Langt hjemmefra

I sangen «Homeward Bound» beskriver Paul Simon seg som «a poet and a one man band». Han har riktignok hatt en rekke gode medspillere i årenes løp, men Art Garfunkel hadde han ikke egentlig bruk for da sangen ble spilt inn i 1966. Det var hele tida sangene til Simon som var drivkraften i duoens suksess – og poesien hans var i en klasse for seg selv. Paul Simon er så utvilsomt en av tidens fremste sangere og låtskrivere, med en forsiktig og følsom stemme, en godt utviklet melodisk sans, og tekstene – er ikke også de egentlig gode nok til å få Nobels litteraturpris? Den kan nok la vente på seg noen år nå. men hvis ikke Bob Dylan hører fra seg snart, kan de kanskje spørre om Simon kan komme i stedet?

Paul Simon vanket i det samme folkesangermiljøet som Bob Dylan i Greenwich Village tidlig på 60-tallet. «Voices leaking from a sad cafe/smiling faces try to understand», sang Simon & Garfunkel i sangen «Bleecher Street», om en av de mest sentrale gatene i området. Både Bob Dylan og Paul Simon reiste tidlig til England for å absorbere den britiske delen av folkesangerkulturen. Her hørte Simon Martin Carthy synge «Scarborough Fair», som han senere gjorde til sin (og Garfunkels) egen standardlåt. Jeg synes det er svært eksotisk å tenke på Paul Simons turné på engelske viseklubber i 1964, der han fikk 15 pund for hver opptreden og sov på sofaen hos arrangørene. Mens han ventet på toget i den lille byen Widnes fikk han sånn hjemlengsel at han skrev «Homeward Bound» til kjæresten Kathy. I dag markerer en liten plakett det historiske stedet. Og om det nå ikke var akkurat der han skrev den likevel, er det ikke noe vi vil vite mer om. Sangen oser uansett ensomhet på engelsk jernbanestasjon, med damp fra lokomotivet.

Pauls Simons første soloalbum kom i 1965. Simon & Garfunkel hadde nettopp gitt ut albumet «Wednesday Morning 3 AM» i USA, men responsen var ikke stor nok til at plateselskapet fant det bryet verdt gi det ut i Storbritannia. I stedet spilte Simon inn et eget album for sitt britiske visepublikum. Her sang han mange av de siden velkjente sangene sine helt alene, som «Sound of Silence», «I Am A Rock» og «Kathy’s Song», uten at de tapte mye på det. Hør også den første versjonen av «A Simple Desultory Philippic (Or How I Was Robert McNamara’d Into Submission)», her som en enda tydeligere Dylan-parodi enn den ble på Simon & Garfunkels innspilling året etter. Omtrent samtidig som «Paul Simon Songbook» kom ut i Storbritannia satt produsenten Tom Wilson hjemme i USA og la elektrisk rockekomp på «Sound Of Silence». Resten ble historie.

[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]

Hva er best? Paul Simon som soloartist, eller den korte, men hektiske tida med Simon & Garfunkel? Det er nok 60-årene som huskes best, der de to (som først hadde forsøkt seg som Everly Brothers-inspirerte Tom & Jerry) sto sentralt i popmusikkens nyhetsbilde. Men samtidig var Simon & Garfunkel ufortjent utenfor det gode selskap den gangen de revolusjonære var på CBS (autentisk slagord fra en reklamekampanje, dette). De ble ikke regnet som forgrunnsfigurer for en ny generasjon, Sangene deres var for pene til å gjøre opprør til, selv om dokumentarfilmen «Songs Of America» (som senere fulgte med en jubileumsutgave av «Bridge Over Troubled Water) var så radikal at den ble trukket fra TV av sponsorene. Sangene til Paul Simon har likevel vist seg å være mer holdbare enn det meste ellers. Det kan være forbausende å høre hvor tidløse de er i sin formmessige enkelthet, samtidig som innholdet i sangene samtidig var så komplekst som man kunne forlange av popmusikk.

Paul Simons første ordentlige soloalbum, fra 1972, viste nye takter allerede på spor 1, side 1. «Mother And Child Reunion», som også ble en hitsingel, var spilt inn på Jamaica med lokale reggaemusikere fra gruppene til Jimmy Cliff og Toots. den ble direkte etterfulgt av «Duncan», enda en av Simons store sanger om Amerika, nesten en ny «The Boxer», selv om denne slutter så euforisk lykkelig som det går an å bli. Panfløytene (ikke bruk dem mot ham) viste at Paul Simon kom til å fortsette å være internasjonalt orientert. «Peace Like A River» kan være et mareritt om å være forfulgt av autoriteter, enten fysisk i et diktatur eller bare i et overkonformt samfunn. Og hva var det egentlig «Me and Julio» gjorde som var så galt «Down By The Schoolyard». Det har vi aldri fått vite, men sangen er bare enda mer spennende sånn.

Albumet gjorde Paul Simon til en instant solosuksess, noe han bekreftet på (de riktignok få) albumene som fulgte på 70-tallet. Både «There Goes Rhyming Simon» (1973) og «Still Crazy After All These Years» (1975) bekreftet statusen, men så forsvant han i mange år mens det skjedde veldig mye mer i popmusikken. «One Trick Pony» (1980) og «Hearts And Bones» (1983) opplevdes derfor som litt irrelevante da han omsider vendte tilbake. Alt dette forandret seg sterkt da Simon kom med «Graceland» i 1986, høyt elsket musikalsk, sterkt hatet politisk, en historie vi har behandlet i detalj på disse sidene før. Sist han var i Oslo, i 2012, var det for å framføre sangene fra «Graceland» igjen, 25 år etter utgivelsen.

I år framfører Paul Simon sanger fra hele sine lange solokarriere, noen få fra årene med Art Garfunkel, og også noen av nyere dato. Albumet «Stranger To Stranger» ble godt mottatt her i avisen i sommer, fra «den undrende og rastløse New York-låtskriveren med en aldri hvilende musikalsk nysgjerrighet», som det sto i anmeldelsen. Likevel er det selvfølgelig enda en gang de gamle sangene folk kommer for å høre. Problemet med de nyere sangene til Paul Simon er nemlig ikke at de er dårlige – de eldste er bare så veldig gode. For ti år siden lagde han en av de sangene som best beskriver den sørgelige amerikanske tilstanden akkurat nå. Åpningslåten på albumet «Surprise» var «How Can You Live In The Northeast». En konkretisering av problemstillingen «hvorfor er ikke alle slik som meg», som vi aldri blir ferdige med:

«How can you be a Christian/How can you be a Jew/How can you be a Muslim, a Buddhist, a Hindu/How can you?» spør han, sammen med en rekke andre betraktninger om hvor annerledes mange er, Men sangen ender med hans egen takknemlige historie: «I’ve been given all I wanted/Only three generations off the boat/I have harvested and I have planted/I am wearing my father’s old coat». Enda en poengtert og ettertenksom tekst av Paul Simon som bekrefter at han har beholdt sin posisjon som en av popmusikkens fremste lyrikere. Med sanger som er fulle av visdom og medfølelse, framført på en måte som understreker at han har tatt, han har gitt, og han vet hvor han står i en langt større verden.

Spiller i Oslo Spektrum 27. oktober. Få billetter igjen.