Konsertanmeldelse: Frode Haltli og Erlend Apneseth i Schrøderbakken

5

Konsert

Erlend Apneseth og Frode Haltli

Schrøderbakken/ Oslo Jazzfestival

Konsertopplevelser blir ikke stort mer eksklusive enn denne. Frode Haltli og Erlend Apneseth sitter på hoppkanten i den gamle Schrøderbakken i Nordmarka, og framfører sin helt egne vri på folkemusikk, jazz og samtidsmusikk. «Avant folk» som et av albumene til Haltli heter.

Les også: Frode Haltlis folke-bevegelse

Erlend Apneseth og Frode Haltli spiller jazz for en sommerdag. Foto: Geir Rakvaag

Det er et sus av norsk festivalhistorie i området. Det var nede i høgget her Ragnarockfestivalen gikk av stabelen i 1973. Det vi er vitne til nå er noe ganske annet. Ragnarock var det største Norge hadde sett. Dette er så intimt som det går an å bli.

Det er Oslo Jazzfestival og Oslo Hiking som tar oss med på turen ved inngangen til Nordmarka, den siste etappen inn til konsertstedet gjennom det som heter Kong Olavs løype. Det tar en liten time å komme fram på denne måten, men det bidrar på en egen måte til å skjerpe forventningene.

Schrøderbakken er ikke like kjent som Holmenkollbakken og Midstubakken i det samme området, men den har en over 100 år lang historie før den har forfalt i moderne tid. Det sies at bakken var så utfordrende at de som trente der mestret hva det skulle være av forhold når de skulle ut og konkurrere andre steder.

Også en festivalkø. Foto: Geir Rakvaag

Det er fristende å trekke friske paralleller mellom fryktløse skihoppere og dristigheten til Frode Haltli og Erlend Apneseth. De to befinner seg begge i den utforskende delen av folkemusikken, på kanten av det vanlige jazzbegrepet. Haltli hadde med seg Apneseth på sitt album «Avant Folk» i forfjor. I fjor kvitterte Haltli på Erlend Apneseth Trios «Salika, Molika». Begge album som tar musikken helt nye veier. De er nærmest definisjonen på åpen klasse, Spellemannklassen som «Salika, Molika» faktisk vant i vår.

Les også: Fele og god fantasi fra Erlend Apneseth

De to ser ut som de koser seg godt der de sitter på hoppkanten og utveksler ideer. De begynner med låter fra de to nevnte albumene, «Mor song» fra «Salika molika» og «Neid» fra «Avant folk».

Konserten spilles uten noen som helst form for forsterkning. Jeg tenker over hvor ofte en opplever noe sånt i offentligheten i dag, musikk helt uten elektrisitet, og det er faktisk nesten aldri.

Her er det heller ikke nødvendig. Vi er så langt fra allfarvei at det ikke er noe som forstyrrer, og det er i hvert fall ingen i publikum som tør å begynne å snakke sammen nå. Begge bruker instrumentene for alt de er verdt, med toner som vi ikke visste instrumentene kunne frambringe, men også mer tradisjonelle partier som passer perfekt inn i omgivelsene. Her er også toner som går så høyt i registeret at jeg tenker at om de går høyere nå er det bare dyrene i skogen som kan høre dem. På platene har de med flere musikere, feltopptak og elektroniske bearbeidelser. Her er det bare noen humler som suser.

Utsikt fra toppen av ovarennet. Foto: Matija Puzar/Oslo Jazzfestival

Les også: Finity spiller Destiny's Child på Oslo Jazzfestival

I det neste partiet leker de seg med toner de forteller er inspirert av skogens lyder, og gjør også valsen «Gråtaren» fra «Avant Folk». Avslutningen er «Kirkegangar» fra «Salika, Molika». Det er tre kvarter som høres ut som meditasjoner over det innspilte materialet, for det meste høres annerledes ut.

Denne konserten i Nordmarka var ikke et koronatiltak for å få folk til å møtes utendørs i stedet for inne i trange lokaler. Det har blitt vanligere å gjøre slike «happenings» utenom de vanlige omgivelsene og åpningstidene, utnytte døgnet slik at ikke alt må foregå om kvelden. Som den årlige «Break Of Day In Molde»-konserten, utendørs i naturskjønne omgivelser ved daggry, som det i år nettopp var Apneseth og Haltli som sto for. I Schrøderbakken var de med på å gjøre Oslo Jazzfestival til en fullverdig festival, selv i krisetider.