Northern soul er en underlig sjangerbetegnelse. Den beskriver ikke hvor musikken kommer fra, men hvor de først hørte på den: Nord i England, der mange unge på 70-tallet ble veldig glade i å danse til obskur amerikansk soul fra 60-tallet. For så vidt kan betegnelsen også passe på opphavet til musikken: Den kom ofte fra nord i USA. Motstykket til northern soul er deep soul, som for det meste kom lenger sørfra i statene, og passet bedre å bare høre på enn å danse til.
Mange av platene vi kjenner som Motowns største hits, passer egentlig perfekt inn stilmessig. Bare med et viktig unntak. Låtene er for kjente. Northern soul er låter de færreste har hørt, fra mer obskure artister. Northern soul var både for fanatiske platesamlere på jakt etter de sjeldne originalene singlene, og mange flere dansevillige som lot seg rive med av musikken uten å bry seg om hvem de hørte. Sannsynligvis like spennende for begge parter.
Britene er flinke til å lage filmer om popkulturens sosiale innflytelse. «Northern Soul» forteller om de unge guttene Matt og John, som blir venner gjennom musikken, og lar den diktere livet deres videre. Med langt hår, oppkneppede skjorter og slengbukser kunne de spilt i Status Quo eller Bad Company. Pillene de brukte for å holde det gående, var sannsynligvis de samme. Bare musikken var en helt annen. Filmen gir et godt bilde av tidsånden, med stilsikker gjenskaping av lange allnighters på diskotekene, først og fremst på Wigan Casino, som er blitt stående som selve senteret for hele kulturen. Og jakten på den ene store, sjeldne og helt nødvendige singelplata, i dette tilfellet «Stick With Me Baby» med The Salvadors.
Northern soul var på en underlig måte både svært folkelig og ekstremt elitistisk på samme tid. Mange som kom på allnighterne var der bare for å danse til god musikk, og brydde seg aldri om hvem som hadde laget den. For andre var musikken virkelig alvor. Jo sjeldnere, jo bedre. I en sentral scene i filmen krangler Matt og John om det går an å spille Marvin Gaye i en slik sammenheng. Hans «This Love Starved Heart Of Mine» fungerer bedre enn det aller meste på dansegulvet, men Marvin Gaye var jo veldig kjent, da. Det går ikke an, mener Matt. Jo, sier John, for akkurat denne låten har ikke folk hørt før. Når de to fra DJ-platået snakker foraktelig om diskoteker som spiller plater fra hitlistene, er det helt sikkert historisk korrekt i dette miljøet. Men da underslår de én ting: Hitlistene i Storbritannia var på denne tida full av musikk som hadde passet helt fint inn. Det var en storhetstid for soul som populærmusikk.
Altfor mange er opptatt av northern souls eksotiske karakter. Sjelden er det omtalt hvor stor innflytelse denne formen for soul hadde på den alminnelige britiske popmusikken. De engelske tenåringsidolene The Love Affair fikk to store hits i 1968 med versjoner av Robert Knights «Everlasting Love» og «Rainbow Valley». Når de spilte inn originalmateriale etterpå, låt de like bra i «A Day Without Love». Tolv år senere ble Dexy’s Midnight Runners et av pophistoriens aller beste band. Stilen deres kunne til å begynne med best beskrives som ... northern soul!
Northern soul, filmen, platene, alle historiene, minner oss om hvor uendelig mye stor soulmusikk som ble laget i USA på 60-tallet, som vi aldri har hørt før. Soundtrack-albumet fra filmen er typisk for samleplater med denne musikken. 54 låter, og bare én som alminnelige popkjennere vil ha hørt før – «The Night» med Frankie Valli. En ualminnelig kjent låt til northern soul å være, men den floppet i 1971, gikk en æresrunde på diskotekene i nord i noen år, og ble til slutt en ordentlig hit i 1975. Soundtrack-albumet ligger på strømmetjenestene, riktignok med flere uforklarlige hull i den lange låtrekka. Det finnes heldigvis et stort antall andre samleplater med fenomenet. Det meste er som antydet en åpenbaring fortsatt. Som samlingen «The Best Of The Northern Soul Story», med 45 spor uten et dødpunkt. Bare ikke velg «A Northern Soul» med The Verve. De var bare fra Wigan.
Det børsorienterte delen av northern soul er mer fascinerende enn sjarmerende. I høst ble det en britisk nyhetssak da singelen «Open The Door To Your Heart» med Darrell Banks fra 1966 ble solgt til en samler for rundt 150.000 kroner. Det er bare en sjelden pressing på britiske London Records som når denne verdien. Låten var en liten hit i USA og er ikke mer obskur enn at vi andre kan høre den gratis på internett. Eller på «Northern Soul – 75 Classic Tracks», enda et utmerket samlealbum som ligger på strømmetjenestene. Samme kan det være for Darrell Banks, som ble skutt av en politimann som hadde en affære med kjæresten hans. Mange soulsangere er blitt urettferdig behandlet, men Banks var vel verre stilt enn de fleste.
Et av de mest humørfylte YouTube-fenomenene fra moderne tid er «Northern soul girl», 18 år gamle Levanna McLean fra Bristol, selv DJ, som danser seg gjennom verden til tonene av gamle northern soul-perler. Det beste klippet hennes er «Happy», først med Pharrells låt i et minutt, så en gammel B-side fra 1967 med Velvet Hammer, også kalt «Happy», og ikke helt ulik de siste årenes største hitlåt. Som minner oss om hvor mye av dagens mer fartsfylte r&b som høres ut som rene hyllester til gammel northern soul. Pharrell skylder altså noen tusen artister millioner. Alle skylder de gamle soulsangerne mye. Det minste vi kan gjøre er å høre mer på dem.