Fyrstinner i dress og grever med sløyfe

---

4

OPERA

«Czardasfyrstinnen»

Musikk: Emmerich Kálmán

Norsk gjendiktning av libretto: Gudrun Elisabeth Glette

Regi: Hanne Tømta

Musikalsk leder: Stefan Veselka

Med Agneta Eichenholz, Magnus Staveland, Lina Johnson, Rickard Söderberg, Martin Hatlo, Mari Maurstad, m.fl.

Den Norske Opera & Ballett

---

Noe av det morsomste med å se og skrive om opera er at så mange sceniske virkemidler er i spill. Er det vanskelig å holde ut regivalg eller musikalske tolkninger, dukker ofte et annet element opp og redder kvelden. I Operaens nyproduksjon av operetten «Czardasfyrstinnen» fra 1913 er Alva Brostens kostymer en slik redning. De leker med de sosiale strukturene i fortellingen, de omfavner og transformerer karakterene som har dem på.

Librettoens relasjon mellom hovedrollene som Edwin (Magnus Staveland) og eksotisk sigøynerfristerinne Sylva (Agneta Eichenholz) blir forskjøvet når begge er kledt i dress og tenorens før pause er mykt formet, babyblå og med kort jakke. Den kjølige sølvkjolen til Edwins forlovede Stasi (Lina Johnson) minner om et panser mellom henne og verden, og sangerne i vennerollene som grevene Boni (Richard Söderberg) og Feri (Martin Hatlo) ser ut til å stortrives med å konstruere intriger og binde det hele sammen ikledd skiftende hår og store presangsløyfer. Til sammen utgjør kostymene en levende og bevegelig fargepalett som bærer forestillingen.

[ Det beste av teater i 2022 ]

I orkestergraven flyter musikken tregere. Den mangler tyngde fra komponistens side, som gjør meg usikker på om verden trenger å framføre den altfor ofte. Men når også framdriften blir seig, forsvinner kontakten mellom orkester og scene. Solistene og koret løser imidlertid sine oppgaver godt, og kanskje trenger de strekkene i tid for å arbeide fram sine farger. Å bruke Gjertruds sigøynerorkester som scenemusikere fungerer fint, selv om det musikalsk blir vennlig og aldri kommer ned i de mørkere sidene som denne musikken kan romme.

Men det er lenge siden jeg har sett en forestilling der helhetsinntrykket har forandret seg så mye for meg fra start til slutt. Fra å lure på om tung og mørk scenografi har oppdaget de duse kostymene i de første scenene, til kostymer som generøst åpner store, egne rom. Fra en koreografi som i starten framstod overfylt og litt rotete, til samtidsdansere som ble løst fra musikken og ble viktige både som dansere og aktører i de siste scenene. Fra å bli utsatt for umotiverte utdrag av Olav H. Hauges dikt (nei, det er ikke instagrampoesi) og aktører som i full kost og mask opplyser om at «all verden er en scene» – til at solistene plutselig kommenterer hverandres panserkjoler og åpner en ny etasje både i sceneteksten og ikke minst i samspillet.

[ Musikkåret 2022: Dette er de beste norske albumene ]

En ting jeg ventet på og fortsatt savner, er at oppsetningen kunne reflektert mer rundt eksotiseringen av romfolk og romkultur som gjennomsyrer både intrigen i operetten og mye av underholdningsmusikken da operetten ble laget. Brostens kostymer hjelper, de skrur opp rollefiguren Sylva Varescus autoritet. At regien gjør henne til trans, gjør det samme og hilser på ett vis til medmennesker som må tåle altfor mye i dagens offentlighet. Samtidig graver ikke oppsetningen særlig dypt i spørsmålet verken scenisk eller musikalsk. Den lander i en litt politimester Bastian-aktig konklusjon der alle må få være seg selv, som gjør at regivalget også kan leses som en mer lettvinn aktualisering. Samtidig er det vanskelig å kreve uendelig dybde av en operette.

«Czardasfyrstinnen» ble oversatt til mange språk etter premieren i 1913, og teatre som kjøpte rettighetene, fikk også rett til å lage sin egen tekst. Å synge på norsk åpner for å skrive inn nye replikker og invitere skuespillere inn i noen av rollene. Her er Mari Maurstad som Anhilte, Edwins mor, et velkomment tilskudd. Det hun ikke har i operasangteknikk, tar hun igjen i en timing som går utenpå alle andre på scenen. For meg skal det mye til før «Czardasfyrstinnen» som repertoar er verdt å bruke energi på. Men når noen først har valgt det, fortjener aktørene i denne oppsetningen på alle måter at publikum kommer.