Danser i ingenmannsland

Det er den norske stjernekoreografen Ina Christel Johannessen som gjester Dansens Hus denne helgen sammen med sitt kompani, Zero visibility corp. Johannessen og dansekompaniet, som hun mener egentlig ikke er et kompani, har holdt koken i snart tjue år, og reiser verden rundt med fire ulike produksjoner for tida. «Terra 0 Motel» er navnet på den ferske forestillingen Johannessen har laget.

Johannessens Zero visibility corp opptrådte i høst på Codafestivalen med verket «Again», sammen med Kringkastingsorkesteret. Denne gangen ser vi dem i en ganske annen ramme.

- Jeg har det sånn at når jeg gjør én produksjon, så tenker jeg gjerne på neste med hensyn til motsetninger. Forrige verket var symfonisk med femti musikere på scenen, og vi jobbet mer med det musikalske og fraseringer, men ikke så mye teatralt. Nå ville jeg gjøre mer av det, sier hun.

Sag og sigg

Vi befinner oss på et motell i ingenmannsland, altså i et område som ikke eies av noen. Her er en gruppe på seks mennesker samlet, men de kjenner hverandre ikke.

Det kan være litt vanskelig å sette ord på det som skjer på scenen, men Johannessen prøver likevel.

- Selv om vi nå jobber veldig teatralsk, er ikke dette som et teater der man ser og tolker. Dans er mer fragmentarisk, og mange historier veves sammen. Vi har en dame som har på seg en altfor trang kjole, som hun ikke får beveget seg ordentlig i. Egentlig vil hun bare røyke, vi har gitt henne en e-sigarett. Vi har en finne som går rundt med en sag hele tida, og det er i grunnen litt morsomt for i Finland er det jo så mye skog, men her er det ingenting han kan hogge ned. Hva kan han da bruke sagen til, spør Johannessen.

Poteter

På scenen er et lite motell, som en gang har hett Marina motell. Marina er strøket over. Det er rundt og inne i dette huset alt foregår samtidig.

- Her er det ingen vei ut, men samtidig er det mye åpent rom. Det finnes ikke trær her. Usikkerhen om hvor du skal gå, gir en slags skrekkfølelse. Sikkerheten er dette lille huset, og de som befinner seg der forsøker å gjøre vanlige ting. De koker poteter. Poteter er trygt og fint og kan brukes til alt. Norge er et skikkelig potetland, spøker Johannessen.

Men «Terra 0 Motel» handler selvsagt om mer enn en frustrert finne og folk som koker poteter.

- Jeg ville jobbe med et slags samfunn og følelsen når man kjenner seg som ett med en gruppe og ikke. Det er rart hvordan man kan føle seg ensom blant venner, men i ett med en gruppe fremmede, sier Johannessen.

Alvor og humor

- Jeg gjør jo dette i alle verk, altså tar for meg mellommenneskelige relasjoner. Det uttrykker seg forskjellig i verkene. Her utvikler rollene seg sammen i mange lag, mens noen diskuterer, noen kutter poteter og noen koker kaffe. Det foregår ting over alt hele tida. Jeg tenker at det handler litt om hvordan man må forholde seg til det samfunnet som er der. Det er det vi har, sier Johannessen.

- Har du et budskap med verkene dine?

- Jeg prøver alltid å peke på noe, men det er kanskje ikke én spesiell sak. Det er mer hvordan vi forholder oss til hverandre som mennesker, og hva vi tillater å gjøre mot dem vi kjenner best, som ofte er dem vi er slemmest med. Det er litt sånn at det er dem man tør å konfrontere, selv om det kanskje er andre man burde konfrontert, sier Johannessen.

- Verket bikker mellom alvor, ensomhet, konflikt og humor. Ting som er sårt er gjerne morsomt samtidig, sier hun.

Norsk samtidsdans

Under høstens Codafestival var Johannessen sammen med Jo Strømgren og Ingun Bjørnsgaard en del av et slags hovedtema for festivalen, fordi de alle tre er norske koreografer som gjør det stort internasjonalt. I ettertid ble det imidlertid en debatt om festivalens fokus på den norske samtidsdansen, og hva som egentlig er norsk samtidsdans. I Johannessens Zero visibility corp er det stort sett alltid med dansere som ikke er norske statsborgere.

- Det er så mange måter å se dette på. Definisjonen av den norske dansen kommer an på hvem som ser det. Jeg er norsk og jeg produserer i Norge, selv om jeg reiser mye rundt. Jeg bruker norske teknikere, selv om jeg selvsagt kunne flagget ut og hyret de billigste her og der. Men jeg er støttet av Norsk kulturråd, og da synes jeg det er viktig at dette er et norsk produkt, og at basen er norsk, selv om jeg alltid jobber på engelsk, og selv om miljøet er veldig multikulturelt, sier Johannessen.

I mai reiser hun til København med «Terra 0 Motel» og turen går videre flere steder, blant annet til Torino i sommer med forestillingen «Again».

- Det er jo det som er så fint med dans, sier hun.

- Man trenger ikke oversette noe som helst. Vi kan ta med verker overalt i verden.

bente.rognan.gravklev@dagsavisen.no