– Jeg er veldig stedbundet i det jeg skriver, avhengig av steder hvor historiene utspiller seg, sier forfatter Lars Saabye Christensen til Dagsavisen.
Sammen setter vi oss ned på benken på hjørnet hvor Fagerborggata møter Jacob Aalls gate og Gørbitz gate. Etter dager med regnvær har solen omsider bestemt seg for å vise sin sjarm igjen, og fylle den kalde høstluften. Saabye er nært knyttet til Fagerborg, som spiller en slags hovedrolle i alle bindene i «Byens spor». I januar neste år blir det teater av det første av de fire bindene, og Saabyes nære skildringer av Oslo og folket i etterkrigstiden skal plasseres på en scene, med Petter Næss på regi og Torhild Solvang på manus.
Saabye og Næss har jobbet sammen før. I 2004 satte Oslo Nye opp «Appelsinene på Fagerborg», skrevet av Saabye og regissert av Næss. Det ble såpass suksess at de fortsatte samarbeidet med «Øyet som ser» i 2007, «Maskeblomstfamilien» i 2010 og «Etter karnevalet» i 2013.
– Jeg vet hva Petter kan få til og mener han er riktig mann for dette. Så nå sitter jeg bare og slapper av, jeg, sier Saabye og skuer utover plassen på Fagerborg.
Tørkesnor på scenen
Som barn var han ofte på besøk hos besteforeldrene i Gørbitz gate. Siden den gang har nesten ingenting forandret seg. Mens den lille firkanten på Fagerborg hvor gater møtes har stått uberørt, er Oslo by i stadig utvikling. Derfor trenger Saabye Fagerborg, som minner ham om hvordan det var før.
– Oslo har forandret seg fra å være en grå, ganske skitten småby, til å bli en by som kanskje er et nummer for stor. Det er voldsomme forandringer, både på godt og vondt, sier Saabye.
Mer utdypende synes han det er positivt at gater og strøk i Oslo som ikke ble brukt eller oppsøkt i gamledager, nå er livlige, sosiale og inviterende. Men er det en ting han savner, og dette er han redd vil høres litt rart ut, så er det vanlige arbeidsplasser. Han savner at Oslo var en by hvor man kunne se at folk arbeidet i industrien og skipsverftene.
– Frakter vi alt bort fra byen og kun beholder moteforretninger, serveringssteder og underholdning, blir byen en fornøyelsespark. Det liker jeg ikke.
– Hvordan tror du karakterene i bøkene dine hadde hatt det i Oslo i dag, da?
– Akkurat som meg hadde de vært fremmedgjort og forvirret. Jeg føler en så stor avstand mellom meg selv og min samtid. Jeg tror aldri jeg har følt en så stor avstand før, svarer Saabye.
– Hei, Lars! God morgen.
Petter Næss nærmest hopper av sykkelen og parkerer den ved nærmeste tre.
[ Anmeldelse første bind: «Fine personportretter og visdom forkledd som funklende gullkorn» (+) ]
[ Anmeldelse andre bind: «Melankolsk mellomspill, med døden som grunnakkord» (+) ]
[ Anmeldelse tredje bind: «Strålende avslutning på trilogien» (+) ]
[ Anmeldelse fjerde bind: «Vi» innfrir ikke (+) ]
Saabye har kun forlangt én ting: At det skal være en tørkesnor med noen klær på scenen. Utover det er han på ingen måte innblandet i prosessen. Som forfatter må man ha en prinsipiell holdning til et sånt prosjekt, mener han. Enten så er man med 100 prosent, og skriver hele manuset selv, eller så leverer man stoffet til noen man har tillit til, og fratrer ansvaret. Tillit er nøkkelordet.
– Går dette i dass, så sier jeg bare at det er jeg som har skrevet boken, og at den er mye bedre. Blir det kjempesuksess, så tar jeg æren for at det er jeg som har skrevet boken, sier han. Det er nok til å få Petter Næss til å le, som mener dette er vinn-vinn for Saabye uansett utfall.
Saabye har overrasket før. Det som lenge ble lagt frem som en trilogi, viste seg å bli en serie med fire bind istedenfor, da han i år overrasket med enda en bok.
– Føler du deg ferdig med «Byens spor» nå?
