Teateråret 2022 vil huskes som den store gjenåpningen, hvor både store og små scener i Oslo endelig kunne slippe til forestillinger som hadde måttet vente, noen av dem så godt som skrinlagt under pandemien. Teateråret 2022 ble en «Tid for glede», for å låne Arne Lygres tittel på stykket som står igjen som noe av det mest vellykkede og diskuterte fra dette merkelige året. Men svært mye annet gledelig oppsto, og det var litt av et spenn mellom for eksempel Kjersti Horns nitimers maratonteater og et rent lykketreff av en Salt-forestilling om kjærlighet og toleranse.

Her er Dagsavisens anmelderes favorittstykker fra Oslos teaterscener gjennom de siste 12 månedene.

«Tid for glede»

«Tid for glede»

Det Norske Teatret

Sjelden har vel ny norsk dramatikk nådd et bredt publikum på samme måte som Arne Lygres «Tid for glede» har gjort i år. Regissør Johannes Holmen Dahl og scenograf/kostymedesigner Nia Damerell gjør den fabelaktige jobben med å løfte denne teksten ut av sitt noe hverdagslige preg og inn i det absurde, komiske, overdrevne og hemningsløse. Her er iscenesettelsen alt, og det er ikke lite. Dette er noe av det morsomste jeg har sett på en norsk scene i år, og forestillingen holder virkelig det den lover: Her er det tid for glede, latter og morskap. Vi sitter kanskje ikke igjen med så mye livsvisdom etter denne forestillingen, men reisen er allikevel en av de lystigste vi har vært med på. En stor kveld i teatret.

Susie Wang
«The Look»

«The Look»

Susie Wang/Nationaltheatret

Teaterensemblet Susie Wang inntok selveste Nationaltheatret med «The Look», og det med nok et dypdykk ned i en filmatisk pastisj med referanser til skrekkfilm og psykologisk horror, hvor alt symboliserer det være seg individuell dårskap eller dunkle drifter. Mange av oss har lenge frydet oss skrekkelig over Susie Wangs makabre og ofte blodige univers, men aldri har de vært bedre og mer infame enn her. «The Look» la handlingen til et keramikkverksted i Hellas, men den fredelige scenen var bedragersk, og et paradis ble et helvete. Vi ble mektig imponert over hvilken vill fantasi som ligger bak «The Look»s variant av Fugl Føniks-myten, og med hvilken dedikasjon ikke bare ensemblet selv med blant andre Mona Solhaug og Julie Solberg, men også Nationaltheatret-skuespillere som Jan Sælid og Stine Fevik, la inn i denne fabelen av en førsteklasses «B-film».

«Varm melk med honning» med Maiken Schjøll Frisch og Vilde Moberg er en sjelden teateropplevelse

«Varm melk med honning»

Salt, Oslo

Årets fineste, varmeste og mest rørende forestilling er et kronologisk portrett over livet selv. Det handler om kjærlighet, men også om å være skeiv, og i videre forstand handler det om bruke scenen og teatrets virkemidler til å fortelle en kjærlighetshistorie man i sammenhengen knapt har sett før, enn så vanlig og gjenkjennelig selve «følelsen» måtte være for alle, uavhengig av kjønn og kjønnsidentitet. Dette er skildringen av et nært, intimt og turbulent forhold mellom to jenter, fra de møtes til de blir gamle sammen. Oda (Vilde Moberg) og Ronja (Maiken Schjøll Frisch) er to helt vanlige jenter, men som de selv sier har de en helt vanlig uvanlig historie. At stykket treffer, er publikums uforbeholdne reaksjon et ufravikelig bevis på, som om de blir bergtatt av at noen endelig forteller historien om dem selv eller noen de kjenner. Tora Dahle Aagårds musikk er et nydelig supplement til stykket, som for øvrig er skrevet av Maiken Schjøll Frisch. Den enkle og grunnleggende varme og lekne regien er ved Kristi-Helene Engeberg og Frisch.

