Manfred Mann som årene går

Manfred Mann er nok aller mest kjent for sin versjon av Bob Dylans «Mighty Quinn», som i 1968 ble deres tredje, og siste nr. 1-hit hjemme i Storbritannia. Dette var en sang av Bob Dylan som opphavsmannen så langt ikke hadde gitt ut selv. Da han framførte den på Isle Of Wight-festivalen i 1969 introduserte Dylan den som en sang som hadde vært en hit for Manfred Mann, «a great, great group».

Saken fortsetter under bildet

Manfred Mann senere på 60-tallet, men fortsatt med beatnik-stilen intakt. FOTO: UNIVERSAL MUSIC

En anerkjennelse det hadde gått an å ta med seg videre, men Manfred Mann som gruppe var nettopp blitt oppløst! Manfred Mann, organisten som aldri har vært frontmann i sine egne band, tok med seg navnet inn i en ny tid, og sånn har han fortsatt, foreløpig i 50 år til!

Manfred Mann spilte inn «Mighty Quinn» om igjen med sitt Earth Band på 70-tallet, i en helt annen versjon, som understreker at Manfred Mann på 60-tallet og hans senere Earth Band er to helt forskjellige grupper – litt på samme måte som Fleetwood Mac skiftet identitet i løpet av de samme årene. I dag spiller Manfred Mann sjelden sangene fra den første tida. Mann selv likte ikke engang å spille de mest kjente sangene den gangen.

Saken fortsetter under bildet

Manfred Mann på konsert med Earth Band i Norge i 1981. FOTO: NYE TAKTER

Jeg regner Manfred Mann som en av de ti beste britiske popgruppene fra 60-tallet. De som skal være med her måtte ha en jevn strøm av hitlåter i minst i en fjerdedel av tiåret. Jeg vet at noen gjerne vil vite hvem de ni andre er: Small Faces og Bee Gees, Beatles og Rolling Stones er selvfølgelig med, The Who, The Kinks og The Hollies er også selvskrevne.

Jeg har også med The Move og Dave Dee, Dozy, Beaky, Mick And Tich (de siste fem navnene er altså ett band, ikke fem artister). De nevnte Fleetwood Mac markerte seg som popband bare i 1969. Men i dette celebre selskapet hører altså Manfred Mann hjemme.

Manfred Mann så ikke ut som de typiske nye langhårede gruppene som kom fram på 60-tallet. De hadde en mer amerikansk beatnik-look, og Mann selv var vel urmodellen til en hipster. De spilte ikke egentlig den samme musikken som de andre heller. De kunne ligne på noen av de andre rhythm and blues-bandene fra London, men hadde en litt større jazzinteresse enn det som var vanlig.

Les også: Han lærte opp de britiske rockestjernene (DA+)

På EPen «The One in The Middle» spilte de for eksempel både Bob Dylans «With God On Our Side» og Herbie Hancocks «Watermelon Man». Og så hadde de et plateselskap som presset på for at gruppa skulle spille inn mer kommersielle hitlåter. De ble bedt om å lage en kjenningsmelodi til TV-programmet «Ready Steady Go», og kom opp med «5-4-3-2-1», som ble deres første hit.

I de vanlige fortellingene om musikere mot musikkbransjen er det vanlig å holde med artistene som vil lage sin egen musikk, og står imot presset fra plateselskapenes ønsker om rask suksess. I Manfred Manns tilfelle skal vi være glade for at gruppa ga etter. Når sanger som «Do Wah Diddy Diddy», «Pretty Flamingo» og «Ha Ha Said The Clown» spilles på radiostasjoner med respekt for seg selv, så er det en større kilde til glede enn det aller meste ellers.

For min egen del er jeg ekstra glad i «Semi-Detached Suburban Mr. James», som ikke kom inn på «Ti i skuddet» her i landet, men likevel var en av de mest spennende platene jeg hørte i 1966. Sånn oppdaget jeg at det var mer der ute enn det vi fikk høre i Norsk Rikskringkasting.

