Kultur

Men eventyret er ikke ute

Har eventyr og fabler noen relevans i dag? Maleren Christer Karlstad mener åpenbart ja.

Dagsavisen anmelder

Bilde 1 av 4

KUNST

Christer Karlstad

«Motherlode»

Galleri Semmingsen, til 20. mai

Christer Karlstads malerier kunne godt vært illustrasjoner til nye eventyr. Slik sett står han i en stolt tradisjon av billedkunstnere som har tegnet bildet av den norske folkesjelen. De har vært med på å forme vår forståelse av oss selv. Men det er et stykke til Theodor Kittelsen. Eller til «Game of Thrones» eller «World of Warcraft» for den saks skyld. Tidligere tiders eventyr, og våre dagers «fantasy»-beretninger, har en helt annen stemning enn den vi finner i Christer Karlstads bilder.

Som kunstner har Christer Karlstad (født 1974) skapt sin egen verden. Den bygger på norsk natur, norske dyr og norske myter. Men maleriene hans står helt og udelt i en klasse for seg selv. Han er en nitid maler som pensler ut sine motiver med stor detaljrikdom. Fargeskalaen er spesiell, akkurat som motivene skiller seg fra det meste annet du har sett.

La oss se for oss at Christer Karlstads bilder er eventyr. Da ville det vært eventyr som speiler den nye tidens språklige utvikling og økologiske bevissthet. En type fabler som bygger på og bekrefter den nordiske og (etter manges mening) naive modellen som bygger på mellommenneskelig tillit. Fortellinger som sier noe om vårt forhold til naturen, og hvor langt – eller hvor kort – vi er kommet.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Dessverre skrives det ikke så mange eventyr lenger. Det er nesten to hundre år siden (1841) Asbjørnsen og Moes første eventyrsamling ble gitt ut. Vi sitter på skuldrene deres og nyter godt av en billedverden illustrert av Theodor Kittelsen og andre kunstnere. Fortsatt leser (forhåpentlig?) norske foreldre eventyr for barna sine. Med Christer Karlstads kunst får vi eventyrbilder vi kan dikte videre på selv.

De hyperrealistiske maleriene Christer Karlstad viser i Galleri Semmingsen er dominert av tette relasjoner mellom mennesker og dyr. Men det realistiske ligger bare i den maleriske metoden. I det at du kan telle hårene i pelsen og mosedottene i skogbunnen. Dette er ikke gjengivelser av faktiske landskap eller virkelige hendelser. Bildene formidler en underliggende uro fordi det som skjer er helt usannsynlig i den virkelige verden.

Først og fremst er møtene mellom mennesker og dyr preget av gjensidig tillit og grenseløst samspill: Gauper er blant naturens mest sky vesener, men i Karlstads maleri sitter én med forbena på en kvinnes bryst. Ved kvinnens føtter sitter en hare og vokter omgivelsene. Det er som kunstneren vil si: Her vil intet vondt skje. I et annet maleri ligger en mann over en hjort. Begge hviler, i full harmoni. I et tredje svømmer en elg gjennom et grønt vann med et barn i geviret. Barnet er kledd i en dåpskjole med lyseblå sløyfe. Vi ser ikke ansiktet, men barnet ser ut til å være trygg og rolig. Elgen har et målrettet blikk. Den holder tydeligvis god fart, for vannet bruser rundt bakenden på det store dyret.

I et annet maleri med tittelen «Motherlode» titter en hettekledt mann ned i hiet til en bjørn. Det er nesten så vi kan høre pusten hans og lukte eimen av den sovende bjørnen. I det neste bildet er situasjonen snudd på hodet. Her bøyer bjørnen seg over mannen, som nå ligger på ryggen med øynene lukket. Bjørnens klør hviler på hans kinn, nesen lukter på øret. Christer Karlstad gir oss en billedlig fremstilling av det å få «en bjørneklem». I den virkelige verden ville situasjonen vært livsfarlig. Her virker den idyllisk. Den moderne forståelsen av «bjørneklem» står i skarp kontrast til den tradisjonelle forståelsen av det å gjøre noen en bjørnetjeneste – noe mange lar seg forvirre av i dagens språkbruk.

Malerienes titler er en historie for seg. Utstillingstittelen «Motherlode» betyr hovedåre som i en underjordisk forekomst av edelt metall som kan graves ut. Mens bildet med gaupen bærer tittelen «Noumenon», et filosofisk begrep for «det som bare kan oppfattes av fornuften». Eller, som hos Immanuel Kant, tingen i seg selv – «Das ding an sich» – som betegner virkeligheten for så vidt den er gjenstand for erfaring. Eller ta bildet med hjorten og mannen, «Psychopomp». Det er betegnelsen på en «guide» som fører sjeler inn i etterverdenen.

Forholdet mellom mennesker og dyr i Christer Karlstads malerier er så følsomt og tillitsfullt at det er vanskelig å tenke seg at de tilhører denne verden. Men den hyperrealistiske malemåten gjør fremstillingene troverdige. Dermed forteller bildene også noe om manges drøm om en total harmoni mellom menneske og natur. Det er, kanskje, bare er en utopi. Men vakkert er det.

Når vi tenker at dette er bilder vi kan dikte våre egne eventyr rundt, ja da åpner maleriene for et fantasiunivers av uante dimensjoner. Men jeg kan ikke fri meg fra å tenke at de gamle eventyrene fortsatt har sin gyldighet. Den erfaringen de formidler, nemlig at naturen var full av farer og mørke krefter, er fortsatt riktig. Det er bare det at vi må se og forstå det med våre egne øyne, kunnskaper og erfaringer. I krysningspunktet mellom eventyrenes tradisjonsformidling og Christer Karlstads fabuleringer kan det oppstå spennende tanker.