Om natten i Kortedala

Den svenske indietrubaduren Jens Lekman (26) sto for en av festivalens store positive overraskelser da han steppet som erstatter for britiske Lily Allen, som avlyste bare timer før hun var ventet til Oslo. Lekman måtte pakke trillebagen i en fei.

– Jeg ble vekket klokka fire om natta av Øya-festivalen som ville ha meg til å stå på scenen klokken seks samme kveld. «Glem det!», svarte jeg. «Jeg har sju bandmedlemmer og vet ikke engang hvor de er». Men etter noen telefoner ordnet det seg utrolig nok. Det ble en fin konsert, selv om jeg var engstelig for at Lily Allen-fans ville kaste flasker på meg.

Heldigvis kastet ingen flasker på Jens Lekman. Tvert imot ble han så godt mottatt av Øya-publikummet at konserten kunne fortsette etter at han hadde forlatt scenen.

– Etter konserten på Øya promenerte jeg litt rundt og sang for dem som var interessert. Det var riktig romantisk der nede ved den fine elven og stranden inne på festivalområdet, mimrer Lekman.

Trist drabantby

Hans tredje album har han kalt «Night Falls Over Kortedala». Men det angrer han allerede på. For ifølge Lekman er hans hjemsted Kortedala bare en trist drabantby utenfor Göteborg, og ikke et sted man skriver poplåter om.

Men med tanke på steder som Asbury Park, Penny Lane eller 1349 Rykkinn må det da ligge mye godt materiale i forstadsliv for en historieforteller som Jens Lekman?

– Nei, Kortedala er bare et ufattelig kjedelig sted. Det er ingenting å si om det, insisterer Lekman.

– Jeg kunne fortalt deg om hvor ille det er å bo i Kortedala. Om alle gangene jeg er blitt ranet eller har funnet naboer kollapset i trappen. Men det har ikke påvirket musikken min i det hele tatt, hevder Lekman.

Kortedala er stedet der svenske Jens Lekman har bodd og virket de siste sju årene. I en beskjeden ettroms på tretti kvadratmeter har han laget og spilt inn en rekke små låter om popmusikkens store temaer: Kjærlighet, lengsel og ungdomstid. Fra hybelsofaen crooner Lekman følelsesladd fram sine tragikomiske poplåter, ikke ulikt Morrissey eller Stephin Merritt i The Magnetic Fields, før han danderer med knitrende soulsamples og svulstige strykerekker. For selv om han spiller alene i stua, høres det ut som om Jens Lekman er akkompagnert av et dresskledd storband med bredt repertoar.

– Jeg har faktisk tilgang på strykere, blåserrekke og samplinger, så jeg kan samle et helt lite orkester i leiligheten, forteller Lekman.

– Når vi spiller, dukker det ofte kjente melodier opp. På «The Opposite Of Hallelujah» fra den nye platen, diskuterte vi lenge om strykearrangementet var stjålet fra Harpos «Moviestar» eller «Give Me Just A Little More Time» med Chairmen Of The Board. Det viste seg at sangen min er en eksakt blanding mellom de to låtene. Jeg skammer meg i alle fall ikke over mine tyverier, flirer Lekman.

Irakisk frisør

Det er kanskje ikke så rart han minnes den ekle grumsete pytten på Øyafestivalen som en elv egnet for romantiske opplevelser. Lekmans låter handler nemlig ofte om sterke følelser og magien som kan oppstå i grå og hverdagslige øyeblikk.

På den nye platen synger han for eksempel om sin irakiske frisør.

– Shirin hadde en eget skjønnhetssalong i leiligheten sin i Kortedala. For bare førti kroner klippet hun meg fantastisk fint, og hun skjønte akkurat hvordan jeg ville ha det selv om hun ikke snakket svensk. Mens hun klippet sang hun med til Bryan Adams og rockeballader på radioen. Jeg ble så utrolig rørt av en så banal hendelse. Plutselig en dag forsvant hun, og nå har sangen liksom utviklet seg til å handle om noe mer alvorlig, forteller Lekman.

– Så da det er litt inspirasjon å hente i Kortedala likevel?

– Nja, alle i Kortedala legger seg klokka åtte. De kommer bare hjem fra jobb for å sove. Men det finnes nok noen små skatter om man bare løfter litt på alle pensjonistene.

Gamle og sprø

Mens pensjonistene sover i Kortedala, sitter Jens Lekman våken med skapertrang. For som mange andre gutteromsmusikere liker også han å jobbe om natten.

– Jeg har alltid hatt lyst til å jobbe om natten, men veggene i leiligheten min er tynne som papir og jeg vil jo ikke forstyrre naboene mine. Først nå som jeg endelig har bestemt meg for å flytte, fikk jeg vite at alle naboene mine er hørselshemmede. De hører ingenting uansett. De er enten veldig gamle eller sprø, sier Lekman.

– På midten av 90-tallet ble en rekke mentalsykehus i Sverige lagt ned, og kommunen plasserte pasientene i billige småleiligheter. Blokken der jeg bor i Kortedala er et eksempel på det. Ofte finner jeg naboer som bare ligger hjelpeløse i oppgangen.

– Du sier at Kortedala ikke har gjort noe med musikken din, men det må vel ha gjort noe med deg som menneske å bo der?

– Hadde jeg bodd et annet sted ville jeg kanskje gått mer ut på byen, mener Lekman. – Og da hadde jeg vel fort laget en Ibizi-plate i stedet for «Night Falls Over Kortedala».

«Night Over Kortedala» utgis i Sverige 5. september og i Norge 10. september. Jens Lekman spiller på John Dee lørdag 15. september.