Her vender han tilbake til Helvete

– Her, ja! Nå husker jeg det igjen! utbryter Anders Odden. Vi står i en fuktig murkjeller under en bygård i Gamlebyen. På veggen står det skrevet med svart maling: BLACK METAL.

– Dette har stått her siden 1991. Det må være Øystein Aarseth selv som skrev det. Tenk at det aldri er blitt malt over! sier Odden overrasket.

Skriften på veggen har stått der helt siden black metal-pioneren Øystein «Euronymous» Aarseth åpnet den legendariske platebutikken Helvete, som ble det første samlingsstedet for det gryende norske black metal-miljøet.

I første etasje var det platebutikk og kontor, her i kjelleren var det øvingslokale og samlingssted. Inntil august 1993, da Varg Vikernes – daværende bassist i Aarseths band Mayhem – stakk ned og drepte Øystein Aarseth. Aarseth ble 25 år gammel. Vikernes fikk lovens strengeste straff, 21 års fengsel, og soner fortsatt.

– Det ser ut som et østeuropeisk fangehull, egentlig, konstaterer Anders Odden. Han var en av de knappe 50 unge mennene som hørte til det opprinnelige miljøet rundt Helvete. Men Anders Odden har aldri før villet fortelle om hva han opplevde her. Før nå, i forbindelse med Inferno-festivalen. Det som startet her i denne kjelleren, er blitt en verdensomspennende industri, og det eneste alle musikkinteresserte forbinder med Norge: Norsk black metal.

I påsken er det for åttende gang Inferno-festivalen, Oslos årlige mønstring for ekstrem metal. Hit kommer det black metal-fans fra hele verden, og som avslutning på konferansedelen av festivalen skal Anders Odden guide 80 påmeldte fra hele verden på black metal-sightseeing. På påskeaften skal de på en halv dags busstur, til black metal-historisk grunn i Oslo og omegn.

– Interessen for dette er stor. Mange av dem som kommer til Inferno-festivalen ville oppsøkt disse stedene uansett. Vi åpner dørene litt mer for dem, sier Odden.

Lokalene som rommet Helvete er i dag delt mellom en frisørsalong og en kaffebar. Til denne adressen i Gamlebyen kommer det ukentlig black metal-fans fra hele verden for å ta bilder av hverandre, ved det som regnes som fødestedet til norsk black metal.

Men i kjelleren kommer de ikke inn. Odden har heller ikke vært der på nærmere 15 år, men i dag har han fått låne nøkkelen. Vi bøyer hodet og går ned en trang kjellertrapp, ned til den innerste sirkel av Helvete. Stemningen er knugende og ubehagelig, likevel er det som noe løsner hos Odden når vi kommer ned hit, og fortellingene presser på.

– Det er en helt spesiell følelse av at det har skjedd ting i denne kjelleren, sier Odden.

Odden husker at han satt her sammen med Aarseth og så på de blodige bildene av liket til den opprinnelige Mayhem-vokalisten Dead, som tok selvmord året før – Aarseth tok bilder av liket da Dead skjøt seg med hagle, i huset på Ski der Mayhem bodde og øvde.

– Ikke at det var ville fester her – Aarseth var veldig puritansk, han var fanatisk antirøyker og drakk nesten aldri. Men han kom opp med ville planer, og han elsket å ha publikum for sine ekstreme ideer, så her nede holdt han hoff for folk som ville høre på ham, forteller Odden.

Bilder på nettet viser Aarseth og andre fra den indre kjerne av black metal-artister i denne kjelleren, med «black metal»-inskripsjonen i bakgrunnen.

– Her klekket han ut ideen om å gi ut en Mayhem-plate i et begrenset opplag på 100 med cover i semsket menneskeskinn. Svart skinn – det var jo black metal, ikke sant? Og Aarseth var ikke typen som bare snakket, han skulle realisere planene sine. Dermed gikk han i gang med å finne noen som kunne selge ham svart menneskehud. Det gikk så langt at han var i kontakt med ekstreme opprørsledere i et afrikansk land, før det stoppet opp.

