Konserten i Bergen: Morrissey er bedre enn dette

KONSERT

Morrissey

Grieghallen i Bergen (Spiller i Stavanger mandag)

3

Det er noe rørende over å se Morrissey (57), den gamle grinebiteren, stå der noen få meter unna, strekke ut armene og synge «take me in your arms and love me». 2.000 Morrissey-supportere i Bergen strakk armene og tok han imot, når han spilte i Bergen for første gang. Men Morrissey gjør seg ikke lett å like, denne gangen heller.

«I 15 år har vi prøvd å komme til Bergen, men det har alltid gått noe galt», fortalte Morrissey (med det noe merkelige ordvalget "there's always been a fly in the ointment»?!?). Det var sannelig på tide for den tidligere Smiths-vokalisten, Manchesters store sønn og en av britisk rocks viktigste skikkelser noensinne. I sommer har rockpressen markert 30 år siden The Smiths' «The Queen Is Dead», en gjenganger og vinner i kåringer av tidenes beste album.

Bergen er Norges Manchester - det konstante regnet, hatet mot hovedstaden, outsider-følelsen, den egenrådige og innflytelsesrike musikkscenen. Det nærmeste man kommer en norsk Morrissey - John Olav Nilsen - er herfra, det nærmeste man kommer en norsk talsman for Morrissey - Frode Grytten - er basert i Bergen. Derfor var det en slags følelse av at Morrissey kom til sine egne, i Bergen lørdag kveld. Morrissey har spilt i Norge flere ganger det siste tiåret, nå sist på Nobel-konserten i 2013. Men altså aldri i Bergen.

Han har ikke spilt live på åtte måneder, og har hatt noen dårlige år med sykdom, krangel med plateselskap, og en elendig romanutgivelse. Dermed knyttet det seg ekstra stor spenning til denne konserten, starten på en større høstturne som strekker seg gjennom Europa, en ordenlig hjemkomst-konsert i Manchester, USA og over til Japan. For sikkerhets skyld var oppkjøringen til konserten i Bergen preget av mediekrangel rundt en absurd fotokontrakt - som Morrisseys management trakk tilbake en time før konserten. I kjent kranglete Morrissey-stil. Ingenting skal være enkelt med Morrissey.

Men så gikk han omsider på scenen, og innledet med fantastiske «w»Suedehead»  fra 1989, hans første solosingel, og alt var tilgitt i noen minutter. «Why do you come here» går refrenget i denne låten. Og det er jo et spørsmål man stiller seg selv, her man står nok en gang, etter over 30 års opp- og nedturer med den notorisk ujevne Morrissey. Det er litt som å holde med et fotballag som aldri vinner serien. Men det er jo akkurat disse øyeblikkene vi kommer for, av den helt egne følelsen av samhørighet mellom scene og sal, når Morrissey synger en av sine store låter.

Det gjorde han bare unntaksvis i Grieghallen. Han har så mange fantastiske sanger, men insisterer på å spille bare de middelmådige. Av de par-og-tjue låtene han spilte på denne konserten er det bare to-tre jeg ville hatt med på en Morrissey topp 20 (nevnte «Suedehead», «Everyday Is Like Sunday» - fantastisk flott fremført!, og ekstranummeret «Irish Blood English Heart»). Rekk opp hånda de i Bergen som hadde ventet 15 år på å få høre «Have-A-Go-Merchant» eller «Staircase At The University». Verst blir det på anti-demokrati-låten «World Peace Is None Of Your Business», tittellåten på hans siste plate, med det idiot-aristokratiske vrøvlet om «w»samme hva du stemmer, du bare støtter opp systemet" og det pinlige rimet «Egypt/Ukraine/so much pain». Da får man ikke akkurat lyst til å springe opp på scenen og gi Morrissey en klem, slik særlig den mannlige fansen har gjort gjennom hele karrieren hans. Men påfølgende «Kiss Me A Lot» og «Istanbul», fra «World Peace...»-plata, blant kveldens bedre sekvenser. Her kom bandet hans til sin rett.

Bandet han har med seg - en etterhvert temmelig fast gjeng - er presist og spiller tungt, men mangler det lette, grasiøse touchet fra Morrissey på sitt beste. Tung-lett-lett-dynamikken i valsetakten på «Meat Is Murder» bare blir tung-tung-tung. Når det er sagt var denne, kveldens eneste Smiths-låt, ett av eksemplene på hvor flott Morrissey stadig synger. Han har sunget låten i over 30 år men låter fortsatt like engasjert, og fremfører slagord-teksten med en paradoksal og gripende sans for nyanser i teksten, slik at han får sangen til å bli inntrengende fortsatt.

Morrissey synger godt og ser godt ut: Han er en av rockens få gjenværende divaer, med en subtil selvironisk humor. Han lever tilsynelatende lever fullt og helt bare i rampelyset, der han synger sitt liv og spiller vekselvis majestetisk, fornærmet, livstrett, arrogant eller såret. Men hele tiden med denne lengselen etter kjærlighet og samhørighet som drivkraft i disse sangene. Og det er jo derfor vi ikke klarer å la være å elske Morrissey fortsatt, når han står der og har tatt av seg skjorta, strekker ut armene igjen og synger «my heart is open».

Skulle bare ønske han heller hadde spilt «Now My Heart Is Full», for eksempel. Jaja. Kanskje neste gang.

Morrissey spiller i Stavanger Konserthus mandag 8. august

DISSE LÅTENE SPILTE MORRISSEY:

Suedehead

Alma Matters

You Have Killed Me

Ganglord

Speedway

Staircase At The University

Have-A-Go-Merchant

I'm Throwing My Arms Around Paris

World Peace Is None Of Your Business

Kiss Me A Lot

Istanbul

Meat Is Murder

It's Hard to Walk Tall When Yo'u're Small

Everyday Is Like Sunday

The Bullfighter Dies

Scandinavia

All You Need Is Me

This World Is Full Of Crashing Bores

Jack The Ripper

I Will See You In Far Off Places

Oboe Concerto

Let Me Kiss You

Irish Blood English Heart