Stille i stormen rundt nasjonalmaler

KUNST

«J.C. Dahl – Naturens kraft»

Kode 2, Bergen til 7. oktober

230 år etter at han ble født, og 161 år etter at han døde, bestrides heltestatusen til Johan Christian Clausen Dahl. Selv om han beundres og hylles av mange, stiller enkelte spørsmål ved hans aktualitet, livsverk og posisjon i norsk kunsthistorie. Men det er ikke til å komme bort fra at utstillingen «J.C. Dahl – Naturens kraft» ved kunstmuseet Kode i Bergen presenterer et imponerende livsverk. Her finner du flere av norsk kunsthistories viktigste verk, inkludert hovedverk som «Fra Stalheim» (1842), «Bjerk i storm» (1849) og «Stugunøset på Filefjell» (1851).

J.C. Dahl (1788–1857) – også kjent som I.C. Dahl – er en viktig figur i norsk historie, som nasjonsbygger, nasjonalromantiker og den norske malerkunstens far. Han gikk fra å være malersvenn i Bergen til å bli professor ved et av Europas viktigste kunstakademier. Alt lå til rette for at han skulle smykkes med heltevinger inn i evigheten. Men han har ikke fått hvile i fred. Dahls omstridte stilling nevnes ikke i den store utstillingen, som konsentrerer seg om de 200 kunstverkene. Utstillingen er forbausende konfliktsky, og presenterer kun enkle, biografiske opplysninger.

Saken fortsetter under bildet

J.C. Dahls «Rjukanfossen» (1830) er blitt et symbol både for norsk industri og naturvern. Fossen er i dag lagt i rør, og kraften brukes til Norsk Hydros produksjon. Foto: Norsk Hydros kunstsamling

Tidens sosiale og politiske omveltninger glimrer med sitt fravær. En så vesentlig ting som at han var norsk student i København da Norge ble en fri nasjon og skrev sin egen grunnlov i 1814 nevnes ikke. Hans tette forhold til det danske kongehuset problematiseres ikke. Heller ikke hans virkningshistorie. Han var lærer for en rekke av våre mest betydningsfulle kunstnere, og han må ha hatt stor innflytelse også på utenlandske malere. Dette temaet blir så vidt nevnt med noen få setninger i den over 300 sider tykke katalogen.

Les også Lars Eltons anmeldelse av Christer Karlstad:Men eventyret er ikke ute

Det er 30 år siden sist vi kunne se en stor utstilling med J. C. Dahls livsverk. Det blir antagelig minst 20 år til neste gang vi får en tilsvarende stor Dahlutstilling. Da er det synd at Kode Bergen har valgt å hoppe bukk over disse tingene. Det er iallfall ikke plassen det kommer an på, for i Stenersenmuseets bygning står en tredjedel av utstillingsarealet ubrukt akkurat nå. Dypest sett er dette et symptom på det kunstfaglige personalets reduserte stilling i norsk museumsverden. Nøkkelpersonene med kunnskap om historisk, norsk kunst blir eller er nylig blitt pensjonert. De blir i liten grad erstattet av yngre krefter. På universitetenes kunsthistoriske institutter er det samtidskunsten som dominerer. Rekrutteringen til de kunstfaglige museumsstillingene blir deretter. De klassiske kunsthistorikerne er på vikende front. Majoriteten av nyansettelser i norske kunstmuseer skjer på markedsførings- og formidlingssiden.

Siden vi er i Bergen snakker de gjerne om bergenserens popularitet: I Bergen regnes J. C. Dahl som bergenser. I resten av Norge er han norsk. Og i Danmark vil de ha det til at han er dansk. Kanskje ikke så rart – han tok tross alt sin akademiutdannelse og bodde syv år i København. De regner ham som en del av dansk gullaldermaleri. Men se om ikke tyskerne også vil ha en flik av ham. Han bodde jo nesten 40 år som professor i Dresden. Der var han del av et innflytelsesrikt, kulturelt miljø av diktere, billedkunstnere og musikere. Tyskerne ser ham som en del av den tyske, romantiske bevegelse.

Les også:Den søte lukten av suksess

J. C. Dahl ble født i enkle kår. Han kom i lære som maler, og han viste tidlig et talent for byprospekter og sjømalerier. Det fikk byens borgerskap til å samle inn penger til videre utdannelse ved kunstakademiet i København. Fra han forlot Bergen 23 år gammel var han kun tilbake i Norge på fem studieturer. Men han hadde like fullt stor innflytelse i Norge. Han bidro blant annet til å stifte kunstforeninger og han var blant stifterne av Fortidsminneforeningen. Hans malerier inspirerte til utviklingen av turisme som fenomen. Og han hadde betydning for et nytt syn på naturen. Bort fra opplevelsen av fjellet, skogen og utmarkene som noe farlig og truende. Inn med forståelsen av naturen som majestetisk og identitetsformende.

Saken fortsetter under bildet

Johan Christian Clausen Dahl, portrett fra 1823 av Carl Christian Vogel von Vogelstein. Foto: Wikipedia commons

Som nasjonalromantiker evnet J. C. Dahl å besjele naturen. Hans «Bjerk i storm» ble et symbol for den voksende, norske bevisstheten i kampen for løsrivelse fra unionen med Sverige. Det enslige, forrevne treet står rankt og stolt i vinden ytterst på klippen. Hans majestetiske landskapsmalerier bygget nordmenns selvfølelse. Hovedverkene nevnt tidligere fyller fortsatt nordmenn med stolthet over den fantastiske naturen vi forvalter.

Den romantiske forestillingen om hvordan mennesket kunne speile seg i naturen hadde sitt utspring i en reaksjon på opplysningstidens rasjonalitet og fornuftstro. I København studerte og kopierte Dahl nederlandske landskapsmalere som var eksperter på nordiske landskaper – uten nødvendigvis å ha vært her nord. De malte fantasilandskap etter skjematiske idealer, og hensikten var å sette betrakteren i ulike stemninger.

Dahls insistering på å studere og male den virkelige naturen ble oppfattet som et radikalt brudd. I Dresden bodde han ved siden av tysk romantikks store maler, Caspar David Friedrich. De var gode venner, men de hadde også ganske ulik tilnærming til det romantiske ideal. Dahl var opptatt av å gjengi den virkelige verden. Han viste mennesket som en liten figur i det store landskapet. Friedrich var opptatt av det indre. Hans figurer står gjerne midt i bildet med ryggen til, skuende inn i evigheten for å grunne over de store spørsmålene i livet. Dette var gjenstand for en meget god utstilling i Nasjonalgalleriet for fire år siden.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

At det fortsatt stormer rundt J. C. Dahl, skyldes at kunstsjangeren han står i fronten for, nasjonalromantikken, har vært i vanry i flere tiår. Med de siste femti års politiske utvikling har kritikerne av den nasjonalromantiske skolen hatt en fremskutt posisjon.

Man skulle tro at flere tiårs EU-motstand og økt miljøbevissthet ville gjort nasjonalromantikerne populære igjen, men det har i liten grad skjedd. Da jeg la ut noen bilder fra utstillingen på Facebook tok det ikke lang tid før argumenter både for og mot ble kastet på bordet. For meg er det ingen tvil: J.C. Dahl står som en bauta i norsk (kunst-)historie. Han gir oss virkelighetsglimt malt med en nesten impresjonistisk metode. Hans malerier er presise, imponerende og sensitive på samme tid. Han har formet vår oppfatning av Norge og hvem vi er. Han har vist oss hvor vi kommer fra, og gjennom det gir han oss balast til å forme vår fremtid. Derfor er det all grunn til å reise til Bergen i sommer.