Et fall og en forløsning

5

KONSERT

Brian Wilson

Oslo Spektrum

Brian Wilson hadde avsluttet Pet Sounds-avdelingen av konserten, og hadde bare den lille æresrunden med jubellåter igjen da han bommet på pianokrakken og ble liggende på scenegulvet. Han måtte hjelpes opp igjen, klarte å sette i gang «Good Vibrations», men så utilpass ut gjennom de vanligvis ekstatisk morsomme «Barbara Ann» og «Fun Fun Fun». Heldigvis hadde han sin gamle Beach Boys-kollega Al Jardine ved siden av seg til å ta ansvar for programledelsen, og Wilson selv gjennomførte den faste avskjeden «Love And Mercy» i fin stil. Likevel var det med en følelse av at vi kanskje ikke får vi se ham med på scenen nå. Det har uansett vært noe bortimot et mirakel at han har kommet igjen og igjen alle disse gangene, alle disse årene i nyere tid.

Sist vi så Brian Wilson i Oslo Spektrum var det med alt som er igjen av The Beach Boys på plass. Siden har Mike Love igjen gjort Beach Boys til sitt private anliggende, og tatt med seg Wilsons trofaste skyggemusiker Jeffrey Foskett på veien. Wilson har heldigvis beholdt Al Jardine, som dro mye av lasset i Oslo Spektrum, og ikke minst hans sønn Matthew Jardine, som tar seg av veldig mange av de største sangprestasjonene med sin nydelige falsett. Både «Don’t Worry Baby» og «In My Room» kalte på tårene tidlig på kvelden. Første del av konserten ble en fin gjennomgang av store og små favorittlåter fra før i tida. Nå også med en ekstra gjest i Blondie Chaplin, som turnerte med Beach Boys i mange år før han turnerte med Rolling Stones, og sang hitlåten «Sail On Sailor» på albumet «Holland». Den gjentok han nå, og sang også «Wild Honey», der han la ut i et gitarløp som kanskje var litt mer av det gode enn vi foretrekker i denne sammenhengen.

Etter en pause kom Brian Wilson og hans 11 mann sterke band tilbake for selve «Pet Sounds». En evig kandidat til å være tidenes beste album. Spenningen var til å ta og føle på helt fra innledningen «Would It Be Nice». Det viste seg at Wilson ville forsøke å synge flestepartene av sangene selv. Dette er jo personlige greier, man kan si at det er en egen skjønnhet i å høre Wilson synge om livet sitt med den stemmen han har igjen, men vi ble sittende litt på nåler, og pustet lettere hver gang Matt Jardine tok over verselinjene. Dette la en liten demper på den lekne elegansen vi er vant til å høre i «Pet Sounds», men bevares, når de kom til refrengene i «Sloop John B» og åtte-ti stemmer satte fulle seil bak Wilson selv var det bare å gi seg over enda en gang. Wilson kom seg heldigvis også fint gjennom «God Only Knows», og da kan vi ikke forlange mer.

Det går an å la Brian Wilson hvile på laurbærne nå.  Mannen som egentlig trakk seg tilbake fra turnering for over 50 år siden har gjort mer enn sitt i det nye århundret. Det må bare finnes en måte å få høre dette fantastiske bandet på fortsatt, de som tar den gamle musikken hans til nye høyder igjen og igjen, og viser en helt praktfull spilleglede. I Oslo Spektrum gjorde de til og med introduksjonen av musikerne til en høytidsstund, der de én etter én ble presentert med hver sin pophistoriske intro, enten det var «Walk On The Wild Side», «Tighten Up» eller «Don't Fear The Reaper» med ekstra kubjelle.
Brian Wilsons lille uhell la en demper på stemningen helt i sluttfasen, men da han som alltid sendte sine venner ut i natta med «Love And Mercy» var det med en god følelse likevel. Gudene vet at vi trenger en sånn sang i dag, og alle dager. Og om det var siste gang vi så Brian Wilson på scenen skal vi likevel være evig takknemlige for alt han har gitt til popmusikken.