Som tenåring startet Øystein Aarseth bandet Mayhem sammen med venner fra Oppegård i 1983. Anders Odden hørte Mayhems første demo «Pure Fucking Armageddon» på en nærradio hjemme i Råde. Han ble fan, oppsøkte Aarseth, og de to innledet et vennskap som varte helt til Aarseth ble drept.

Mayhem var sentralt i utviklingen av norsk black metal som sjanger, og Øystein Aarseth var sentral i utviklingen av black metal som ideologi. Ifølge Odden var Aarseth ikke satanist. Han var beinhard kommunist og ateist, og var opptatt av å skape et eget samfunn basert på egne regler og på den sterkestes rett, i en aktiv motarbeidelse av det sosialdemokratiske storsamfunnet. Kaldt, hardt og ondt, med total innlevelse – slik låt musikken, slik var idealet.

Aarseth hadde startet sitt eget plateselskap Deathlike Silence for å gi ut Mayhem og andre black metal-band – Grevens band Burzum, blant andre. Tanken var å starte en platebutikk både for å finansiere videre plateutgivelser og ha et sted å selge dem. Våren 1991 åpnet Aarseth Helvete, i et hjørnelokale i Gamlebyen. Odden spilte da i death metalbandet Cadaver, som ofte var i Oslo for å spille konserter eller gjøre demoinnspillinger, i et platestudio som lå like rundt hjørnet for Helvete.

– Vi pleide henge rundt Helvete og overnatte der når vi var i Oslo. Det var hotellet vårt. Jeg sov på kontoret, sier Odden.

– Da var black metal og death metal del av samme miljø. I dag tror jeg folk har vanskelig for å forestille seg hvor smalt dette var, og hvor få som deltok. Det tidlige black metal-miljøet var en liten klikk, på maksimalt 50 stykker. Da Cadaver holdt konsert på Bootleg sammen med Mayhem og Darkthrone i 1991, var det ikke mer enn 30 betalende til stede, sier Odden.

Den indre krets i dette miljøet kalte seg selv «den sorte sirkel», og Helvete var stedet de møttes. Vinduene var dekket til med sorte tepper, utenfor døra sto det to store gravstøtter. På veggene hang det opp-ned-kors, kniver og slagvåpen, T-skjorter med «Drep de kristne» og Count Grishnach-motiv, og plakater og plater med band som Slayer, Bathory og Venom – tidlige inspirasjonskilder for de norske black metal-bandene.

– Helvete var jo ikke noen ordentlig butikk, det var et sted der vi kunne henge rundt. Det var ikke mulig for Aarseth å tjene noen penger på det. I dag ville en black metal-butikk kunne gått bra. Men sånn er det, pionerer får sjelden betalt, konstaterer Odden.

Med Helvete som utgangspunkt bygget Aarseth opp internasjonale nettverk av black metal-fans, og utviklet bransjestrategier som er holdbare den dag i dag, mener Odden. Men samtidig fikk visjonene hans ubehagelige følger. I årene mellom 1992 og 1994 ble over 30 norske kirker brent ned eller tent på. Odden satt i Helvete-kjelleren og hørte folk planlegge kirkebranner – og det som verre var.

– Når jeg skjønte at det var gått for langt? Det gikk for langt hele tiden. Det ble fortalt internt at en i gjengen hadde drept en mann på Lillehammer – dette var halvannet år før han ble tatt (i august 1992 ble en mann stukket ned og drept av en black metal-musiker tilknyttet Helvete). Når man får høre sånt, da...

Odden blir stille, og finner ikke lenger de rette ordene.

– Det ble for mye kaos. Sommeren 1992 syntes jeg det hadde gått så langt at jeg begynte å trekke meg unna.

Konfliktene og galskapen eskalerte da Varg Vikernes ble introdusert i Helvete-gjengen. Vikernes' bandprosjekt Burzum ga ut plater på Aarseths plateselskap, og han ble med som bassist i Mayhem. Men de to kjempet om kontroll både over miljøet og musikken, en kamp som til slutt endte med drap.

– Vikernes tok alt det drøye Aarseth hadde kommet opp med og gjorde det enda drøyere, pluss at han tok det til media, noe Aarseth ikke hadde tenkt på.

