5
KONSERT
Oumou Sangare
Rockefeller, Oslo World
Oumou Sangaré åpnet Oslo World med en konsert som på mange måter ble en pulsmåler på tiden vi lever i akkurat nå. Mer prøvende enn perfekt, heller flott enn fantastisk. Men stemmen hennes, sangene og engasjementet er der hele tiden selv når rytmen i selve konserten halter. Engasjementet ble hun da også bokstavelig talt belønnet for da Mari Boine før ekstranummeret kommer ut på scenen, joiker blant annet «Maze» og forteller at hun og en samisk delegasjon har danset hele kvelden, før hun overrekker årets Keychange-pris til en svært rørt Sangaré.
[ Disse konsertene bør du sjekke ut på oslo World 2021 ]
Oslo World er tilbake igjen i nesten normal drift etter en svært koronarestriktiv 2020-årgang. Men også i år er de bundet av ulike former for restriksjoner og byråkrati, særlig knyttet til reisemuligheter for artister som ikke er vaksinert eller har vaksinepass som er godkjent for innreise. Likevel er et trettitalls nasjoner representert, blant annet på grunn av artister som enten er europeiske eller har bostedsadresse i EU eller andre land som er godkjent for innreise i Norge.
Oumou Sangaré er blant disse, og når hun stiller på scenen er det med en besetning som tar utgangspunkt i hennes nye «Acoustic»-album, med kun to musikere og to korister bak seg på scenen: En spiller den tradisjonelle harpen kamele n’goni, den andre gitar. Både de og hennes faste korister Emma Lamadji fra Sør-Afrika og Kandy Guira fra Burkina Faso deler på enkel perkusjon, og de to sistnevnte løfter ikke minst den akustiske comboen til et stemmemessig langt større show.
Det akustiske utgangspunktet er noe av en kontrast til hennes forrige album «Mogoya» som kom i 2017. Men det gjør det mindre krevende å reise rundt for øyeblikket enn om hun skulle hatt et fullt band i ryggen med perkusjonister, trommer, begge gitaristene sine, fløyter og alle andre som vanligvis har gjort Sangaré-konsertene til temmelig folksomme opplevelser. Men musikken hennes, også når de markante låtene fra «Mogoya» spilles i akustisk tapning, trenger ikke det aller største bandet for skinne. Man trenger ikke forstå ordene for å skjønne hva hun synger om.
[ «De må føde oss eller pule oss for å elske oss» er et kampskrift på vegne av oss alle (+) ]
Oumou Sangaré er født og oppvokst i vestafrikanske Mali, og gikk fra å være en av mange som livnærte seg med å selge vann og småvarer på gaten til å selge 250.000 eksemplarer av debutalbumet «Moussoulou» på hjemkontinentet i 1989. «Moussoulou» betyr Kvinner, og Sangaré har stått sentral i kampen for kvinners rettigheter og likestilling i både Mali og i andre afrikanske land. Hun har jobbet med noen av verdens fremste artister og vunnet en rekke priser både for musikken og for engasjementet, blant dem UNESCOs International Music Prize og for sitt arbeid for fred og som ambassadør for FNs matvareprogram.
Keychange-prisen fikk hun for sitt arbeid for likestilling. Det er en pris som deles ut av en internasjonal og EU-støttet bransjeorganisasjon, hvor Oslo World er norsk hovedpartner, som jobber for en likestilt kjønnsrepresentasjon i musikk- og festivalbransjen.
«Landet mitt lider», slår Sangaré fast som introduksjon til sangen «Mali Niale», den mest markante låten fra «Mogoya». Da hadde hun vært mer eller mindre borte fra musikkscenen i åtte år, og sangen har bakgrunn i de blodige opprørene i Mali som fulgte i kjølvannet av først Libya-krigen og tuareg-soldater på flukt og ulike islamistgruppers forsøk på å underlegge landet sharialover gjennom en offensiv som blant annet førte til at presidenten ble styrtet. Med kontrollen over store byer i nord som Timbuktu og angrepene mot hovedstaden Bamako gjorde opprørene i Mali til en internasjonal konflikt. Tross intervensjon fra Frankrike og FNs beslutning om fredsbevarende styrker er Mali i dag et svært skjørt samfunn rent politisk, og en tragedie når det kommer til sosiale forhold, fattigdom og likestilling.
«Mali Niale» er en oppfordring til hennes eget folk om å vende hjem igjen for å bygge opp det de har mistet. Med i settet er også hyllesten hennes til alle mødrene, og den litt overraskende forsoningssangen hvor hun faktisk er glad for kolonialismen fordi det har brakt mennesker sammen på en annen måte og gitt dem en mulighet til å snakke samme språk, i dette tilfelle fransk. Som hun sier, det var ikke akkurat fred og forsoning før europeerne kom heller. All smerten og sinnet knyttet til situasjonen i hjemlandet, til fattigdommen og særlig forholdene kvinner og barn lever under i Mali og andre land, formidler Oumou Sangaré som den framstående artisten hun er.
Konserten hakker innimellom, litt på grunn av en blid og entusiastisk Sangaré som har så mye hun vil fortelle også mellom låtene, men som opplever språkbarrieren ved at «ingen» snakker fransk og enda færre afrikansk. På ett tidspunkt må en i publikum oversette, men når hun overlater informasjonsstrømmen til musikken er hun på universell grunn. I en pandemitid, i lys av økende fattigdom og klasseskiller, likestillingsarbeid, økonomisk kollaps, grensekonflikter og en utrygg verden. Da skinner Oumou Sangaré i nettopp det lyset en Oslo World-åpning strekker seg etter å oppnå.
