Popstjerner med foto-skrekk

Profesjonelle fotografer på festivaler og konserter blir møtt med stadig vanskeligere arbeidsforhold. Samtidig er stadig flere av artistenes offisielle pressebilder stylet på en måte som gjør det opplagt at de ikke vil ha fotografer rekende rundt seg, og ta bilder av dem slik de egentlig ser ut. Det paradoksale er at stadig flere offisielle pressebilder er nærmest ubrukelige. Den dominerende trenden er nitriste svart/hvitt-bilder som går over i grått, og fargebilder som ser ut som de har store fargefeil. Nå er ikke papiraviser lenger popartistenes fremste prioritet, men mange av disse bildene hadde fått trofaste lesere til å lure på hva som har gått galt på trykkeriet. I gamle dager ville man sagt at en eller to av de tre fargeplatene kanskje manglet. De ser ikke mye bedre ut på nett heller.

Skal vi trykke et bilde av Lykke Li i forbindelse med hennes nye album, hadde det vært fint å se henne forfra. I det minste litt fra siden. Rett bakfra er helt ute! Selv om hun kanskje føler et behov for å distansere seg fra den mest sminkede popsannheten. Mange artister har behov for å framstå som mystiske og utilgjengelige, men da må de kanskje finne seg i at de forblir mystiske og utilgjengelige. Dette albumet til Lykke Li har foreløpig stoppet på 173. plass i USA, 73. i Storbritannia, og nr. 10 hjemme i Sverige. Kanskje nøyaktig som planlagt, hva vet vi? Bildene tyder i hvert fall på det.

Pressebilder kan godt være kunst, men det bør være kunst innenfor sjangerens rammer. Man kan jo tenke seg at en avis en gang på 1800-tallet bestilte en illustrasjon rundt planleggingen av Bjørvika-området, og at illustratøren, la oss kalle ham Edvard Munch, kom med sitt «Skrik». Det hadde blitt kassert av daværende reportasjeleder som ubrukelig.

Foran konsertene med besøkende artister blir fotografene møtt med alle tenkelige varianter av spesielle krav. Vi trodde vi hadde hørt det meste, men før gruppa Cigarettes After Sex kom til Piknik Parken forleden kom det krav om at alle bilder av gruppa måtte publiseres i svart/hvitt. Og omvendt: I forrige uke stilte Roger Hodgson krav om at ingen bilder av ham fra festivalen OverOslo måtte tas i svart/hvitt. Dette fra en artist som hadde sine beste år i svart/hvitt-alderen. Han har kanskje lengtet etter å vise verdens hvordan han ser ut i farger. I tillegg til dette kom det stadig oftere tilbakevendende kravet om at alle bilder skulle godkjennes av managementet. Ikke bare er dette prinsipielt sett uaktuelt uansett. Men min egen erfaring med å komme i kontakt med artisters management tilsier at disse bildene ville kommet på trykk en gang til høsten, ikke i det øyeblikket konserten er over, slik man kan forvente. Men management er kanskje lettere å komme i kontakt med når det gjelder å beskytte klientenes kontrafei?

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Det er ingen mønster for hvilke artister som er vanskelige. Bob Dylan har kategorisk fotoforbud på konsertene sine, Elton John har det aldri vært noe bråk med. Derimot ble vi litt forundret over fotoforbudet til James Taylor sist han var i Oslo Konserthus. Den vanlige forklaringen er at artistene er redde for at bildene skal bli utnyttet i kommersiell sammenheng, på plakater og t-skorter. Dette var riktignok i en hardere periode for Dagsavisen økonomisk, men vi hadde altså ikke planer om å trykke opp bilder av James Taylor på tekopper og hårbånd for å bedre budsjettbalansen. Ikke for å bruke som reklame for avisen heller.

Noen ganger kan man undres om kravene er laget utelukkende for å plage fotografene. Den gode, gamle standardregelen er at det er lov å ta bilder under de tre første låtene. Slik var det også da Megadeth var i Oslo Spektrum nylig – men bare ett minutt av hver av de tre låtene. Innimellom ble de stakkars fotografene jaget inn og ut av pit’en foran scenen. Ozzy Osbourne la ned fullstendig forbud mot profesjonelle fotografer på Tons of Rock. Dette blir absurd når alle står der med mobilkameraene. Resultatet er at bildene som blir tatt bare er litt dårligere enn vanlig, og får mediene til å prioritere reportasjene lavere. Kanskje er det dette deres kolleger i AC/DC, Iron Maiden og Metallica har forstått, siden de aldri har funnet på noe sånt tøys.

Les også Volum 11: Den store, søte svenske popsynden

Vi tror faktisk ikke det er artistene selv som er verst når det kommer til å beskytte sin egen framtoning, men at managementene deres liker å komme opp med det ene elleville påfunnet etter det andre. Jeg har selvfølgelig en anekdote til denne påstanden også. Om en gang Paul Young fortsatt var så stor at han reiste rundt i verden bare for å snakke med sånne som oss. En gang holdt han hoff på Grand Hotell i Oslo, der et eget rom var gjort om til fotostudio, og en sminkør sto klar til å fikse opp utseendet før hver nye fotograf slapp til. På vei inn til dette rommet tok Dagsavisens erfarne fotograf Mimsy Møller sjansen på å spørre artisten om de ikke heller kunne gå utenfor hotellet og ta et bilde.

– Ja, helt flott, da trenger jeg ikke denne hersens sminken heller, svarte Paul Young.