En fin vitsesanger

Konsert

James Taylor

Oslo Konserthus

Karakter: 5

Å få James Taylor til Oslo igjen er tydeligvis en stor begivenhet. Han får stående applaus, trampeklapp, øredøvende jubel og alt som hører med. Og ennå har han ikke begynt å spille.

Hvem skulle tro at James Taylor er en stor showmann? Vi kjenner ham jo som stemningsfull visesanger med en av verdens mest betryggende stemmer, en mann som gjorde unna den utagerende delen av livet så det holdt, og vel så det, for snart 40 år siden. Likevel var hans opptreden i Oslo Konserthus mandag først og fremst morsom.

James Taylor turnerer med en forestilling han kaller «One Man Band» – som et enmannsorkester, riktignok akkompagnert av pianisten Larry Goldings for sikkerhets skyld. Et kor på film har han også med i et par sanger. Og en trommemaskin han hevder å ha laget på sløyden, et treskeverk som bare må oppleves for å bli trodd. Selv sitter han på en enkel krakk av tre. Vi kunne vært tilbake i fjern fortid, om det ikke var for denne laptopen ved siden av ham. Denne bruker han til å vise lysbilder.

For James Taylor kommer ikke her med en vanlig konsert. Mellom sine kjente og kjære sanger forteller han litt om sin opplevelse av livet så langt. Han har vært med på litt av hvert. Som å ha blitt oppdaget av The Beatles før han dro videre til baren The Troubadour i Los Angeles og opptrådte sammen med eliten fra Californias andre gullalder. Han gjør riktignok et stort nummer av at han husker lite fra disse årene, bortsett fra da Carole King kom til ham med «You've Got A Friend».

Mange av introduksjonene er lenger enn selve sangene. Sangene er egentlig bare fyllstoff i forestillingen, spøker han. Han har tid til å gjøre sånt, for Taylor har ikke en like omfattende sangbok som mange av sine like berømte samtidige. I løpet av to timer får vi høre de fleste sangene vi kunne ønske, «Carolina In My Mind», «Shower The People», «Fire And Rain» og flere andre. Han redder en ellers kjedelig låt som «Steamroller Blues» med å framføre den omtrent som en sirkusklovn. Hele kvelden imponerer visesangeren med sitt komiske talent – nordamerikas svar på Halvdan Sivertsen, ikke mindre.

Vi kan dessverre ikke bringe bilde fra denne konserten til James Taylor. Han la fram en fotokontrakt med uakseptable restriksjoner, slike vi ellers bare får fra all verdens popfnask som er mer opptatt av utseendet sitt enn sangene. Hvis James Taylor tror at hans kontrafei lar seg utnytte kommersielt er vi redd han tar feil. Det får være nok med musikken.