Det tidlige black metal-miljøet bar i seg kimen til sin egen undergang, mener Odden.

– Aarseth ville både kontrollere black metal-miljøet og holde det hemmelig, samtidig som det tiltrakk seg stadig flere folk. Det gikk jo ikke an. Og han skulle alltid være den drøyeste. Alt skulle være ekstremt. Han spant rundt seg selv, og skulle gå stadig lenger. Før eller senere ville noe alvorlig skjedd, uansett.

I ukene før drapet hadde Odden tatt opp kontakten med sin gamle kamerat Aarseth, i juli 1993. Han var hjemme hos Aarseth få dager før drapet og hørte på råmiksene til Mayhems første fullengde-album «De Mysteriis Dom Sathanas» – som i dag står som en av de virkelig epokegjørende platene innen 90-tallets metal.

– Øystein var svært stolt av plata. Jeg hadde avtale om å komme opp til ham den kvelden han ble drept for å høre mer, men jeg havnet på en fest et annet sted. Dagen etter var jeg hjemme hos foreldrene mine og fikk se på Dagsrevyen at Aarseth var drept. Det gjorde meg veldig redd, sier Odden.

– Min interesse for black metal gikk i graven sammen med Øystein Aarseth. Hadde jeg vært interessert i å tjene penger på dette, hadde jeg jo startet et black metal-band da. Men jeg hadde fått nok av hele greia.

Odden gikk over til synth- og technomiljøet, og har lenge vært assosiert medlem av synthpopbandet Apoptygma Berzerk. En periode rundt 1996 var han gjestegitarist i Satyricon, tok også opp igjen Cadaver, og startet goth-/pop-bandet Magenta. Han er nå ansatt i Musikernes Fellesorganisasjon, og flyttet i fjor tilbake til Råde med kone og barn.

I 2006 ble han hyret inn som turnégitarist for Celtic Frost – et av de viktigste bandene som inspirerte Helvete-gjengen til å utvikle den norske black metal-sounden.

– Da følte jeg at sirkelen var sluttet, sider Odden.

På veien til Helvete har vi kjørt forbi bygården på Tøyen der Aarseth ble stukket ned og drept av Greven. Det er ett av stedene han skal vise fram under sightseeingturen.

– Jeg synes ikke det er problematisk. Vi kjører forbi og peker ut bygården. Jeg skal ikke ta med noen inn. Det bor ingen der lenger som har noe med dette å gjøre. Og de som virkelig er interessert, vet allerede hvor dette er, påpeker Odden.

Adressen og bildet av oppgangen er publisert i boka «Lords Of Chaos», standardverket om den norske black metal-scenens tidlige år, som de fleste deltakerne på Inferno-festivalen vil ha lest.

– Og jeg gjør ikke underholdning ut av dette, understreker Odden.

– Dette er historieformidling. Norsk rock har aldri hatt noen betydning internasjonalt utenom black metal. Jo lengre tid det går, jo mer myteomspunnet blir denne historien. Det kommer nye black metal-fans til hele tiden, og de leter seg fram til denne historien. Så det blir flere og flere som vil vite hva som skjedde, påpeker Odden.

– I den verste tiden var jeg ikke sentral. Jeg har nok distanse til å fortelle om det som skjedde, uten at jeg selv står i midten av fortellingen. Jeg har ikke gjort noe jeg angrer på i denne sammenhengen. Jeg har ikke vært med på noen kirkebranner, men jeg har sittet der og hørt på disse historiene, og tenkt: «Hva blir det neste?».

– Lenge syntes jeg ikke det var noe kult å stå fram og fortelle om hva jeg har vært med på. Men disse tingene har en tendens til å hjemsøke deg. Har du først vært oppi det, må du deale med det. Alt dette som hendte er et stort traume for oss som var der. Vi kommer ikke unna det, så vi kan like godt snakke om det, sier Odden.

– Og vi som var der, vet at det er mer ved denne historien enn det som vanligvis kommer fram. Men jo mer man forteller, jo mer nyansert blir bildet. Det er mitt håp, sier Odden.