Woodstock – alle festivalers mor

Woodstock var ikke først. Den er heller ikke lenger størst, men de tre dagene med «peace, love and music» er blitt historiske i ettertid. Et gigantisk sosialt eksperiment og et svært sterkt program har gitt Woodstock status som festivalen alle bare blir en etterligning av. I disse dager kommer en forbedret utgave av filmen fra festivalen, og en rekke nye plater som feirer anledningen.

Woodstock er en liten kunstnerlandsby i staten New York, der artister som Bob Dylan, The Band, Jimi Hendrix og Van Morrison holdt til. Det var ikke der festivalen fant sted. Den ble holdt på gården til Max Yasgur i Bethel, 75 kilometer unna. Festivalen var ment som en pen og pyntelig picnic, inngjerdet og ordentlig kontrollert. Interessen var så stor at organiseringen fort brøt sammen. Gjerdene ble revet ned, og Bethel ble erklært for et katastrofeområde. Hæren ble kalt inn for å holde kontroll, og fly inn forsyninger. Veiene til området var forstoppet av trafikk. Heller ikke artistene kom fram i tide, så flere opptredener måtte arrangeres spontant. Flere av dem er blitt klassikere – Richie Havens fant på sin «Freedom» på stedet. Country Joe McDonald fikk massene på beina med sin Vietnam-harselas «Feel Like I’m Fixing To Die Rag» der hans vanlige «fish-cheer» ble en beryktet «fuck-cheer». Dere vet, «gi meg en f», og så videre. De fleste artistene etterpå ble flydd inn med helikopter.

Det finnes ingen offisielle tall for deltakelsen, men den kan godt ha vært det tredobbelte av de 186.000 billettene som ble solgt. Det som skjedde disse tre dagene og nettene er det samme som har preget festivalkulturen siden: Svært store menneskemengder kommer sammen, lever i dagevis under svært kummerlige forhold, påfallende ofte i øsende regnvær, til dels sterkt ruset – og gjør det i fred og fordragelighet, nesten uten tilløp til uroligheter. Det er et stort sosiologisk mysterium, men det har virket på festivaler over hele verden, år etter år. Det nærmeste vi har hørt om uroligheter i 1969 var under konserten til The Who, da hippieaktivisten Abi Hoffman trengte seg fram på scenen for å holde en forsvarstale for den fengslede White Panterlederen John Sinclair. Pete Townshend ba ham dra seg et helt annet sted, og slo til ham med gitaren.

Det idylliske nye verdensbildet fra Woodstock ble brutt på den store utendørskonserten med Rolling Stones på Altamont senere det samme året, der en svart mann ble drept av scenevaktene fra Hells Angels. Det skulle vise seg å være et resultat av uheldige omstendigheter. Festivaler fortsatte å gå sin fredelige gang, helt til 30-årsjubileet til Woodstock ble feiret med en ny festival som gikk ganske så galt, med plyndring, hærverk og utbredt egoisme.

«By the time we got to Woodstock/we were half a million strong», synger Joni Mitchell i en av sine mest kjente sanger. Ironisk nok, siden hun valgte bort festivalen, fordi manageren mente at en TVopptreden den samme helga ville være viktigere. Et historisk dårlig karrieretrekk. For de fleste andre som var med gjorde festivalen underverker. Woodstock hadde en rekke av de største artistene fra slutten av 60-tallet. Selv om Rolling Stones og Bob Dylan hadde takket nei kunne arrangørene fråtse i store attraksjoner – The Who, Crosby, Stills & Nash med sin nye venn Neil Young, Joe Cocker, Ten Years After og Jimi Hendrix. Spesielt sistnevnte, som ble en av festivalens minneverdige opptredener etter at de fleste hadde begynt å dra hjem. Blant annet med en rasende versjon av nasjonalsangen «Star Spangled Banner» og en etterfølgende instrumentsolo som ikke hadde noen tittel, men som ble noe bortimot det fineste han noen gang spilte. Det sier ikke så lite.

Grunnen til at Woodstock har fått et så sterk posisjon er ikke bare den kulturelle. Både plata og filmen forblir en særdeles sterk musikalsk opplevelse i seg selv. Joe Cocker gjør en monumental framførelse av «With A Little Help From My Friends». Den høres nesten ut som festivalsolidaritetens nasjonalsang. Sly & The Familys Stones «Higher» må se og høres for å bli trodd. Til og med skeptikere til Alvin Lee og Ten Years After må innrømme at deres «I’m Going Home (By Helicopter)» er en spektakulær opptreden.

Konserten til Jimi Hendrix på Woodstock er en av de få som har vært gitt ut i sin helhet på plate før. I forbindelse med 40-årsjubileet følger omsider en rekke andre etter: Santana, Jefferson Airplane, Sly & The Family Stone og Johnny Winter med hver sin «Woodstock Experience». Vi venter også på en boks med seks CD-er med enda flere opptak fra festivalen, blant annet den omtalte episoden med The Who.Også filmen er tilbake. Nå med to ekstra timer og 18 låter som ikke har vært med før. Filmen ble sett som et så definitivt dokument av Woodstock at det lenge var få som visste at navn som Creedence Clearwater Revival, Grateful Dead, The Band og Janis Joplin også sto på programmet. De hadde bare ikke fått plass i filmen. Den nye DVD-en har flere dokumentarinnslag, og kommentarspor, blant annet fra læregutten som var en av dem som klippet filmen sammen – Martin Scorsese. Woodstock forandret livet til så mange.