Imperiets fall

Vi opplevde dem på nært hold i Roskilde forrige helg. Der sto de to største bandene i nyere britisk rock på scenen med 20 timers mellomrom. Uten å imponere. Kasabian kom rett fra å være hovedattraksjon på Glastonburyfestivalen uka før. Arctic Monkeys «headlinet» i den samme posisjonen i fjor. Dette er rett og slett den største spillejobben i Europa, og responsen på hjemmebane var visst ekstatisk. Kontrasten til Roskilde er stor. Arctic Monkeys fikk riktignok grei respons fra et stort publikum, men det lå en anstrengt, selvhøytidelig stemning over konserten deres. Kasabian spilte for et av hovedscenens minste publikum under hele den danske festivalen. Det ble ikke nødvendig med ekstranummer. Dette hadde ikke skjedd med britiske toppband fra andre æraer.

Britene var i mange år verdensledende på området, etter at de oppfant den nye lyden med Beatles og Stones på 60-tallet. I kjølvannet av disse kom Kinks, The Who, Small Faces og The Move og mange andre, og definerte en helt tidsalder. 70 tallet gikk fra Zep, Quo, Mott og Sabbath til Sex Pistols, The Clash og The Jam. 80-tallet hadde Madness, The Smiths, Dexys Midnight Runners, Pet Shop Boys, og så langt videre. Med 90-tallet kom den såkalte britpopen, med Oasis, Blur, Pulp, Manics og Suede. Selve samlebegrepet ville ingen bli assosiert med, men det satte likevel satte nasjonen på kartet enda en gang. Med sanger som ikke kunne vært laget andre steder enn i det gamle imperiet.

Britene fant opp denne musikken. Riktignok sterkt inspirert av amerikanske forbilder, men det blir en annen historie. De regjerte på alle bølger. Dette handler selvfølgelig også om et språklig element der konkurrentene fra Europa har hatt vanskelig for å uttrykke seg på engelsk med den samme overbevisningen som sine fordeler. Men det var urimelig å tro at de kunne beholde initiativet i uendelighet, og etter 50 år ser det ut til å være borte. I det nye århundret er ingenting igjen av den gamle inspirasjonen. Rocken i seg selv har mistet evnen til å utvikle seg. Mer lokale helter har tatt over i land etter land, mens britiske band seg ut til å ha mistet interessen for å si noe om seg selv. De står der og lirer av seg noen fraser og tror de er U2. Verre kan det knapt bli.

Arctic Monkeys ga ut det herlige debutalbumet «Whatever People Say I Am, That’s What I’m Not» i 2006. Fult av hverdagslig britisk realisme, med skarpe observasjoner fra hverdag og fest. På det andre var det ikke like morsomt lenger. Med fjorårets fjerde skulle det i hvert fall ikke skje. «AM» kom høyt opp på lister over fjorårets beste plater, men jeg hører det om igjen i skrivende stund, og det skjer veldig lite fra låt til låt. Vi hører at de har flyttet fra gamlelandet til Los Angeles. Arctic Monkeys ble likevel kåret til beste britiske rockeband under Brit Awards i vinter. Og kvitterte med helt fabelaktig tale, som gikk langt inn i Spinal Tap-terminologien. Det er noe eget med artister som oppfører seg som store blaserte stjerner på scenen, og ikke er det egentlig. Også Kasabian ble sammenlignet med Spinal Tap, i et omdiskutert intervju med Billy Bragg i NME i juni. Bragg mente at det ikke går an å skille virkeligheten fra parodien i den nye britiske rocken.

Både Kasabian og Arctic Monkeys bekrefter en trasig tendens. Mange britiske band debuterer greit nok, men er ute av stand til å utvikle seg. Derfor orker vi ikke lenger å høre etter når de er ute med nye plater selv om de hørtes artige ut i første omgang: Franz Ferdinand, Kaiser Chiefs, Razorlight, Bastille, Klaxxon, The Kooks, for ikke å snakke om The Darkness. One Direction er bedre! Vi kan ta med tidligere publikumsfavoritter som Keane og Mumford også. Vi hadde en fase med band som Rascals og Dirty Pretty Things, som ikke engang klarte å finne på navn som ikke hadde vært brukt før. Vi kan bare drømme om hva The Libertines kunne drevet det til, om ikke Pete Doherty hadde rotet det sånn til for seg.

Jeg ser gjerne innvendingene mot «alt var bedre før»-argumentet. Hadde de nye gruppene laget en helt ny lyd kunne jeg vært en gammel mann som ikke lenger forstår hva som skjer rundt ham, slik mange reagerte på punkrocken i 1976. Men dette handler ikke om nye grupper som har funnet opp kruttet. Det er ikke noe nytt med dem stilmessig. De høres bare stadig mer konforme ut, uten sjarmerende særtrekk eller konfronterende attityde. De står der og lirer av seg noen gamle fraser, med en trøtt mine som får det til å se ut som vi burde være dypt takknemlige for at de nedverdiger seg til å avlegge et besøk utenfor hjemtraktene.

Det nye albumet til Kasabian har den fantasiløse tittelen «48:13», fordi det er så langt albumet er. Det står det på trommesettet deres også. På trommesettet til Arctic Monkeys står det 0114. Vi kunne jo ønske at det lå et signal her, men det ville vel være for godt til å være sant.

Vi hører fortsatt på mange gode britiske rockeartister, men de var kjent før århundreskiftet. Det finnes bare ett band i britenes nye århundre som ikke passer inn i dette sørgelige mønsteret: Elbow. Men spiller de rock?

geir.rakvaag@dagsavisen.no