Jazzmann Van

4

KONSERT

Van Morrison

Kongsberg Jazzfestival, 3. juli 2015

Publikum: ca. 7.500

«Okay, rock n  roll»! Det var eneste fire ordene Van Morrison sa fra scenen på Kongsberg Jazzfestival, helt på slutten av en konsert som kanskje mest handlet om jazz. Og han sa dette før han spilte en laang versjon av Hank Williams’ pre-rock-festlåt «Jambalayav», og avsluttet med sin egen garasjeband-klassiker «Gloria».Den snart 70-årige irske veteranen har aldri skuffet de mange gangene jeg etter hvert har sett ham, og han skuffet heller ikke på Kongsberg, med et oppstemt og litt gammelmodig sett som la vekt på Gud, 50-talls r&b og jazz.

Van Morrison fremstår som vanlig gretten, innbitt, formell i sin sedvanlige mørke dress, gjemt under en hatt og bak solbriller, uten å vise særlig tegn til å anerkjenne publikum, som fylte Kirketorget i et antall av – skal vi si 7.500? Van Morrison er egentlig overraskende populær til å være såpass sær. Med seg på veien nå har han et band på fire musikere og en korist, de plasserer seg i ring rundt ham, og følger ham tett. Den første halvtimen virker han til dels distrahert, irritert over noe, går bort fra mikrofonen for å prate med bandmedlemmer eller sceneteknikeren, peker og gestikulerer til bandet. De spiller en håndfull nyere sanger før Van Morrison uventet slår an tonene til «The Way Young Lovers Do», og det er her det oppstår et sånt øyeblikk, der Morrison legger hodet bakover så scenelysene speiler seg som stjerner i brilleglassene hans, mens han synger ordløst  – ay ay ay ay ay – som for å løfte seg selv inn i en transe. Fantastisk! Bortsett fra nettopp denne låten var låtvalgene  mest konsentrert rundt samspill med bandet innenfor ganske stramme rammer, framfor å legge til rette for disse øyeblikkene der Van Morrison synger seg inn i og ut av seg selv, det vil si celtic soul-delen av repertoaret hans.

Les også:Van er min mann

Det var mye 50- og 60-talls rock, r&b og jazz-standardlåter, og det er fint å se at Van Morrison finner så mye glede i å synge en sviske som «I Can’t Stop Loving You», så man blir minnet om at dette er jommen en fin låt! Ellers var det interessant å se hvordan Van brukte sine egne låter som utgangspunkt for medleys som trakk linjer bakover i musikkhistorien «Gloria» over i Bo Diddley «Who Do You Love», «Moondance» var innom Miles Davis «So What», «Baby Please Don’t Go» gikk over i, eh, minst to gamle rock/r&b-låter som jeg ikke kjente igjen. Van Morrison vil vise hvor han kommer fra, det er sånt han gjør med jevne mellomrom, han kan lage hele plater med coverversjoner av låtene fra sin ungdom, country og r&b, soul og trad-rock. Dette er ikke min favoritt-Van Morrison – som sagt, det var «The Way Young Lovers Do» som ble det store øyeblikket for min del  - men han gjør nå dette til dels riktig bra på en konsertkveld som dette. Gjennom over 20 låter på halvannen time hvor det svinger, rocker og ruller, det skjer noe i musikken hele tiden, dette er musikere som spiller sammen, mer enn bare å fremføre et repertoar. Selv om bandet kanskje var noe forsiktige, de spilte på tå hev, de ga ikke det rette løftet til en låt som «Here Comes The Night», og det virket innimellom som om musikken ikke helt nådde ut over hele Kirketorget. Van Morrison og bandet hans ble stående og spille litt for seg selv noen ganger.

Følg oss på Twitter og Facebook!

Og så,til den aktuelle debatten om prating på konserter i Norge: Jeg er glad jeg hadde gått langt fram mot scenen, for bakover surret det av prat, så det forstyrret selv langt fram. Kunne det vært en ide med en storskjerm som flasher «HOLD KJEFT DER BAK» med jevne mellomrom? Eller «FØLG MED, NÅ KOMMER EN HIT»? For når Van Morrison spilte «Brown Eyed Girl», da danset alle og var glade og sang med på «Sha la la la la la la»-refrenget. Og det ble vel det store felles høydepunktet. På Kongsbergjazz i fjor klagde jeg litt over at det var for mye allsang under Stevie Wonder-konserten. Jeg trekker det tilbake. Det er tross alt bedre at folk synger enn at de  snakker på konsert.