Nye takter

Unge Ferrari vinner på attitude

Han synger at han vil ha noe som er real, men hvor real er egentlig Unge Ferrari?

Unge Ferrari på Øya.

4

KONSERT

Unge Ferrari

Vindfruen

Øyafestivalen, lørdag

«Jeg vil ikke snakke for mye as, jeg vil bare spille musikk. Er det noe liv her?!» Bassen pumper. En digital high-hat hikker. Stilsikkert ledes vi inn i «Cruiseskip», smaker litt på «Vanilje» og tar en «Scubadive». Han gjør seg virkelig godt der han står, helt alene på scenen – i en gul Kill-Bill-aktig motorsykkel-dress  – den unge («svært lovende») Ferrari, i virkeligheten Stig J. Haugen. Bare med backingtrack, omgitt av tegninger av boliger av diverse slag. Så er han også utropt til «Norges første R&B-thug». Hans attitude ser i hvert fall ut til å leve opp til beskrivelsen.

Helt alene er han ikke hele settet. På «Urettferdig» får han selskap av alles nye banne-idol, Hkeem, for ikke å glemme selvskrevne makker Tomine Harket, som han har jobbet med på mange låter, blant annet «Nostalgi 3Millioner» som er tredje låt ut. «Hamars nye rap-baron» får posert gjennom noen låter, før også Arif hopper inn på scenen, til en nyere låt, og de sammen gjør «Bulmers». Det slår meg at scenen nærmest har blitt til en innholdsreklame for Oslo-labelet Nora Collective.

Les også: Totens svar på Lana Del Rey

«Jeg trenger en Ashanti/som bare er real», synger han. Men hva er «real» med Unge Ferrari? Er drakta ekte? Han «leter leter leter etter henne». Jeg leter leter leter etter hva som er ekte med Unge Ferrari. For det er litt vanskelig å få tak på. Han har potensielt en veldig klar og sterk stemme. Men hvem vet? Det er så mye playback, singback og autotune at det er vanskelig å få grep om Ferraris potensiale. Eller er det bare den sedvanlige standarden for pop anno 2017? En fasade oppdressa som en fake bikerjens-versjon av Uma Thurman i Kill Bill?

Les også: Alt om Øya 2017

Men Unge Ferrari er frekk nok til å dra det hele i land, ja også med autotune. Han ror det i land med en så harry stil og sjarme som bare han kan oppvise. Og Corona. Det står liksom i kontrakten. Og han har god kontakt med publikum, balanserer frekt mellom å være storsjarmør og ydmyk tufs, spør om det er greit at han tar en låt de ikke har ført før. Han trenger ingen jublende bekreftelse fra det ivrige publikumet.

Han synger litt om «Vanilje», før han tar en rolig intro til finalenummeret «Lianer», med Hkeem og Arif som hurragutter. Vindfruen har igjen blitt en klubb for hvite hipstere.

Han er sliten, men har jo ikke sunget så jævla mye. Men det er sånn Unge Ferrari kjører stil.