Livet 
i svart

BIOGRAFI

Robert Hilburn

«Johnny Cash - Livet»

Oversatt av Vibeke Saugestad

Aschehoug

«Livet», det var tittelen på Keith Richards selvbiografi også, og det er ikke mange andre i musikkhistorien som har mer liv å fortelle om. Cash skrev sin selvbiografi allerede i 1975 og i 1997. Denne nye boka er en biografi av Robert Hilburn. Musikkjournalist som intervjuet Johnny Cash og June Carter flere ganger, sist like før begge gikk bort med korte mellomrom i 2003. Hilburn var også til stede da Johnny Cash gjorde sin legendariske konsert i Folsom Prison i 1968. Vi kunne tilgitt ham å begynne hele boka her, som et journalistisk grep vi hadde utnyttet på det groveste selv. Men Hilburn går ordentlig til verks, han begynner med begynnelsen, med den unge J.R. Cash, som drømte om å bli cowboyfilmstjerne, og likte å gå rundt alene, «da mørket kjentes som et skjold mot resten av verden, og han fritt kunne følge en drøm som var mye viktigere enn han ønsket å innrømme».

Hvordan blir man ellers Johnny Cash? En gutt som begynte å røyke i tiårsalderen, og ellers var oppkjeftig og frekk, men som ble dypt preget av broren Jacks død i en arbeidsulykke i 1944. Og farens klare oppfatning om av at det var feil sønn som ble revet bort. Dette preget Johnny Cash. «Dersom noen overlever den slags skader, vil det enten føre til betydelig ondskap eller stor kunst. Og faren min hadde kimen til stor kunst i seg», sier Roseanne Cash i boka. Johnny Cash ble tidlig interessert i sang og musikk. En gutt som sto sang med en lys, skingrende stemme, en stemme som sto fram med en helt annen prakt etter at stemmeskiftet var unnagjort.

Johnny Cash fortsatte å synge og spille gjennom noen år som soldat i USAs Air Force. Stasjonert i Tyskland, der han fikk se en dokumentarfilm om Folsom Prison-fengselet som gjorde dypt inntrykk. Tilbake i USA banket han på døra til Sam Phillips i Memphis, Sun-studioet. De hadde allerede Elvis Presley i stallen, men også Cash fikk en viss suksess. Cash dro på turne med Elvis Presley. En kveld i Texas hadde de visst Buddy Holly som ekstra oppvarmingsartist. En pakke jeg skulle likt å ha sett. Jeg tror vi sier at jeg var der.

Produsenten Sam Phillips hørte at alle andre prøvde å etterligne Elvis, mens Cash var seg selv. Det er visst dette som er autentisitet: «Cash kunne også ha brukt «oppriktig» for å beskrive det han satte pris på hos en artist, men han snakket ikke bare om hvor overbevisende en plate lød; han ville vite at noe i vokalistens bakgrunn viste at han sang fra hjertet om opplevelser han selv hadde hatt. (...) Han var autentisk overfor seg selv og sitt liv»», skriver Hilburn.

Og likevel: «I‘m stuck in Folsom Prison?» «San Quentin, you‘ve been living hell to me»? Han satt der aldri selv. Det ble med noen timer i fyllearresten, og en betinget dom etter et pillebeslag. Boka forteller mye om disse harde 60-årene, der Cash til trass for stor framgang hadde store personlige problemer - både med rusproblemer, det skrantende ekteskapet med kona Vivian - og det gryende forholdet til June Carter. Det siste så lidenskapelig at hun skrev «Ring Of Fire» om hele situasjonen, sangen som ble en av hans største hits. Hilburn stiller spørsmål om troverdigheten i historien om et selvmordsforsøk i en grotte mot slutten av 1967, en hendelse som Cash selv før har beskrevet som en spirituell oppvåkning. Hvordan det nå var, hans største suksess ble konsertalbumet som ble tatt opp i Folsom Prison i januar 1968. Et album som for alvor gjorde Johnny Cash til et navn som også det store pop- og rockpublikummet falt for.

Cash gjentok suksessen med ny plateinnspilling fra fengsel, nå fra San Quentin. Med singelen «A Boy Named Sue», en frekk liten komisk sang av Shel Silverstein, som ble mitt første ordentlige møte med Johnny Cash. Uten å bli veldig imponert, hvis det var dette som var nivået. Den første sangen jeg forsto var «What Is Truth» som kom i 1970. En langt mer dypere søken etter unge sannheter i det gamle samfunnet, fra «The lonely voice of youth»: «And it didn‘t really matter if the truth was there/It was the cut of his clothes and the length of his hair». Cash synger den med en gammel manns stemme (han var 38), men han var på vår side! Selv om han samtidig sang den samme sangen for Richard Nixon i Det hvite hus.

