Boogie til de dør

Backstreet Girls fyller 20 år:

Backstreet Girls har solgt i underkant av 90 000 skiver i løpet av disse 20 årene. Bandet har reist landet rundt 40 ganger med låter som «Ratlesnake Charlie» «Give me just a second» «Awright Awright» og «Loaded». De har varma opp for Iron Maiden spilt sammen med Rose Tattoo blåst hodene av folk på festivaler som Hultsfred og Roskilde og som et av få norske band spilt på legendariske Marquee i London. Men mange hevder bandet kunne vært mye større hvis de hadde viket litt fra normen frigjort seg litt fra rett fram-boogiewoogie'en.

Grønsjen ødela

– Ikke faen det har aldri vært aktuelt. Da folk spurte oss hvorfor vi ga faen i grønsjbølgen så vi dumt på dem og spilte enda høyere og hardere boogie sier gitarist Petter Baarli til Dagsavisen.

– Ingen har ødelagt mer for oss enn Kurt Cobain. Det var et helvete at denne grønsjdritten kom sier trommis og storebror Bjørn Terje «Terte» Baarli.

Bassist Pål Kristensen trakk seg ut av bandet i 1999. Hadde Baarli-brødrene blåst hodet ditt tom?

– He-he det kan du trygt si. Nei greia var at jeg ble far på den tida.

Samtidig var jeg drittlei av å leve fra hånd til munn. Vi hadde gjort det i 15 år. Alt vi tjente av penger gikk til alt annet enn melk til frokost hvis du skjønner. Jeg fikk meg fast jobb og kan du ikke gi 100 prosent i et band som Backstreet har du ikke noe der å gjøre sier Pål Kristensen bedre kjent som krisa i bandet.

Kjente norske musikere var ikke vonde å be da vi spurte om deres vurdering av bakgatejentene i anledning 20-årsjubileet nå i september.

andre om Backstreet Girls

Prepple i Dum Dum Boys:

– Jeg var veldig imponert i starten. Backstreet Girls spilte akkurat som de store gutta i det store utlandet. Bandet kunne spille akkurat som AC/DC. Ikke mange som kan det. Det er veldig fint å drikke mye øl til musikken deres. Jeg kjenner bandmedlemmene godt. De er klin gærne hele gjengen. De krangler og sloss om hvem som har flest skiver. Jeg karakteriserer dem som et tegneserieband. De er herlig uhøytidelige ler og drikker. Mest imponert er jeg over stayerevnen deres. De har ikke gitt seg på tørre møkka. Kjørt på. I 20 år. Imponerende sier Prepple.

Arne Skagen i Gluecifer:

– Backstreet Girls er det første norske bandet jeg digga. Det startet da jeg var 13 14 år gammel. Jeg digga AC/DC og Backstreet var jo nesten like bra. Jeg har vært fan siden kjøpt skivene og vært på konserter. Bandet evner å plante et smil i ansiktene på oss publikummere. Det underlige er at alle som vet en promille om norsk musikk kjenner til bandet samtidig selger Backstreet altfor få skiver. De har blant annet Norges desidert kuleste og beste rockegitarist gjennom tidene Petter Baarli er enorm. Gi han en gitar og han kan spille absolutt alt.

Knut Schreiner Turboneger/Euroboys:

– I 1988 da jeg gikk i 8. klasse arrangerte vi konsert med Backstreet på Hadeland Rockeklubb. Det ble en leksjon i klassiske rockeelementer. Det var kun halvfull sal men bandet ga oss ekstranummer etter ekstranummer. De ga alt. Stilen var så gjennomført. På den tida så norske rockemusikere ut som de spilte trekkspill i The Waterboys eller krigstrommer i Alarm. Backstreet så ut som en krysning av Johnny Thunders og Keith Richards. Petter Baarli spilte gitar som en blanding av Angus Young i AC/DC og Ace Frehley i Kiss. Han spilte med en Gibson SG som var kobla rett i en 100 watts Marshall forsterker. Uten effekter. Ikke noe tull. Ikke mange gitarister som gjorde det. Da jeg ikke lenge etterpå fikk konfirmasjonspengene mine kjøpte jeg makent opplegg. Jeg ble mer retroorientert i søken etter egen gitarstil. Skiva deres «Boogie till You puke» gjorde stort inntrykk. Backstreet har hatt en sinnssyk bra motor i brødrene Baarli og den tidligere bassisten Pål Kristensen. Gutta har en herlig entusiasme og kjærlighet til musikk. Og de har dødspeiling på musikk generelt. Jeg ønsker dem lykke til med jubileet. Spell rock 'n' roll i 20 år til gutter!

Casino Steel:

– Backstreet Girls er Norges desidert tøffeste band. Ingen over ingen ved siden. Innstillingen deres låtvalgene også så samspilte! Brødrene Baarli er som brødrene Dalton i tegneserien Lucky Luke. Glimrende fyrer. Hadde bandet flytta til London for ti år siden og fått seg en skikkelig manager så hadde de vært store over hele Europa. Skikkelig store. De hadde alt som skulle til. Men norsk musikkbransje har vist en noe lunken holdning overfor bandet. Markedet her er for lite managere tjener for dårlig og har ikke de evner managere i f.eks. London har.