Jane Eyre

«Jane Eyre»

Nationaltheatret

En energibombe av en forestilling, der hovedrolleinnehaver Kjersti Tveterås har publikum i sin hule hånd fra begynnelse til slutt. I Eline Arbos regi har Emily Brontës klassiske feministiske roman blitt en heidundrende teatral teaterforestilling. Selve fortellingen forenkles noe, men metaperspektiver og festlige feministiske refleksjoner legges lag på lag slik at vi virvles inn i en labyrint av tanker og følelser. Det hele er akkompagnert av lyn, torden og 80-tallshits. Alva Brostens kostymer i tyll og knæsje farger er med på å gjøre denne forestillingen til en ren fest. Og Kjersti Tveterås fikk, ikke overraskende, en velfortjent Heddapris for sin tolkning av Jane Eyre.

«Kristin Lavransdatter» på Det Norske Teatret

«Kristin Lavransdotter»

Det Norske Teatret

Årets på alle vis mest ambisiøse teatersatsing begrenser seg verken i lengde eller tolkning av de tematiske berøringspunktene i Sigrid Undsets hovedverk «Kristin Lavransdatter». Kjersti Horn tar denne gangen ikke bare for seg første del av trilogien, «Kransen», men byr likegod på en dramatisering og en iscenesettelse av alle tre bøkene, hvor «Husfrue» og «Korset» samt første del strekker seg inn mot ni timer om man velger å se den i ett. Og det er bare å bøye seg, om ikke i støvet, så i jord, blod og øl over Horns løft og innsatsen til resten av ensemblet. Khoramis kraftprestasjon i tittelrollen er både det emosjonelle og handlingsdrivende navet hele veien gjennom. Sigrid Undsets viljesterke Kristin Lavransdatter løftes ikke minst opp fra 1300-tallets skuggeheim og inn i vår egen samtid av en renskåren, sylskarp regi og nydelig tekstbearbeiding, hvor utfordringer rundt kjærlighet, samliv, makt og ære klinger med tidløs relevans.

«Dødsdansen»

«Dødsdansen»

Nasjonalteatret/Torshovteatret

Kammerspill blir ikke mer intenst enn i August Strindbergs «Dødsdansen», et infernalsk portrett av et ekteskap hvis eksistensgrunnlag er basert på gjensidig forakt og ødeleggelse. I Marit Moum Aunes oppsetning finner jævelskapen nye dybder, mye takket være tre eminente skuespillere: Jon Øigarden er den som i størst grad målbærer humoren i det verbale, fra det listige og avmålte til det frådende og eksplosive. Pia Tjeltas nyanserte balansegang mellom desperasjon og utluftende begjær er like mesterlig som manifestasjonen av den underliggende sorgen over tapt liv. Thorbjørn Harr blir katalysatoren som får de to ektefellene til å bryte dødsdansens mønster, en skikkelse martret av forgiftningen de to påførte ham et kvart århundre tidligere. Nå i vinter skal «Dødsdansen» flyttes fra Torshovscenen til Nationaltheatrets hovedscene, og den skal gjeste London. La oss håpe intensiteten fra lille Torshovteatret ikke går tapt på veien.

«den skinnende byen»

«Den skinnende byen»

Nationaltheatret/Torshovteatret

Skuespiller og dramatiker Espen Klouman Høiner hadde selv regien på «Den skinnende byen», som følger noe av den samme tematikken som prisbelønte «Vi, folket» fra 2019. Det er fortsatt forståelsen av Amerika som begrep og land han og den samme kunstneriske staben (Høiner, Signe Becker, Camilla Vatne Barratt-Due), her forsterket med skuespiller Stine Fevik, forsøker å nøste opp. Men denne gangen er det snarere mytologien bak enn resultatet vi i dag måler oss og resten av verden etter, som er stykkets sentrum. En lignelse tar utgangspunkt i ambisjoner og håp forut for begrepet «Amerika» slik vi kjenner det, knyttet til John Winthrops tale om etableringen av «byen på høyden». Et nesten stummende mørke i teatersalen lever og puster, og udefinerbare lyder blander seg med teksten og Barratt-Dues fengslende elektroniske musikk og impulser. «Den skinnende byen» er formidlet med virkemidler som skjerper sansene og tekstens nyanser, og opplevelsen man sitter igjen med er lysende i alt det bekmørke.

