Skaper dialog med dokumentar om makt og avmakt i psykiatrien

Human-aktuelle Ellen Ugelstad opplevde selv å bli «fanget i systemet» som pårørende, og lagde en film om det. Nå blir hun oppsøkt av folk som er fanget i systemet selv – også de som jobber i det.

 

– Mange spør meg «er det virkelig sånn det oppleves?» Da må jeg jo si at det faktisk er litt verre.

Filmskaper Ellen Ugelstad snakker om sin aktuelle dokumentarfilm «Making Sense Together» som vises under filmfestivalen Human som går i gang denne uka. I filmen flettes fem personlige vitnesbyrd fra psykiatrien sammen med en fiktiv fortelling om Kjetil og moren hans og deres møte med helsevesenets byråkrati.

– Først og fremst var jeg jo interessert i temaet, fordi jeg har en bror som har vært i psykiatrien i flere år, og jeg har laget flere filmer med et personlig utgangspunkt, som «Indian Summer» og «Møterommet», forteller Ugelstad.

Les også: Da faren gikk bort, forsto hun hvor mye god pleie betød for ham. Derfor valgte Anna Marie å bli helsefagarbeider

Nedtonet virkelighet

Etter over 20 år som pårørende ble regissøren etter hvert mer opptatt av samspillet mellom systemer og mennesker.

– Jeg ble opptatt av hvilke roller vi får og hvilke vi trer inn i. Makt og avmakt i psykiatrien, de dikotomiene som finnes. Det er noen mekanismer og strukturer som jeg ble veldig opptatt av, forteller hun.

– Det kan jo virke som helsevesenet er organisert slik at samhandling mellom tjenestenivåene nesten er innebygd i strukturene. Det virker noen ganger umulig å få til et godt samarbeid på tvers av tjenestene. Man kan havne i et skikkelig hamsterhjul. Folk kan gjøre jobben sin uten å gjøre jobben sin, hvis du skjønner.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Fiksjon og dokumentar

Filmen presenteres som et film-essay, og er en hybrid mellom dokumentar og fiksjon, en slags fiksjonalisert dokumentar. Det er det også en bevisst grunn til:

– Hvis jeg hadde skrevet det slik jeg opplevde systemet, ville ingen trodd på meg. Da ville det vært en farse. Ja, virkeligheten har vært litt verre, og jeg måtte tone det ned, for jeg tror at folk ville havnet i forsvarsposisjon og sagt at jeg overdrev, om jeg hadde fremstilt det nærmere virkeligheten, mener Ugelstad.

– Jeg vil ikke spisse ting opp mot hverandre, jeg vil heller prøve å vise hvordan alle menneskene i systemet har sine ting å forholde seg til. Det er mye som skjer på bakrommet. Men hadde jeg vært mer ekstrem, hadde jeg skapt skyttergraver. Noen dokumentarfilmskapere gjør også det, som Michael Moore, for eksempel. Men da når du også kun ut til menigheten din, sier Ugelstad.

– Jeg vil gjerne nå flere på ulike sider av bordet. Min intensjon er å skape dialog. Da må jeg bruke andre virkemidler. Jeg ville også validere erfaringer som ikke blir hørt, de stemmene må få slippe til.

Les også: «Man mister all selvfølelse i møte med systemet»

Utfordrende form

Valget med å blande inn et fiksjonelt element har ikke vært for å skape forvirring om hva som er virkelighet og ikke.

– Jeg vil heller si at jeg vil utfordre publikum gjennom denne formen. Vi har mange roller i livet, som vi eksisterer i og trer inn og ut av, i relasjoner til hverandre. Jeg ble opptatt av mennesker i samspill med systemene, og hvilke roller man får.

Derfor ble det viktig å skrive en fiktiv historie om en mor og en sønn og et såkalt ansvarsgruppemøte. Her brukte hun skuespillerne Edvin Anstensrud og Hilde Olaussen i hovedrollene.

– Jeg ville aldri fått ansatte til å snakke helt ærlig om arbeidsplassen sin, og man oppfattes ofte som illojal om du er for kritisk til eget system. For å få frem kompleksiteten i det, og perspektivene, må du skrive det som fiksjon. Jeg har sittet på ansvarsgruppemøter i 25 år og det oppleves nesten som jeg fortsatt sitter på det samme møtet. Det har sin egen dramaturgi, og jeg ville skildre essensen av et slikt møte.

Får henvendelser

Og formen ser ut til å funke overraskende bra.

– Jeg får henvendelser nesten hver uke, om folk som vil bruke filmen i forbindelse med undervisning, til å belyse problemer og diskutere dem, sier Uglestad.

Forrige uke viste hun den frem på Stortinget til helse- og omsorgskomiteen, etterfulgt av en samtale i plenum.

– Folk kjenner seg igjen, både i forskere, forbrukere og pårørendes perspektiv, forteller regissøren.

– Nå opplever jeg at også ansatte i det psykiatriske systemet vil snakke om strukturene. De føler seg ikke angrepet. Også fagfolk kontakter meg og sier de kjenner på avmakt i møte med systemet. Fordi det dessverre er så gjenkjennelig, sier Ugelstad.

– Det er ikke sikkert man skal skille så mye mellom pårørende, brukere og ansatte. En ansatt kan også være pårørende, og en bruker kan også være ansatt, avslutter hun.

«Making Sense Together» vises under dokumentarfilmfestivalen Human som starter denne uka.

Les også: Nav-ansvarlig mener Hauglie feilinformerte om AAP-innstramming