Alt dette blir grundig behandlet i den nye boka. Også perioden etterpå da Johnny Cash fik sitt eget TV-show. Og begynte å opptre i Las Vegas. Han var en av Amerikas største stjerner tidlig på 70-tallet. Samtidig gjorde han stor lykke på vekkelsesmøter, ofte sammen med predikanten Billy Graham. De verdslige plateutgivelsene hans fikk et stadig mer likegyldig preg. Og rusproblemene kom tilbake. Det er her boka går inn i et noe oppramsende leie. For mer alminnelig interesserte er det mange sider om 20 år der det ikke skjedde så mye spennende kunstnerisk. Men de personlige problemene tårnet seg opp, og demonene tok overhånd. Vi husker at albumet «Johnny 99» fikk et godt omdømme i musikkpressen, det ble hyllet som et solid comeback, men det generelle publikum brydde seg ikke lenger. Plateselskapet Columbia sa ham opp, etter 35 år. Vi minner om at Cash spilte for noen hundre tilhørere på den første Norwegian Wood-festivalen i 1992.

Boka får, som karrieren til Cash, en ny start midt på 90-tallet. Da produsenten Rick Rubin kom inn i bildet, og sammen med sangeren selv skapte det mest bemerkelsesverdige utviklingen i pophistorien. Der en sanger lagde sine aller beste plater godt oppe i pensjonsalderen, mens livet var i ferd med å ebbe ut. Men med en fornyet anerkjennelse, der han fikk føle at alle til slutt var på hans side. Vi avslører vel ingen hemmeligheter med å skrive at boka slutter med at hovedpersonen dør. Det blir en slags lykkelig slutt likevel. Som sikrer Johnny Cash et ettermæle som en av vår tids mest betydelige kunstnere.

geir.rakvaag@dagsavisen.no

Robert Hilburn kommer til Litteraturhuset i Oslo 15. oktober, for å snakke om Johnny Cash i samtale med Lenny Kaye.

Indianeren

50 år er gått siden Johnny Cash ga ut et helt album om skjebnen til indianerne i Amerika.

Diverse artister

«Look Again To The Wind»

Legacy/Sony

1964 ble et godt år for Johnny Cash. Etter en nedtur kommersielt og personlig var han tilbake på listene med «Ring Of Fire». Han gjorde flere forsøk på å utnytte situasjonen kommersielt. Men han spilte også inn et konseptalbum om amerikanske indianere. Inspirert av mottakelsen hans versjon av «The Ballad Of Ira Hayes» hadde fått på Newport-festivalen, der Cash nærmest meldte overgang fra countrymiljøet til folk-bevegelsen. Ira Hayes var en av soldatene på det ikoniske bildet av soldater som reiser flagget etter slaget ved Iwo Jima under 2. verdenskrig. Hayes overlevde krigen, men døde av alkoholskader i et indianerreservat noen år etter.

På albumet «Bitter Tears – Ballades Of The American Indian» er det en herjet Johnny Cash som stirrer mot oss. Han var ikke i sin beste form etter flere år med hardt pillemisbruk. Men holdningen, sangerens overbevisning, var det ingenting i veien med.

Borgerrettighetsbevegelsen marsjerte i 1964, men ikke på vegne av indianerne. Men Johnny Cash hadde hørt folkesangeren Peter La Farge synge om indianernes skjebne. Albumet «Bitter Tears» ble et hovedverk i historien hans. Med tre egne nye sanger, fem sanger av La Farge, som nå er blitt spilt inn på nytt. Av den vanlige gjengen av beundrere, Gilliam Welch og Dave Rawlings, Emmylou Harris, Steve Earle – og Kris Kristofferson, som tar på seg sin mest sørgmodige stemme når det nå er han som skal fortelle om skjebnen til Ira Hayes. I en samtidig annonse i Billboard trakk Johnny Cash linjer fra historien om Ira Hayes til Harlem og Vietnam. Men bransjen ville ikke ha noe av dette. Albumet ble ignorert. Nå har den samme bransjen gjort litt opp for seg ved å lage en ny versjon av plata, slik at også originalen får ny oppmerksomhet. Hør gjerne på begge to.

geir.rakvaag@dagsavisen.no

Geir Rakvaag

Journalist i Dagsavisen