– Det hadde vært morsomt om det ble et føljetongteater. Hvis det ruller og går så må jeg kanskje skrive bind fem og seks, så nye forestillinger kan komme på rekke og rad, sier Saabye og småler. Men så blir han seriøs igjen.
– Nei, nå skal jeg ikke si mer om hva jeg skal skrive og ikke skrive. «Byens spor» er foreløpig avsluttet.
Dødens understrøm
Han har vært besatt av tid og tidens gang og har skrevet om døden i nesten hver eneste bok han har gitt ut. Men kanskje er tiden i ferd med renne ut også for ham. I likhet med karakteren Ewald Kristoffersen, som døde i første bind, har Saabye kreft. Det har han hatt i noen år nå. Inn og ut av behandling.
«Døden er ingen rød tråd. Den er et tjukt svart tau, gjennom teksten og tankene», skriver Dagsavisens anmelder om bind to av «Byens spor».
– Dødens understrøm har vært til stedet i alt jeg har skrevet, egentlig uavhengig av den situasjonen jeg har stått i de siste årene, men det har selvfølgelig vært mye nærere og mer konkret og fysisk for meg nå, sier Saabye.
I bind tre, er slutten ukjent, både på romanen og sykdomsforløpet hans.
– Da jeg sendte Ewald ut av boken med en diagnose i første bind, visste jeg ingenting om hva som ventet meg. Det er litt spooky, egentlig.
– Men sannsynligvis har det kommet tydeligere fram i de siste bøkene mine, at jeg har et nærere forhold til døden nå.
Fagerborg forever
Saabye er spent på hvordan temperaturen, atmosfæren og stemningen skal komme fram på scenen uten det skildrende språket han selv har til rådighet. Men Næss har ingen planer om å kvitte seg med Saabyes språk. Snarere tvert imot.
– Vi bruker Lars sitt språk i dialogene, og har tatt med nesten alt som finnes av dialoger i boka. Samtidig er det viktig å gjøre det til et levende dynamisk drama, så det ikke oppleves som opplest litteratur.
Kvinner har en sentral rolle i fortellingen som «Byens spor»-bøkene representerer. Karakteren Maj Kristoffersen var hjemmeværende, nærmest familien og det lokale miljøet. Men også hun går utover sine rammer, når hun begynner å jobbe i reklamebyrået til sin avdøde ektemann Ewald Kristoffersen.
– Damene i fortellingen interesserte meg mye mer, derfor lot jeg de andre dø og reise vekk, sier Saabye.
Han synes det er interessant å skrive om husmorens rolle, som han opplever at ofte blir latterliggjort. Det byr ham imot, rett og slett.
– Disse kvinnene ble nødt til å velge bort sine andre talenter, men å undervurdere den rollen de spilte, er jeg ikke for. Derfor inntar Maj en slags heltemodig rolle, selv om jeg aldri pleier å trekke frem helter i mine bøker.
Også Næss lar seg fascinere av kvinnekarakterene i Saabyes bøker. Sammen begynner de å mimre tilbake til kvinnene som sto sentralt i deres egen oppvekst. De som alltid var hjemme, alltid tilgjengelige. De to herrene vender blikket utover og skvetter litt til i det en mann kommer joggende forbi oss.
– Fagerborg forever, sier han og veiver med et peacetegn med hånda før han løper videre.
– Fagerborg forever, ja, sier Næss. Og så er taxien her.
[ Bruno Mars og Anderson .Paak er Silk Sonic: En soulkveld i særklasse (+) ]
Å være stedbundet
Mens Saabye tar plass i taxien sammen med Dagsavisen, inviterer Næss til en konkurranse om førstemann til mål før han hiver seg på sykkelen. Man inviterer vel ikke til kamp hvis man ikke vet at man kan vinne. Næss kommer vandrende ut av Oslo Nye teater med en stolt holdning og henda i lomma i det vi trer ut av taxien. Det er her forestillingen skal settes opp, med premiere i slutten av januar neste år. Teatersjef Kim Bjarke er stolt og fornøyd med å få sette opp et stykke basert på Saabyes litteratur.
– Lars Saabye Christensen er ikke bare Oslos fineste hjemstavnsdikter, han er rett og slett en av Nordens aller største forfattere og en fantastisk historieforteller. Jeg tuller ikke når jeg kaller «Byens spor» for et mesterverk. Dette blir en spennende oppgave for Oslo Nyes sterke skuespillerensemble, skriver han i en mail til Dagsavisen.
