I Slottsparken i Oslo summer humler og bier rundt og drikker nektar fra trær og blomster. Biolog og forfatter Dave Goulson er opptatt av hva vi må gjøre for at det skal forbli slik.

Ny bok om humlenes hemmelige liv

– Plant blomster!

Storbritannias ledende humleekspert, biolog Dave Goulson, har en klar oppfordring.

– Hovedproblemet for humler er det samme som for bier: Det er rett og slett ikke så mange blomster igjen lenger. Over hele Europa er ville blomsterenger fortrengt av industrielt landbruk hvor man dyrker kun en vekst om gangen, og sprøyter mot «ugress». For humler er slike svære, sirlig pløyde åkre med gress eller korn som ørken å regne. De finner ikke nok mat, sier han til Dagsavisen.

Les også: Sommerens vakreste summetone

Dør i stillhet

Dave Goulsons bok, «Mitt liv med humler», er nettopp oversatt til norsk. I boka forteller biologiprofessoren utførlig, men svært underholdende om humlenes liv og samfunn, om problemene de står overfor, og om sitt liv som humleforsker. Boka ble en uventet bestselger i Storbritannia, og er nå kommet ut i ti land verden over.

– Biedøden har fått en del oppmerksomhet de siste årene. Det færre vet, er at også humlebestanden er blitt mye mindre. Noen arter er allerede utryddet, andre under stort press.

Grunnen til at biene stikker av med all oppmerksomheten, er enkel.

– Honningbier har mennesker på sin side. Birøktere merker når noe er feil, og varsler. Om en humle eller tusen dør, er det nesten ingen som legger merke til det, sier Goulson.

Men humler og bier gjør like viktig arbeid.

– De pollinerer ulike planter. Humler har en egen teknikk som bier mangler, som går ut på at de holder seg fast og rister løs pollenet til planter hvor det er vanskelig tilgjengelig. Humler bestøver for eksempel tomater, chili, auberginer og poteter, noe bier ikke klarer. Dessuten mange blomster, som revebjeller, forklarer Goulson.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Avanserte samfunn

Både bier og humler bor sammen i avanserte samfunn. Tross Dave Goulsons og andres innsats, er det fremdeles mye menneskene ikke vet om livene deres.

– Begge bor i samfunn hvor dronningen er sjefen som legger egg, og arbeiderne er hennes døtre. Forskjellen er størrelsen: I et humlebol er det normalt mellom hundre og to hundre arbeidere, i en bikube 50-60.000. Biene lager honning de bruker som mat gjennom vinteren, humlene kun en teskje eller så til bruk om været blir for dårlig til å samle nektar. Biene overvintrer, mens humlene dør allerede om sommeren. Kun kommende dronninger overvintrer. Tidlig om våren graver de seg opp fra gjemmestedene sine, og setter i gang med å legge egg som blir til arbeidere. De har en kort, intens levetid, sier Goulson.

En annen forskjell er tydelig i Norge: Humlene trives i kulda.

– Humler har lengre og tettere pels, og en metode for å holde kjernen varm ved hjelp av muskelvibrasjoner. Det gjør at de finnes mye lenger nord enn bier. Ulempen er at de har problemer med overoppheting når temperaturene stiger på grunn av klimaendringer. Humlene sliter i Sør-Europa nå. Og Norge kan få nye arter hit, fra varmere strøk.

Sykdomsimport

Industrielt landbruk. Klimakrise. Som om ikke det var nok, står menneskene for enda flere grunner til at humlene – som biene – dør ut.

– Vi mennesker sprer insektsykdommer over hele verden. Få vet at det fins egne humlefabrikker der det ales fram flere millioner humlebol årlig. Humlene brukes til å pollinere tomater i drivhus. En fin idé, bortsett fra at bøndene i tillegg til å importere humler, også importerer humlesykdommer. De spres raskt.

Og det er med humler som det er med mennesker: Når immunforsvaret aldri har møtt på sykdommen før, mangler humlene motstand, og dør.

– Derfor ser vi for eksempel nå at europeiske humler lider av en type magesykdom fra Sørøst-Asia, forklarer Goulson.

Enda et problem er bruken av gift i moderne landbruk. Sprøytemidler mot uønsket utøy er ofte farlige for insektene man ønsker også, som bier, humler og marihøner.

Hva må skje?

Mennesket ødelegger for nytteinsekter. Et paradoks, all den tid vi trenger deres hjelp til pollinering av rundt en tredel av maten vi spiser. Samtidig vokser verdens befolkning.

– Vi er sju milliarder nå, innen 2050 kanskje ni-ti milliarder. Samtidig ødelegger moderne industrielt jordbruk naturen alle trenger. Vi er nødt til å tenke nytt, sier Goulson.

Naturvernforkjemperen ser tre ting som må endres:

En tredel av maten vi produserer går til spille. Om vi reduserte det tallet drastisk, ville vi ha en stor ekstrareserve å dra på. Teoretisk sett kunne vi da tilbakeføre en tredel av dagens jordbruksland til naturen.

Omfordeling. Mange spiser for mye. Det fører til overvekt og livsstilssykdommer, og unødig ressursbruk. Særlig må vi redusere kjøttforbruket. Individuelle forbrukere må få hjelp av et system hvor det er lettere å ta gode valg.

Brudd med det industrielle, enormt ensidige (monokulturelle) landbruket.

For å få til det siste, må vi supplere med matproduksjon slik den en gang var, tror Goulson.

Kortreist mat

– I Storbritannia står 80.000 mennesker på venteliste for å få parsellhager. Det er for dumt. Forskning viser at man kan produsere mye mer mat per hektar i parsellhager enn på industrielt drevne jorder, fordi hobbygartnere legger langt mer arbeid i hver kvadratmeter enn storbønder gjør. Man kan drive kjøkkenhager helt uten bruk av gift, og med god variasjon mellom ulike arter. Kortreist, usprøytet mat må bli stadig viktigere i framtida, sier Goulson.

Han er klar over at mange har hørt det før.

– Det er kjedelig å vifte sånn med pekefingeren. Men seriøst. Vi roter det fryktelig til på den eneste kloden vi har. Hvert år mister vi 100 billioner tonn matjord. Det tilsvarer 15 tonn per person på jorda. Vi burde være livredde, men nei. Avskogingen fortsetter. Barna og barnebarna våre kommer til å se tilbake på denne epoken og lure på hvorfor vi ikke gjorde langt mer.

Les også :La humla suse!