5
Metallica
«Hardwired... To Self-Destruct»
Blackened/Virgin EMI
Metallica slår voldsomt tilbake mot undergangsryktene. Smakebiten «Hardwired» var ikke bare den skinnende toppen av et isfjell, men en låt som representerer et band som ulmer i all sin blytunge, kontante og imponerende velde. Det var dette vi håpet på da platen «Hardwired... To Self-Destruck» ble annonsert – som det tiende studioalbumet i rekken, hele åtte år etter «Death Magnetic». Selv om Metallica de siste årene har stått fjellstøtt på sin egen historie, låtkatalog og sliteevne, var det tegn til at lærsømmene raknet i møte med intern kjekling, stormannsgalskap, energisvinn og musikalske prosjekter som kjernefansen har hatt problemer med å svelge. Legg til trommeslager Lars Ulrichs noe lemfeldige forhold til egen prestasjon, og man kunne frykte det verste når man i tillegg vet at det nettopp er i studioet at Metallica er sin egen verste fiende. Så feil kan man ta. Nok en gang viser de evnen til å reise seg og slå tilbake, og best av alt, det virker som de har det fandenivoldsk morsomt mens de gjør det. Bare hør på boogierockbatongen de svinger i «Now That We’re Dead» – et bud om evig liv i en Metallica-tekstklisjé så god som noen.
Det 12 låter lange dobbeltalbumet «Hardwired... To Self-Destruck» begynner før det med nevnte «Hardwired» og følges opp med den like potente «Atlas, Rise», begge tidsrelevante ekko fra de på alle vis banebrytende, sjangerdefinerende 1980-tallsklassikerne «Kill’em All» og «Master Of Puppets». To låter som setter Metallica på sporet av egen storhet, før de brer de plettede vingene sine ut over en serie lange låter som uten å slippe opprinnelsen gir assosiasjoner til album som «...And Justice For All» og «Metallica» – krysset med det beste fra «Ride The Lightning»s episke sider og «Load»s skitne nedslag. Hvordan de kom hit, 25 år etter at «Enter Sandman» delte fanbasen i to er ikke godt å si, men mye tyder på at Lars Ulrich og vokalist Ja-mes Hetfield spiller på samme banehalvdel igjen – og de gjør det vokal- og slagmessig uten tegn til slitasje. Kirk Hammett viser dessuten noe av det beste riffarbeidet han har gjort i denne sammenhengen, og skal ha mye av æren for albumets innbydende og velkomne variasjon, mens Robert Trujillos funklekne bass endelig høres naturlig ut. Greg Fidelman, som også skrudde «Death Magnetic», har åpenbart fått gull mellom hendene og forvalter det deretter.
[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]
Ikke dermed sagt at drøye 80 minutter ikke kan bestå av transportetapper, men når de byr på umiddelbare mesterverk som «Halo On Fire», så tåler vi litt tankestrøssel innimellom. Låta er en episk rambukk pyntet med fargerik storhet og glimt i øyet som ikke bare antyder stemningen i bandet, men også den utadvendte underholdningsverdien til dagens Metallica, der skumringsbetonte tekster skreddersys til riffene. Låta blir stående igjen som et av hovedverkene i en generelt forvokst katalog, en av få titler som tåler vekten av sin egen tyngde og lengde, og med et ikke ubetydelig nikk i retning Mark II-høydepunktene hos Deep Purple. På albumets «side 2» utgjør særlig «Here Comes Revenge» og «Am I Savage» mytologiske grusganger, to kraftsentrum som binder albumet sammen i en skittensvart hyllest til sjangeren bandet selv skapte og fansen som ikke har sviktet dem.