Lillebjørn Nilsen hører til et eksklusivt selskap barn av 60-tallet som markerte seg i så tidlig alder at det kommer som en overraskelse at de fortsatt bare er 70. Lillebjørn og Stevie Wonder der, altså.
Lillebjørn Falk Nilsen ble først kjent som 16-åring i visegruppa Young Norwegians i 1966, sammen med Bjørn Morisse, som var litt større av vekst, slik at Nilsen ble Lillebjørn. De ga ut noen singelplater dette året, og fulgte på med to album i 1967 og 1968. Tidligere i år hadde vi med det andre av disse, «Music» på ei liste over norske album som fortjener større oppmerksomhet i en ny tid. Denne unge lyden av Norge, med sang, gitar og fele, var sterkt inspirert av norske, engelske og irske folkeviser. Men her var også «Danse, ikke gråte nå», som er den første Lillebjørn Nilsen skrev selv, og som ble med hele veien videre.
– Denne sangen forteller alt om hva jeg har drevet med siden. Jeg har sunget den på festivalscener over hele verden, og ser folk bli nysgjerrige som barn. Den var et svar på en stiloppgave. «Grei ut om et dikt du er glad i», og så skrev jeg dette diktet selv. Jeg hadde ikke trodd det skulle nå andre enn meg. Nå er det spilt inn av klassiske vokalgrupper, som BBC Chamber Choir og Chicago A Cappella – på norsk. Jeg hadde aldri klart å skrive en sånn sang nå, da må man være tenåring, helt uten hemninger om havet, døden og kjærligheten, fortalte Lillebjørn er gang vi snakket med ham.
Les også: Her er de beste platealbumene fra 2020
Etter at Young Norwegians ble oppløst i 1969 har Lillebjørn Nilsen vært soloartist. Det vil si, først var han skuespiller, i filmen «Himmel og helvete», som var en sterk skildring av farene ved hasjrøyking i hovedstaden. Litt for sterk i sin skremselspropaganda, mente mange. I et debattinnlegg i Dagbladet kalte Harald Kolstad filmen «fascisme med statsstøtte». Han ba de involverte ta avstand fra innholdet. Det gjorde også Lillebjørn Nilsen i et svarinnlegg etterpå. «Ja, Harald Kolstad, jeg finner å måtte ta avstand fra filmen. Jeg vil gjerne være den første av skuespillerne til å innse det», skrev han.
Lillebjørn Nilsen var nå en av hovedpersonene i det nye visemiljøet på klubben Dolphins i Oslo, sammen med Ole Paus, Øystein Sunde, Lars Klevstrand, Finn Kalvik, Kari Svendsen og mange andre. Det første soloalbumet hans het «Tilbake», og kom i 1971. Herfra er «Far har fortalt» blitt stående til evig tid, men helt fra åpningen med «Nattestemning fra en by» er dette en gjennomført stemningsfullt tidsbilde fra Oslo, med bylyder mellom hver sang. Sangene er så rent og nært framført at de er helt tidløse, som folkesanger fra en ny tid.
Saken fortsetter under bildet.
Lillebjørn Nilsen ved 60-årsjubileet i 2010. Foto: Mimsy Møller
– Jeg var så sær. Det er merkelig at jeg fikk lov til å lage det albumet. Jeg skulle ikke ha platesidene inndelt i låter, det var side A og side B som gikk i ett. Jeg hadde vært ute med båndopptaker og tatt opp lyder som bandt dem sammen. Plata var derfor umulig å spille på radio, og den solgte ikke. Uten noe tekst på forsiden av coveret, baksiden med bare tett tekst? Jeg var veldig eksperimentell. Fordelen var at jeg da kunne tillate meg å lage noe mer tilgjengelig etterpå, fortalte han.
Helt uselgelig var ikke dette, for «Tilbake» fikk ei uke på 20. plass på albumlista i 1971. Men ganske riktig ble han enda mer tilgjengelig i neste runde. Albumet «Portrett» gikk til topps på salgslistene i 1973. «Barn av regnbuen», en oversatt sang fra Lillebjørns forbilde Pete Seeger ble gitt ut som singel og var på førsteplass i 11 uker, på bekostning av andre populære samtidige viser som «Angie» med Rolling Stones og «Knocking On Heaven‘s Door» med Bob Dylan.
Portrett begynte med «Gategutt», med en gammel tekst av Rudolf Nilsen. Lillebjørn benyttet sin posisjon til å få plateselskapet Polydor til å gi ut et helt album med tonesatte tekster av Rudolf Nilsen, «På stengrunn», med Lars Klevstrand, Jon Arne Corell, Kari Svendsen, Steinar Ofsdal og Carl Morten Iversen. Også dette solgte svært godt.
Nå var Lillebjørn Nilsen popstjerne. En ny hit kom i 1974 med «Haba Haba», fra barneplata «Og Fia hadde sko». Lillebjørn forteller at sangen ble til i garderoben etter et TV-opptak på Centralteatret 1968, under en jam med Christiania Fusel & Blaagress og Peter Greens Fleetwood Mac. Rockhistorie blir ikke bedre enn dette.
Platene kom med ganske jevne mellomrom på 70- og 80-tallet. Det aller sterkeste albumet er nok «Original Nilsen» fra 1982, som begynte med «Tanta til Beate» og sluttet med «God natt Oslo». Men den aller, aller fineste sangen synes jeg kom i 1988. med «Se deg aldri tilbake», fra filmen «Blücher», spilt inn med Norges fineste jazzmusikere. Den satte en ny standard for sangene hans, ifølge min egen samtidige omtale.
Les også: Bob Dylan har laget årets beste sang
Nilsen gjorde suksess med gruppene Ballade og Gitarkameratene. Et annet aspekt av virksomheten som aldri kan roses nok er «Lillebjørns Gitarbok» som først kom i 1973, som skal ha solgt et sekssifret antall eksemplar, og som har lært en generasjon å spille gitar.
Etter albumet «Nære Nilsen» i 1993 kom det ikke flere nye sanger. Lillebjørn hadde et avslappet forhold til dette da jeg langt senere spurte om hvorfor. Han mente at repertoaret hans var stort nok, at det alltid var mange sanger han ikke rakk å spille på konsertene, og enda flere som de færreste har hørt. – 100 til sammen, og de fleste kjenner bare to, sa han med glimt i øyet. Dette kan være en oppfordring til å gå gjennom de gamle albumene i disse dagene, det alltid er flere sanger å oppdage, enten igjen, eller for første gang. Lillebjørn Nilsen høres evig ung ut.
Les også: Erlend Ropstad imponerer igjen
Selv om han ikke lagde nye sanger fortsatte Lillebjørn Nilsen å gjøre konserter. Den viktigste, mest minneverdige opptredenen i nyere tid kom under rettssaken mot terroristen i Oslo våren 2012, som hadde nevnt «Barn av regnbuen» som et eksempel på kulturmarxistisk indoktrinering i skolen. Noen dager etterpå var Youngstorget fylt av mennesker som sang sangen sammen med Lillebjørn Nilsen. «En sang som druknet hatet fra rettssalen», som den britiske folkesangeren Billy Bragg skrev i avisen The Guardian. Senere samme året sang han den samme sangen som avslutning på markeringen av ettårsdagen, der Lillebjørn Nilsen var den eneste i verden som kunne gå på scenen etter Bruce Springsteen.