Medlemmene i Manfred Mann kom og gikk uten at vi merket så mye til det. Ikke engang da sangeren Paul Jones sluttet i 1966, og ble erstattet av Mike D’Abo, i den korte tida mellom «Pretty Flamingo» og «Semi-Detached Suburban Mr. James». Den siste av disse er en sang fra en forsmådd mann full av sarkasmer mot ekskjæresten, som skal gifte seg med denne Mr. James.

Det er lett å tro at Mr. James egentlig var Mr. (Paul) Jones som hadde gått sin vei, men hva vet vi – gruppa skrev ikke så mange av sangene sine selv, og det er ingen grunn til å tro at de eksterne låtskriverne var like engasjert i problemstillingen. Jack Bruce var inne på bass en kort periode før han dannet Cream – det er han som spiller på «Pretty Flamingo», før Klaus Voorman erstattet ham. En tysker som markerte seg godt i de indre kretsene i London, også med å tegne omslaget på «Revolver» med The Beatles – og veldig mye senere «Scandinavian Leather» med Turbonegro. Han spilte også på flere av de første soloprosjektene til medlemmene i The Beatles.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Parallelt med den gode innsatsen på hitlistene fortsatte Manfred Mann å spille inn mer jazz- og bluesorientert materiale på en rekke LPer og EPer. Svært gode eksempler er EPene «Instrumental Asylum» og «Instrumental Assasination» fra 1966, der de kommer med sine versjoner av låter som «(I Can’t Get No) Satisfaction» og «My Generation». Her er det pulserende jazz og rhythm and blues, gruppa utvidet med saksofoner og vibrafon. Sammen med Manns eget hammondorgel høres det ut som et tidsriktig soundtrack til det søte livet i swinging London.

Før en konsert i Skedsmohallen med Earth Band i 1987 spurte jeg Manfred Mann om denne motviljen mot å være popstjerne på 60-tallet. – Hvis jeg ser meg tilbake på de årene, så er det ingenting av meg selv i den musikken. Jeg kan fortsatt være stolt av det vi oppnådde, og jeg kan si at «Ha Ha Said The Clown» var en svært fin poplåt, Men jeg kan ikke sette den i forbindelse med meg selv musikalsk.

Men en gang vi kommer over på Earth Band, finner jeg mer av mine tanker der, fortalte han. The Yardbirds var en annen gruppa som hadde det samme problemet. Gitaristene Eric Clapton og Jeff Beck sluttet i gruppa etter å ha spilt på henholdsvis «For Your Love» og «Shapes Of Things». Også The Yardbirds forsøkte seg på «Ha Ha Said The Clown», men sangeren Keith Relf måtte få med et lag av studiomusikere, fordi ingen andre i bandet ville være med.

Saken fortsetter under bildet

Manfred Mann i et nytt århundre. FOTO: KNUT FALCH/NTB SCANPIX

Det første Manfred Mann ble oppløst mens «Ragamuffin Man» lå på listene i 1969. Mann selv prøvde seg fram med flere besetninger før han kom fram til Earth Band-konseptet, og i 1971 kom en av de aller fineste singlene han sto bak – en versjon av Randy Newmans «Living Without You», som viste Manfred Manns fremragende evne til å lage gode coverlåter.

Sånn fortsatte han også på 70-tallet. Bruce Springsteens «Blinded By The Light» be en hit for dem, og utvalget omfatter også så forskjellige sanger som The Jams «Going Underground» og Bob Marleys «Redemption song». Ikke alle disse ble bedre med Manfred Mann’s Earth Band, dette må det gå an å si.

Les også: For 50 år siden eksploderte popmusikken

Den mest kjente sangen til denne gruppa forblir «Questions», som faktisk ble skrevet av Mann selv sammen med trommeslageren Chris Slade i 1976. Jeg husker best albumet «The Good Earth», med et økologisk tema, som i førsteopplaget kom med et tilbud om en kvadratfot land i Llanerchyrfa i Wales for dem som sendte inn et registreringsskjema. Noen tusen skal ha tatt imot tilbudet.

De som vil følge utviklingen til Manfred Mann de første ti årene har en ny sjanse med en serie samleplater. «Radio Days» består av fire album med radioopptak, som viser fram alle sider av gruppa i løpet av denne tida.