Ved Målet, Riksteatret

«Ved målet»

Riksteatret

Enda en glitrende produksjon fra duoen Johannes Holmen Dahl og Nia Damerell. I denne iscenesettelsen av Thomas Bernhards mindre kjente, men svært velskrevne drama, overrasker de med en svært uvanlig scenografisk løsning som også gjør at spillet på scenen antar nye former. Til tross for en både stram og fullendt tolkning av teksten, blir det også tydelig hvor mange fortolkningsmuligheter som ligger Bernhards tekst. Anne Krigsvoll er solid i rollen som selvopptatt mor, og forestillingen balanserer hele tiden hårfint mellom det komiske og det tragiske. Dette er teater for feinschmeckere.

Beate Mordal i "Wonderful Bernstein"

«Wonderful Bernstein!»

Den Norske Opera og Ballett

Etter en noe ukarismatisk åpning, der Operaorkesteret har spilt seg korrekt gjennom musikk fra «Candide» og «West Side Story», løfter taket seg til nye høyder med konsertversjonen av Bernsteins musikal «Wonderful Town». Det er virkelig så jeg tenker at Operaen burde bli vår neste store musikalscene. Her er det så mye glam, show og sjarm i en totalt nedstrippet oppsetning at det er umulig ikke å bli imponert. Samtlige rolletolkninger er presise og innstudert til detaljnivå. Men særlig mezzosopran Astrid Nordstad briljerer med sin tolkning av den frigjorte kvinnen Ruths vei mot en karriere som skribent i New York. Nærmere Broadway kommer du ikke på denne siden av Atlanteren.

«Jungelen»

«Jungelen»

Tigerstadsteatret/Oslo Nye/Trikkestallen

Hva skal man tro på? Hvem skal man følge? Slike spørsmål er vanskelige nok i hverdagen, og i pressede situasjoner, som under en krig, kan det føles umulig å skulle navigere seg fram til de riktige avgjørelsene. Dette er essens i Tigerstadsteatrets geriljastykke «Jungelen». De skulle egentlig spilt for både vanlige publikummere og mange hundre ungdomsskoleelever fra høsten 2020, men kun en forestilling var alt de rakk før pandemien stengte samfunnet ned. De måtte rive ned en av de mest ambisiøst oppbygde scenedekorasjonene og konsept vi har sett på dette nivået, en urban jungel i ruinene av det som skal forestille et framtidig Oslo, lagt til 2083. Det var en sviende avlysning av et teaterprosjekt som tankevekkende nok forsøker å si noe om tiden vi lever i og konsekvensene av valgene vi alle tar. Men i år ble den realisert, som noe av det mest imponerende, kvalitetsmettede, spennende og medrivende vi noensinne har sett av interaktivt teater.

«Den lille prinsen»

«Den lille prinsen»

Kanonhallen/Nationaltheatret

I en gammeldags sirkusmanesje utspiller Kjersti Haugens iscenesettelse av Antoine de Saint-Exupérys filosofiske barnebok seg. Og som boken, dytter denne forestillingen litt på grensene for hvor abstrakt og tankemessig avansert en barneforestilling kan være. Samtidig har regissør Haugen og hennes team skapt svært underholdende sirkusteater, med både akrobat og sjonglør og bruk av en rekke spennende lyskilder. Her er ikke ett kjedelig sekund. Og skulle man ikke forstå alt dette stykket handler om, kan man allikevel sitte igjen med noen fine visuelle minner: En levende rose som turner i en stor ring, eller kuler med lys inni, som sjongleres i en perfekt bue i luften.

Ruth Reese: Give Me A Crown

«Give Me A Crown»

Nordic Black Theater

Nordic Black Theatre feiret 30 år med å bringe minnene om sangeren og antirasisten Ruth Ann Reese (1921 – 1990) til scenen, og det gjennom en ambisiøs og annerledes tilnærming til alt hun sto for. Ruth Reese manes fram av skuespiller og sanger Nosizwe Baqwa, som levendegjør stemmen, stoltheten, kampviljen, den kunstneriske ydmykheten og livsgleden kombinert med rettferdighetssansen som gjennomstråler så vel arven etter henne som en teaterforestilling hvor musikken blir både reell veiviser og en påminnelse om hva det ble forventet at hun skulle synge kontra det hun selv ønsket å synge. En oppsetning hvor regissør Cliff Moustache og dramatiker Michelle A. Tisdel dessuten løfter fram feminisme og maktstrukturer, samt dagsaktuelle spørsmål rundt strukturell rasisme og interseksjonalitet på en måte som minner oss om at Ruth Reeses kamp på ingen måte er over.

Fler artiklar för dig