Mathias 
og mesterne

Trompetist Mathias Eick ler hjertelig. 35-åringen har gjort seg kjent langt utenfor de norske grenser med sin moderne tilnærming til jazz. Eick selv er ikke så glad i sjangere. Men det er nå en gang jazzen han tilhører. Og snart skal han dele scenen med en av de største levende jazztrompetistene i verden, nemlig Hugh Masekela.

- Jeg blir ikke så ofte startstruck. Men Masekela har unektelig et ganske voldsomt historisk sus over seg, sier han.

Hugh Masekela selv er født i Sør-Afrika, i 1939. Han begynte tidlig i sin karriere å bruke musikken til å protestere mot apartheidregimet. Etter Sharpeville-massakren i 1961 - der flere titalls demonstranter ble skutt ned, og som ledet til forbud mot ansamlinger av mer enn ti afrikanske personer - flyktet han landet. Først til England, så til New York og USA. Her fikk han klassisk trompetskolering og ga i 1968 ut klassikeren «Grazin’ in the grass», som skulle selge godt over fire millioner eksemplarer. Og det er denne låten Eick, sammen med sin gamle læremester Ole Edvard Antonsen, skal få æren av å akkompagnere Masekela på.

- Masekela har benyttet stemmen han har fått, både i intervjuer og på scener, til å formidle et svært politisk budskap. Han har hatt stor betydning. Under apartheid og mot rasisme, i så stor grad at han måtte flykte. Først til England og så USA. Han er absolutt et forbilde sånn sett.

Ole Edvard

Ole Edvard Antonsen er Eick heldigvis noe mindre nervøs for å spille med. De to har nemlig kjent hverandre helt siden Eick var 11 år gammel, da ambisiøse talentforeldre forsøkte å finne den beste trompetlæreren overhodet mulig til sin fremadstormende sønn.

- Ole Edvard hadde nettopp gitt ut album og var superstjerne på det tidspunktet. Det er ganske utrolig at foreldrene mine klarte å få ham til å gi meg noen timer, sier han.

Siden den gang har Eick og Antonsen bare spilt sammen én eneste gang. Det til og med på en fest.

- Sånn sett blir jo det også en hendelse. Å spille sammen med Ole Edvard på en ordentlig scene, sier han.

Eick syns det begynner å bli langt mellom sine barndoms trompethelter. Det gjør konserten med Masekela til en desto større begivenhet.

- Drømmen om 1970-tallet oppsto da jeg oppdaget Jimi Hendrix. Miles Davies døde også i 1991, da jeg var 12 år. Alle heltene jeg oppdaget var liksom døde. Kenny Wheeler døde for tre dager siden - siste gjenlevende trompethelt. Dermed er det utrolig kult at Masekela fremdeles holder på! Det blir helt sprøtt bare å stå på scenen med ham. Det er sjelden jeg blir starstruck, men her kan jeg kanskje bli litt skjelven.

Historisk sus

- Altså; bare tanken på at Masekela har arrangert en konsert med James Brown og Bill Withers, som er blant mine store helter, og for ikke å snakke om hans politiske liv og reise - det historiske suset der er det få som kan matche. Det er nok til at to enkle sjeler fra henholdsvis Hamar og Eidsfoss kan bli litt stresset, sier Eick og viser til Antonsen og seg selv.

Han mener Antonsen likevel har et lite fortrinn.

- Ole Edvard har i det minste kommet på andreplass i «71 grader nord», sier han og ler høy.

Eick har aldri spilt på Oslo World, nå starter han med å åpne hele kalaset.

Ali og Foreman

- Masekela er jo helt fantastisk, den reisen fra Afrika til USA, der han kommersialiserte musikken sin for et bredt publikum. Og også hvordan han ønsket å bringe den svarte musikken tilbake til røttene, med kanskje den kuleste festivalen som ble arrangert på hele 1970-tallet, Zaire 74!

Det var gjennom den historien Eick oppdaget Masekela. «Rumble in the jungle», det klassiske oppgjøret mellom Mohammed Ali og George Foreman i Zaire, i 1974. Den gangen hadde Masekela ansvaret for å samle musikken som fulgte eventet. Boksepromotor Don King sto bak, og resultatet ble den legendariske tredagersfestivalen Zaire 1974 på May Stadium i Kinshasa. På scenen sto artister som James Brown, Bill Withers, B.B. King, Miriam Makeba og TPOK Jazz.

- Helt siden jeg var liten har jeg ønsket at jeg ble født på 1950-tallet. Da hadde jeg vært 24 da alt dette skjedde. Helt perfekt, sier han og ler.

Eick har aldri møtt Masekela personlig, men sto på første rad da legenden spilte i Oslo i fjor.

- Da var jeg kanskje bare halvannen meter fra. Det føltes i alle fall veldig nært, sier han og smiler.

De tre trompetistene kommer alle fra svært forskjellige bakgrunner og uttrykk. Hvordan deres scenemøte skal foregå er dermed Eick ikke helt trygg på.

- Det blir nok en god gammeldags jam! At vi bare hiver oss på hverandre. Ole Anton har også noe røtter i jazzen, som jo er hele min bakgrunn. Vi skal være med på «Grazing in the grass», den store hiten. Det blir sikkert en kjempehyggelig og morsom gest, sier

Eick, som ikke noen tilhenger av «flinkiseri», som han selv omtaler det.

- Jeg har ikke noe mål om å imponere med å spille fortest og mest teknisk. Om de legger opp til det, skal jeg bare svare med noen lange, mjuke toner, sier han og smiler.

- Jeg er litt kameleon. Hiver meg bare rundt og spiller jazz som passer stemningen. Er mer spent på Ole Edvard. Han kommer sikkert til å gutse på med noen fantastiske, tekniske fraser og være den beste av oss tre. Sånn rent teknisk. Jeg får spille på følelsene, slik jeg alltid gjør når jeg spiller, sier han og smiler.