Tungvektere med æren i behold

4

KONSERT

Metallica

Telenor Arena

Publikum: 25.000

Se bildekarusell over

Sjelden har Telenor Arena greid å lose inn 25.000 publikummere for en konsert, men Metallicas midtstilte scene omdannet den store og golde arenaen til en sirkusamfi med et hardtarbeidende band i manesjen. De visste godt hva som skulle til for å løfte massene, og overlot absolutt ingenting til tilfeldighetene eller spontaniteten. Metallica anno 2018 er både som myte og som enhet på bristepunktet, og bandmedlemmene har tatt konsekvensene av merkelappen verdens største heavyband gjennom å kutte ankertauet til mye av den undergrunnen de mer eller mindre har tviholdt på fram til i dag.

I stedet kan de bruke oppdriften til å «arrangere» en humoristisk quiz som et pauseinnslag, av typen «jeg begynner å spille og dere synger med når dere vet hvilken låt det er». Så lar Kirk Hammett introen til «Take On Me» skjære gjennom hallen, denne gangen på elgitar, mens Robert Trujillo, mannen med verdens bredeste bass-tyngdepunkt, forsøker seg på rollen som forsanger med det resultat at 25.000 knekker sammen i latter, inkludert de på scenen. Han forsikrer at det bare er moro, og siden lørdagskvelden er i godt sig blant publikum på en helt vanlig onsdag i ma, lar de seg ikke be to ganger. A-has slager ljomer patriotisk gjennom hallen, men at Metallica skulle lage selskapsleker for det de kaller «The Metallica Family of Oslo» hadde ingen trodd for 37 år siden, minst av alt dem selv.

Les anmeldelsen av Metallicas siste plate: Lyser i mørket

Det var ikke 25.000 på plass da Kvelertak, som har fulgt Metallica som oppvarmingsband gjennom hele denne turneen, inntok scenen på «hjemmebane» med uglehode og det hele, og de fikk med seg publikum fra første øksekast. At de har vokst gjennom disse månedene med Metallicas publikum og utfordringene en fast supportjobb fører med seg, er det liten tvil om. En konsert på norsk jord ble i så måte bonus for bandet selv, men ikke minst for publikum. Det var med andre ord varme i salen da Metallica halvtimen etter kom på til tonene av Ennio Morricones «Ecstasy of Gold», som alltid. Og de hadde nok ammunisjon med. Den ferskeste platen «Hardwired …To Self-Destruct» ble av undertegnede kalt den beste platen bandet har utgitt siden «Metallica». Det synes de åpenbart selv også, når de starter konserten med to av låtene herfra, vel å merke de to som mer enn noen fungerer som tematiske bindeledd bakover i karrieren. Tittelkuttet og så «Atlas, Rise» ble begge også live kontante svar på hvorvidt bandet fortsatt kan levere ren energi eller ikke.

Slik arter en konsert med Ennio Morricone seg: En maestro og hans magi

«Seek And Destroy» som tredje låt ble første steg ned i en lang karriere der noen klassikere er obligatoriske uansett hvilken turné de er ute på, men faktisk er det nye materialet så godt at et to og en halv times langt sett tålte hele seks blodferske titler. Det røynet hardt på under den smått kjedelige «Confusion», og den i utgangspunktet fantastiske «Now That We’re Dead» er alt for seig og egenrådig til at hele gjengen behøver å stille seg opp med trommestikker som om det var «Stomp» som sto på programmet. Bandets innslag av små og store stunts viser at de muligens ikke stoler helt på sin egen evne lenger til å holde hardkjøret gående gjennom en hel konsert, men enkelte sirkusnumre blir i meste laget. Andre øyeblikk er både nødvendige og rørende, som Robert Trujillos basshyllest til avdøde Cliff Burton, mens bildene av Metallicas første bassist og etter hvert andre medlemmer flakker over den kubistiske lysriggen over scenen.

Les også: Kvelertak varmer opp for Metallica

Selve scenen er for øvrig en liten genistrek, og det er ikke første gang bandet bygger seg en øy midt i lokalet med publikum på alle kanter. En ting er pyro, filmsnutter som fyker over hodene på dem eller små lysende synkroniserte droner som leker seg under en låt som «Moth Into Flame». Det sceneløsningen virkelig krever er at de jobber hardere enn rutinen på en ordinær scene ellers ville fordre, gjennom grumsete lyd i begynnelsen, gjennom en tung publikumsmasse som skal kjemmes med de nye låtene og løftes med de gamle, og gjennom den utfordringen det er å gi alle i lokalet fornemmelsen av å bli sett av annet enn ryggen til bandet.

Les også: Iron Maiden-vokalist Bruce Dickinson til Folketeatret

James Hetfield er både for- og baktropp i så måte, gjennom å være så vel kapellmester som intim veiviser inn i det være seg nydelige tungvektere som «Halo On Fire» og ferske «Moth Into Flame», eller klassikere som «For Whom The Bells Toll» eller den obligatoriske coverlåta, denne gangen The Misfits’ «Last Caress». Kirk Hammett blir mer og mer gitarhelt for hver gang vi ser han, og Lars Ulrich hopper som en frosk inn og ut av trommeborgen i midten for å gjøgle med publikum. At han er en såpass stor personlighet innad i bandet veier opp for unotene som har vært påtakelige en god stund. Han er for øvrig ikke alene om å slite med kontinuitet og stramhet, men sjarmen, det solide fundamentet bandet og musikken bygger på - og viljen til å trekke siste trevl av gnist opp av hatten igjen og igjen - gjør at de nok en gang kunne gå av scenen med æren i behold og vissheten om at de har gledet gamle fans og latt et ikke så rent lite antall nye få kontant innføring i mysteriet Metallica.

Les anmeldelsen av Kvelertaks siste plate: En brannfakkel i natten

Dette spilte Metallica i Telenor Arena:

Hardwired 
Atlas, Rise! 
Seek & Destroy 
Motorbreath 
Welcome Home (Sanitarium) 
Now That We're Dead 
Confusion 
For Whom the Bell Tolls 
Halo on Fire  
Last Caress 
Creeping Death 
Moth Into Flame 
Sad but True 
One 
Master of Puppets 
Spit Out the Bone 
Nothing Else Matters 
Enter Sandman