Saabye og Næss stopper trafikken for å la seg fotografere av Dagsavisens fotograf. Midt i Rosenkrantz’ gate står de, skinnende foran teaterets logo. Kun et steinkast unna ligger hotell Bristol. Intet mindre. Det er der flere av karakterene i Saabyes bøker vanker. Vi tar turen innom og blir plassert ved et rundt bord dekket opp til morgenkaffe.
– Jeg skulle til å si at ingenting har forandret seg her heller, men det stemmer ikke. De sofaene er byttet ut, sier Næss og peker på det blomstrete sofaen i høyre hjørne av lokalet, som er skiftet ut med en brun skinnsofa.
– Men dette er også et av de små tidslommene i byen. Alle byer trenger sånne tidslommer, sier Saabye.
Innledningsvis i intervjuet beskrev Saabye seg selv som en stedbundet forfatter. Hvorfor er egentlig steder så viktig for ham?
– Stedene lever sitt eget liv, men så fanger man dem inn i stemninger, atmosfærer og handlingsforløp. For meg er steder også åsteder, ikke for forbrytelser, men for liv, handlinger og dramatikk på alle plan. Det fascinerer meg.
Saabye er stolt av å være en lokal forfatter, men understreker at handlingene likevel er universelle. Det er en interessant test for ham hver gang han gir ut noe nytt, om det kan si noe til andre mennesker enn de som bor på Fagerborg. Men det kan det. Det vet han.
Et sted for publikum
Næss ønsker å lage en forestilling og et sted hvor publikum har lyst til å være og hvor de blir dratt inn i en periode av andre menneskers liv. Selv assosierer han seg mest med det lyttende barnet Jesper, gutten som hører så godt.
– Han er et barn som ble voksen for tidlig, med noen opplevelser som han ikke helt har apparat til å ta innover seg. Det forteller mye, synes jeg.
Han ønsker å få fram en dynamisk stemning mellom håp og frykt på scenen, og håper at flere enn ham selv kan la seg fascinere av Jesper, som bringer de voksne ut av balanse. Han skaper en uro, et fravær av kontroll, i en skjør overgangstid med fremtidshåp, men som bærer med seg et mørke. Lydeffekter skal brukes for å løfte frem Jespers hørsel. Komponist Nils Petter Molvær vil også bidra til forestillingens vekslende stemninger.
– Det er så mange parametere her, men ingenting er plottdrevet, sier Næss. På den andre siden av bordet nikker Saabye bekreftende.
– Jeg skriver ikke romaner som er mettet med dramatiske hendelser. Jeg kan ikke fordra plot, men jeg beundrer de som får det til, sier han.
Saabye er ikke nervøs, men spent, selvfølgelig, på å se sitt eget verk i en helt annen kunstform.
– Det er jo mildt sagt en stor overgang å løfte disse karakterene ut i det fysiske land og plassere dem foran en sal, sier Saabye.
Kritikk og fornyelse
«Egentlig trenger ikke Saabye litteraturkritikere. I «Skyggeboken» er han mer enn kritisk nok selv, overfor seg og sitt. Og mye strengere enn noen anmelder», skriver Dagsavisen i anmeldelsen av bind tre av trilogien som etter hvert ble en kvartett.
– Man kan plutselig bli slått av en mistanke: Driver jeg og gjentar meg selv? Og er jeg egentlig relevant? Har dette noe betydning lenger? Det er en smertefull, men nødvendig, prosess, sier Saabye.
Nå tenker han ikke så mye på det lenger, innrømmer han. Han er over det.
Saabye forteller om et minne fra 90-tallet som gjorde voldsomt inntrykk på ham. Paul McCartney hadde konsert i Oslo spektrum, men da han spilte de nye låtene sine, gikk alle ut for å tisse.
– Når det var antydning til en Beatles-låt, kom alle stormende tilbake.
Det forteller ham noe om at folk tviholder på det tradisjonelle og trygge.
– Jeg har definert mitt eget uttrykk og min stil på en ganske tydelig måte gjennom mange år. Når jeg da plutselig gjør noe annerledes, så blir folk forvirret og roper om at jeg skal komme tilbake, selv om de har ropt etter fornyelse.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
