Anmeldelse Skambankt: Jærtegn over Jæren

5

Skambankt

«Jærtegn»

Indie Recordings

Skambankt er tilbake med nok en overraskelse for dem som ikke har fulgt med på hva de har gjort de siste årene. Et av Rogalands, for ikke si landets hardeste og mest kontante rockeband, senker farten og plugger snarere lyden ut enn inn når de på nær akustisk vis utgir «Jærtegn». Dette er en samling nye låter side om side med nyinnspilte versjoner av egne klassikere.

Resultatet maner til ettertanke idet bandets fine tekstunivers trer bedre fram og stemningene utfolder seg gjennom flere mentale lag. Vakkert er det også, på smårufsete vis og med Terje Winterstø Røthings stemme og Klepp-dialekt som raggete kontrast til strykernes og tangentenes fint tegnende dønninger.

Les også: Konsertanmeldelse: Janove: Fra Bryne til Reeperbahn

Det akustiske Skambankt så dagens lys lenge før verden ble kastet inn i en pandemi, men sjelden har et album føltes mer riktig enn «Jærtegn» gjør akkurat nå, med en samling låter der bandleder Røthing setter ord på smerte og tomhet og forteller åpent om når demonene tar overhånd. Som i sangen «For en evighet»: «Sinnet blir irrasjonelt/eg forsvinner, blir dysfunksjonell/eg dykker inn i mitt innerste ego/har ingen sjølvkontroll/når mørket tar overhånd».

Blant låter mange vil kjenne igjen fra tidligere Skambankt-album er «Anonyme hatere» fra 2014-skiva «Sirene», og «Bak låste dører», som var å finne så langt tilbake som på «Eliksir» fra 2007. Det minner oss om at dette bandet har eksistert en god stund siden det ble startet av Terje Winterstø Røthing som et alternativ til det som var «dagjobben» i Kaizers Orchestra.

Rettere sagt ble Skambankt restartet, all den tid førsteutgaven var en kortlevd «ad hoc»-trio allerede tilbake i 1994. Årstallet «1994» var tittelen på den forrige akustiske studioplaten til Skambankt, utgitt for to år siden.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Skambankts «Jærtegn».

Les også: Skambankt viser seg fra en ny side

På enkelte vis er de akustiske singelutgivelsene og nå albumene, dels med nye versjoner av kjent materiale, et sideprosjekt til bandet som i dag står fjellstøtt på egne bein helt uavhengig av Kaizers. Med «Jærtegn» er det dessuten lett å se denne retningen som en forlengelse der tankegodset og inspirasjonskildene får langt større spillerom enn på de langt hardere og kontante albumene der rocken knapt kan bli stor nok. Det er trøkk og voldsomhet i «Jærtegn» også, men på et annet nivå enn turboen som får fansen til å gå amok foran scenene i normale tider.

Med Røthings egen gitar, et samstemt band, Geir Sundstøls fjærmyke gjestegitarer og med strykere og en og annen blåser som lim i sammenføyningene, skapes kraftfulle melodier som gjerne kaster lange blikk i retning americana og annen rootsmusikk fra den andre siden av Atlanteren.

Les også: Skambankt går ut av komfortsonen

Slik kan den storslåtte, likevel mollstemte «For en evighet» finne den perfekte formen i «Jærtegn»-versjon og en ekvivalent i «Bak låste dører», som kretser rundt linjene «Loddet ditt har begynt å dra deg ner». Det er over et tiår mellom originalen av «Bak låste dører» og «For en evighet», som ble utgitt på singel i 2019 i «klassisk» Skambankt-ham, men som nå kommer så tynnhudet og innstendig at den slår mye hardere enn i full panserproduksjon.

I akustisk tapping leverer Skambankt americana, melodiøs organisk rock og det som nærmest må kalles kraftballader med slektninger på 1970-tallet, blant låtene «10/10», eller «Rosa løgner», som kombinerer et episk spent lerret av strykere og mye atmosfære med lekne, nærmest «snakkende» vokalfraseringer. Men at musikken fortsatt er «farlig» minner de oss også om. Blant annet i den lett feedback-febrile «En av en million».

Musikk fra Satan kan i dag høres ut som en overlevning fra tider da man fortsatt kjente trekken fra bibelbeltet, men sangen påpeker at fordømmelsen i høy grad lever i enkelte miljøer. For Skambankts del ligger bedehustradisjonenes syndsbeskrivelser til grunn, men å bli satt utenfor på grunn av liv og musikalsk legning har dessverre mange og dels farlige paralleller så vel i Norge som i verden for øvrig.

Les også: Anmeldelse Wardruna: Spinner en mektig vev

Også denne nyskrevne sangen har røtter i tematikk Terje Winterstø Røthing har gått inn i ved mange anledninger, som i «Voodoo» fra albumet «Sirene». Den blir et stille og i seg selv advarende høydepunkt i «Jærtegn»-versjon, om å ikke være redd for dommens dag, snarere være for redd mennesker, de som styrer og de som befaler. Å anbefale «Jærtegn» derimot, det er ikke vanskelig å gjøre.