På scenen

Kjønnskamp i kjernefamilien

«Hen», Taylor Macs svarte komedie om kjønnsoverskridelser og transkjønnethet, ender med å gi sympatien til den hvite, heteronormative mannen. Det er mildt sagt forvirrende og bare passe morsomt.

---

4

TEATER

«Hen»

av Taylor Mac

Regi: Catrine Telle

Scenografi og kostymer: Katja Ebbel

Med: Marika Enstad, Sigurd Myhre, Jaden Healey, Lasse Lindtner

Torshovteatret

---

Når den unge soldaten Isaac (Sigurd Myhre) kommer hjem fra krigen, er ingenting slik det var før han dro hjemmefra. Moren Paige (Marika Enstad) har tatt et heidundrende oppgjør med husmor-rollen. Hun rydder ikke, vasker ikke, og som hun sier: «Vi driver ikke med orden her» og «Vi driver ikke med skap her». Hun har dessuten begynt å gi østrogen til den tidligere mishandlende og nå slagrammede ektemannen Arnie (Lasse Lindtner), og hun heier høyt og opera-skingrende på at nye paradigmer skal komme. Som kronen på verket viser det seg at Isaacs lillesøster går på testosteron og nå er transkjønnede Max, stykkets «hen» (Jaden Healey) – et prosjekt mor Paige nærmest ser på som sitt eget. Det er ikke til å unngå at Isaac, som representerer den tradisjonelle, hvite, heteronormative mannen får en og annen utfordring.

Taylor Macs «Hen» hadde urpremiere i 2014, men har på ingen måte mistet sin aktualitet. 2022 er her i landet offisielt Skeivt kulturår, og skytingen i Oslo sentrum under sommerens Pride-feiring har gitt oss en påminnelse om at skeives rettigheter og frihet verken har kommet eller kommer gratis. Taylor Mac har i hele sin karriere som dramatiker, teatermaker, dragartist mm. jobbet for å gi skeive en stemme både på scenen og i samfunnet, og han fikk i 2020 Den Internasjonale Ibsenprisen (også kalt teaterfeltets nobelpris) for sitt arbeid.

I møte med «Hen», satt i scene av Catrine Telle på Torshovteatrets intime, sirkelformede scene, er det imidlertid ikke helt tydelig hvor engasjementet og sympatien er plassert, selv om de skeive perspektivene er hjertelig til stede og mor Paige med tydelig røst deklamerer at «vi er alle hen!». Stykket tar derimot et svært tydelig oppgjør med det konforme familielivet, noe som muligens svinger og røsker litt mer i USAs teatersaler enn våre – der borte er jo kjernefamilien nærmest religion. Og mors- og kvinnerollen oppleves nok som den mest sentrale i dette galleriet av karakterer som hver på sin måte er representanter for ulike kjønnsforestillinger og -realiseringer i samfunnet.

Gjennom mor Paige, som i stor grad styrer både familien og forestillingen, legges det opp til at noen kjønn er mer skurkaktige enn andre, som den hvite heteronormative mannen, uansett om han er en empatisk type, slik sønnen Isaac er. Hun sier at alle er litt av alle kjønn, men fremstår mer som hun vil at alle skal være kvinner, og som henne selv. Og hennes matriarkat er på ingen måte bedre enn patriarkatet hun gjør opprør mot. Man kan bli ganske matt av hennes kaskader av ord, hennes ufravikelige behov for definisjonsmakt og hennes ekstravagante og fargesprakende fremtoning, Til slutt har den streite, heteronormative sønnen Isaac både publikums og transbroren Max’ sympati – noe som er veldig underlig all den tid det er nettopp det heteronormative patriarkatet stykket vil ta et oppgjør med. Eller vil det ikke det?

Taylor Macs stykke er svært ordrikt, det er fullt av argumentasjon, resonnementer og refleksjoner. Det er til tider vanskelig å henge med i svingene, og i Catrine Telles regi har det blir gitt lite rom for pauser og stillhet og for at relasjonene mellom de ulike karakterene, som tross alt er i nær familie med hverandre, blir ordentlig etablert for oss. Derfor er det som om oppsetningen cruiser mest på overflaten av både handling og tematikk, og det er vanskelig å knytte seg ordentlig til det som skjer. Dersom regissør og skuespillere hadde tatt seg bedre tid til å jobbe med timing, med å finne en mer eksakt rytme for forestillingen i stedet for å bare kjøre på rett fram, ville nok også stykkets humor bli tydeligere. For dette tar aldri helt av på humorfronten. Det blir bare litt humring her og der.

Siden denne anmeldelsen er ganske full av innvendinger mot Torshovteatrets «Hen», kan forestillingen her fremstå som dårligere enn den er. Men man har jo visse forventninger til et stykke skrevet av en vinner av Den Internasjonale Ibsenprisen. «Hen» er på den positive siden fullt av overskudd og energi, og det belyser i høyeste grad hvor komplekst kjønnsfeltet er, hvor lett det er å trå feil, og hvor feil det kan bli å ha noen enkle og gitte forestillinger om hva kjønn er og hva vi skal fylle eksisterende kjønnskategorier med av mening. Stykket presenterer mangfoldet av kjønn og kjønnsroller som en kakofoni av stemmer som står mot hverandre, der alle vil ha plass til å være seg selv uten at man gir plass til de andre. Dessverre kan også virkeligheten se slik ut noen ganger.

«Hen» er et teaterstykke som på mange måter tar vår samtid på kornet. Vi lever i høyeste grad i kjønnsdebattenes tid. Med Språkrådets splitter nye godkjennelse av nettopp ordet «hen» i norsk rettskriving, er 2022 dessuten et perfekt år å sette opp denne svarte komedien, selv om den altså ikke er så morsom som forventet. Og selv om den etterlater meg en smule forvirret.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Mer fra Dagsavisen