norge noensinne - uten å stille kritiske spørsmål ved regjeringens hemmelighetskremmeri rundt prosessen. Det var også konstitusjonelt uryddig av Stortinget og opposisjonen å si ja til krig mot Libya uten behandling i Stortinget.
I Lilla Sølhusviks bok om Kristin Halvorsen kalles denne behandlingsformen «mobilparlamentarisme». Ingen av lederne for opposisjonspartiene hadde noe imot å bli informert av utenriksminister Støre på telefonen om krigsdeltakelsen. Han ble enig på telefonen med utenrikskomiteens leder, Høyres Ine Marie Eriksen Søreide, om at det holdt å ta et møte i komiteen tre dager etter at beslutningen var tatt.
Det var annerledes den gangen SV-lederen var i opposisjon. Da Norge gikk til krig i Afghanistan, ble avtroppende utenriksminister Thorbjørn Jagland (Ap) og påtroppende utenriksminister Jan Petersen (H) enige om å ta debatten i den utvidede utenrikskomiteen. Halvorsen ville ha åpen debatt i Stortinget og allierte seg med Frps leder Carl I. Hagen. Man kan si mye om Hagen, men han var alltid en vokter av Stortingets makt. Det kan man ikke si om dagens representanter. Mange er fornøyd med å spille statistens rolle.