På scenen

Så galt kan det gå når bagatellene får overtaket

Med teaterforestillingen «Som før og etter» åpner Vega Scene en etterlengtet dør inn til Fredrik Brattbergs fine dramatikk.

---

4

TEATER

«Som før og etter»

Av Fredrik Brattberg

Regi: Katinka Rydin Berge

Med: Helén Vikstvedt, John Sigurd Kristiansen, Sebastian Skytterud Myers, Line Heie Hallem

Vega Scene, Oslo

---

Vi er ikke bortskjemt med urpremierer eller i det hele tatt oppsetninger med Fredrik Brattbergs dramatikk på norske scener. At det er synd, er de to enakterne som danner forestillingen «Som før og etter» på Vega Scene en pekepinn på. Ikke fordi iscenesettelsene er perfekte, men fordi tekstene er umiddelbare og Brattbergs kompositoriske tilnærmelser til hverdagen blir som musikalske ensemblestykker hvor ikke nødvendigvis finalen er det som fenger mest.

Fredrik Brattberg er i tillegg komponist, men det er som dramatiker at han er en av Norges mest spilte internasjonalt, etter Jon Fosse. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. Hans tilgjengelige blikk på hverdagens iboende dramatikk, og den vanskelige kommunikasjonen rundt små og store hendelser, er anvendelig enten man nærmer seg det fra komediens synspunkt eller som drama hvor det absurde, ofte uhyggetyngende uunngåelige sirkles inn av stadige gjentakelser og nyanseringer av samme tema i teksten. Det siste ble en valgt styrke da Den Nationale Scene i Bergen satte opp «Sørsiden» for en tid tilbake, og noe av det samme underliggende absurde og irrasjonelle finner man i «Som på natten», som utgjør den andre frittstående akten i «Som før og etter».

I tekstene ligger med andre ord notene klare, men på samme måte som et musikkstykke vokser og utvikler seg, handler det om hvilke virkemidler som velges. I Katinka Rydin Berges regi på Vega Scene blir det litt av hvert, og spesielt den første enakteren lider litt under det ubestemmelige i måten det humoristiske og det i bunn og grunn uunngåelig tragiske turneres.

I første akt, enakteren «Det han vil si dem», møter vi en familie på fire voksne. Han, Henne, Faren, Moren. Et ungt par (Sebastian Skytterud Myers og Line Heie Hallem) venter besøk av hans mor og far. De er kledd for det man skjønner er en fast foreteelse, en søndagsmiddag kanskje, eller en eller annen form for mindre feiring. Når faren (John Sigurd Kristensen) kommer er han litt mer hverdagslig, mens moren (en svært «utbygd» Helén Vikstvedt) er stor og uformelig under en iøynefallende kjole, og åpenbart skapt som en komisk fuge i det hele av scenograf- og kostymedesigner Even Børsum. Den rollen gjør hun til punkt og prikke.

«Som før og etter»

Allerede fra første stund med brytes illusjonen med underforståtte blikk mot oss i publikum, som om dette var en sitcom-innspilling med publikum i salen. Etter hvert skal danse- og pantomimefakter skape overforklarende bånd som føles mer påklistret enn påkrevet, teksten tatt i betraktning. Sønnen og svigerdatteren vet hva som kommer til å hende, fordi moren holder dem informert. Men faren vil likevel fortelle selv. At han har svakt hjerte. Men like vanskelig som det har vært å gå til legen, er det å fortelle om sykdommen. Det må skje etter et fast ritual som familien er helt innforstått med. For det unge paret blir det om å gjøre å bryte ritualet, unngå at han forteller det uunngåelige. Og hver gang ritualet brytes, er det en belastning i seg selv for den nervøse faren.  På samme måte som det rituelle gjentas sirkulært med stadig nye opplysninger, gjentas også de samme frasene i teksten, litt mer nyanserte for hver gang. Men spriket mellom form og innhold gjør at grunntonen i denne stramme teksten ikke kommer til sin rett.

Andre akt løfter seg betraktelig, tross et par kunstige valg der også. Nå er de tre, siden faren er død, og det har gått noen år. John Sigurd Kristensen (Faren i første akt) er kort innom scenen som dukkefører for parets barn. Det føles malplassert å gi han den rollen, som ikke har noen videre funksjon for handlingen enn å bære en barnelignende figur inn på scenen. En av foreldrene kunne fint ført «datteren» selv, særlig med tanke på hvordan den videre handlingen løses i praksis. Men denne teksten har et rikere utgangspunkt, og Brattbergs fine observasjoner av det man kan kalle kunsten å misforstå og deretter blåse en betenkning ut av alle proporsjoner, forvaltes balansert og lekent.

Det unge paret har gjort noe i feil rekkefølge. De har kjøpt teaterbilletter først, uten å tenke på barnevakt. Så de tropper opp uanmeldt og pyntet hos hans mor en fredagskveld, og lurer på om ikke datteren Frida kan være hos henne, hos Bestemor. Selvfølgelig kan hun det, men først blir moren akkurat som de forutså litt forferdet over å se familien på døren i pentøyet, og lurer på om hun har glemt en avtale. Hun som egentlig skulle snakke med en venninne som har mistet mannen sin. Og dermed er vi i gang. Paret drar, men gjør vendereis. Var det nå helt sikkert at det var greit å sitte barnevakt? For hver nye omdreining baller det på seg helt til det blir både mørkt, dramatisk og litt uhyggelig. Og mantraet gjentas til det absurde og komiske: «Her sto vi, ferdig pyntet. For litt siden. Tenk det», sier Henne etter hvert som galskapen utarter.

I denne akten fungerer regien til Katinka Rydin Berge mye bedre. Tekstens mange lag gransker både parrelasjoner, familiebånd og redselen for å miste det nærmeste man har. Det usagte gjør den mellommenneskelige kommunikasjonens skjør som tynn is, og alt dette driver naturlig handlingen inn i et galgenhumoristisk kratt. At Brattberg kanskje ikke har så mye til overs for sjangeren vandreteater, blir et dessuten et vellykket sidespor.

Med «Som før og etter» har Vega Scene – i samarbeid med Nordland Teater og Hålogaland Teater – åpnet en ny dør til Fredrik Brattbergs dramatikk også her hjemme. Selv om sluttresultatet kan diskuteres er skuespillerprestasjonene fine og det hele iscenesatt med en forkjærlighet for enkle, men tydelige virkemidler og ikke minst troen på tekstens iboende styrke.


Mer fra Dagsavisen