På scenen

«Dyrene i Afrika» er et ganske kontroversielt bidrag i klimadebatten

Erlend Loe, Feil Teater og Vega Scene har den sære gleden av å presentere den mest corny klimabevegelsen siden fenomenet Fuck for Forest. Men «Dyrene i Afrika» har ikke tålt overgangen fra bok til scene særlig godt.

---

3

TEATER

«Dyrene i Afrika»

Av Erlend Loe, i en versjon av Feil Teater

Regi/med: Lars Halvor Andreassen, Amalie Ibsen Jensen, Sebastian Skytterud Myers, Maria Agwumaro, Thomas Gallagher, Didrik Hagberg

Musiker/komponist: Marius Skaug

Scenografi, lyd og video: Eilif Fjeld Teisbo

Kostymer: Frida Vige Helle

Feil Teater/Vega Scene

---

Avstanden mellom Thorbjørn Egner og Erlend Loes «Dyrene i Afrika» kunne knapt vært større. Loes roman fra 2018 om fem tilsynelatende vanlige, men egentlig veldig uvanlige nordmenns krampaktige forsøk på å redde verden er slett ikke «ei lita dyrevise». Romanen delte da også litteraturkritikerne i en begeistret og en skeptisk leir da den kom. Og etter å ha lest Loes bok, holder jeg meg til den siste leiren. Etter å ha sett Feil Teaters sceneversjon av romanfortellingen, viser det seg at den heller ikke har overlevd overgangen fra papir til scene særlig godt.

Kort fortalt, er «Dyrene i Afrika» en ganske merkelig beretning om fem personer som i sine daglige norske liv plutselig begynner å kjenne en dragning mot dyr, og en dragning mot Afrika. Etter å ha hørt et foredrag om dyreetikk, finner de hverandre, blir venner, har overnattingsfest og enes om å redde verden. Men ikke på en hvilken som helst måte, nei, de vil gjøre det ved å skjende dyr. Ja, du leste riktig. Her skal dyresex brukes som politisk virkemiddel i en verden preget av klimakrise, for å skape oppmerksomhet om hvor dårlig vi behandler dyr generelt.

Første del av Loes roman, der de ulike karakterene presenteres, er kjempemorsom, men når det kommer til dette med å skjende dyr, da ramler jeg av. Plutselig er det ikke morsomt lenger. Det er for ekkelt, for trist, for ubehagelig, selv om Loes fortellerstemme er like lun, lakonisk og underfundig som den pleier. Dessverre har Feil Teater kuttet vekk store, store deler av den morsomme romanteksten, og de legger alt trykket på de fem personenes omgang med dyr i Afrika. Det sier seg selv at det blir vanskelig å le av denne forestillingen, selv om det er meningen at den skal være morsom.

«Dyrene i Afrika»

Feil Teater er i utgangspunktet et ungt og friskt skudd på hovedstadens teaterstamme, og de har levert en rekke lekne og originale forestillinger, særlig for barn. Før jul i fjor inviterte de til en helt utrolig fin, hjemmesnekret trikketur (forestillingen «11-trikken går til Nordpolen») som bød på en annerledes og spennende førjulsopplevelse for barn og voksne. Den blå trikken fra denne forestillingen dukker som en kuriositet (eller av praktiske og økonomiske hensyn) opp igjen i «Dyrene i Afrika», men nå er den blitt safaribil, malt i kamuflasjefarger.

Det merkes at kompaniet har jobbet mye med barneforestillinger, for deres «Dyrene i Afrika» oppleves som en ganske forenklet versjon av Loes roman og kunne vært langt modigere i sitt forhold til grunnteksten. Forestillingen har en sterkere politisk appell enn romanen, men utelater veldig mye av det som gjør at vi kan relatere den til vår egen tid. Forestillingen har selvsagt heller ikke Erlend Loes fortellerstemme, og bare tapet av denne stemmen, gjør at fortellingen mister karakter.

«Dyrene i Afrika»

Det hjelper ikke at Feil Teater bruker fine sceniske effekter som skjermer, kostymer, en levende el-gitarist som får være effektfull løve, og ellers har en freidig og levende spillestil. Når Erlend Loes tekst stiller uten Erlend Loe, virker den bare platt og enda mer plump enn den er fra før. Så i bunn og grunn har denne fortellingen ikke tålt overgangen fra papir til scene veldig godt.

Feil Teater formidler imidlertid fint hvordan det skrudde klimaprosjektet egentlig bare er et bilde på hvor hjelpeløse og dumme mennesker er når det kommer til det å redde verden. De kunne med hell brukt sjansen til å stille enda flere spørsmål om hvorvidt skjending er veien å gå, ironisert mer over karakterene og gått mer i dialog med boken, som jo må kunne kalles et ganske kontroversielt bidrag i klimadebatten. Men de gjør en fin jobb med avslutningen av forestillingen, som spinner videre på dokumentaraktige «slik gikk det med karakterene siden»-tekster fra romanen. Via rulletekster på de små skjermene rundt om i salen får vi en «slik gikk det med både karakterene og hele verden»-fortelling, som skaper en optimistisk, syklisk verdensfortelling. Det er i alle fall morsomt og positivt tenkt.

«Dyrene i Afrika»

Publikums reaksjoner på «Dyrene i Afrika» er ganske varierte. Enkelte i teatersalen på Vega hyler og gråter av latter, andre sjekker telefonen gjennom hele forestillingen, og selv kveler jeg noen gjesp. Det er åpenbart at «Dyrene i Afrika» er en fortelling som deler vannene, ikke bare blant litteraturkritikere, men også blant publikum i et teater. Selv om det ikke opptrer noen kameler i fortellingen, kan dyreskjending i Afrika bli en litt for stor kamel å svelge, med eller uten Erlend Loe.

Mer fra Dagsavisen