En nomade vender hjem

HINDI ZAHRA, Marokko

[ Oslo World Music Festival ]

STED: Parkteatret 31. oktober

– Hva er «hjemland» for deg?

– Det er noe jeg har tenkt mye på. Jeg kommer fra en nomadefamilie, bestefaren min var tuareg og min egen far var militær. Vi flyttet mye rundt da jeg vokste opp, og føler meg som en nomade. I arbeidet med «Homeland» har jeg definert mitt hjemland slik at stammen er mitt folk og hjemme er sjelen, sier Hindi Zahra, som i år kommer til Oslo World Music Feastival.

Sangeren og multiinstrumentalisten er født i Khouribga i Marokko, men har hatt Paris som utgangspunkt for en musikalsk rundreise, som har én fot i jazzens vokale gullalder og én i verdensmusikkens omfattende variasjon. På «Homeland» går hun tilbake til sin egen opprinnelses røtter og lar berbernes musikk, tuaregenes blues og sin egen jazzfilosofi danne helheten. Det kan virke langt mellom hennes store hit «Beautiful Tango» og låter som «The Blues», men avstanden inneholder ingen logiske brister.

– Men jeg trodde i utgangspunktet ikke at det nye albumet skulle bli så politisk av natur. Reisen jeg foretok med «Handmade» var lang. Jeg ønsket å innlemme mer av min egen kultur i det nye materialet, men også elementer av de kulturene jeg besøkte på veien. Det gjelder særlig det cubanske, men også Jordan, Egypt og Brasil. Der fant jeg arven som ble brakt over fra Afrika gjennom slavene, og sporene av mitt eget land Marokko, av bluesen og av rytmene fra Iran. I det sørlige Spania spilte jeg boleros med sigøynerne, og alt dette ga mening i arbeidet med «Homeland».

Nomadene tar med seg kulturen de finner underveis og gjør den rikere. Mange, særlig i vestlige land, har det med å fokusere på de negative sidene ved folkeforflytningene, men for meg utgjør de en berikelse. I Norge vet jeg at dere har lange tradisjoner for å hjelpe folk på flukt, i motsetning til Frankrike og andre tidligere koloniland som i dag kjemper mot immigrasjon på bakgrunn av inngrodde forestillinger fra imperialismen.

Det handler om hvordan folk definerer identitet. Nå har vi en generasjon som vokser opp med så mange forskjellige impulser, og husk at det var i en slik tid at jazzen ble født. Mye godt kan komme ut av det, sier Hindi Zahra, som samtidig peker på at det ikke er lett å skulle stå for en slik holdning overalt hvor hun kommer.

– Som å synge om temaer som det armenske folkemordet, eller å spille i Israel med musikk som henter inspirasjon fra Iran, det utviklet seg til et mareritt. Jeg tenker jo ikke slik, og nekter å spille det politiske spillet. Da er det så herlig å komme til Mexico eller til Sverige, og folk synger med på mitt eget språk uten at de nødvendigvis skjønner ordene. Det betyr så mye når vi dyrker det vi har felles snarere enn å lete etter det som skiller oss, sier Zahra, som ikke er fremmed for å se det spirituelle i mennesker.

– Jeg vil ikke at sjelen min skal forurenses av slike holdninger. Jeg ønsker å seile som et skip i samme retning som alle andre, filosoferer hun.

– Når du lever i ørkenen så strekkes tida ut i det abstrakte og minner deg om at du må leve i øyeblikket. Derfor nekter jeg å se på fjernsyn fordi TV stjeler tida og kultiverer hatet mellom mennesker, sier Zahra, som avslører at hun har brukt noe tid på å bo i en hule i Marokko sammen med en venn som tilfeldigvis har bodd i Oslo i 30 år. Dette er også viktig for bluesen på den nye platen slik den spilles av ørkenfolket.

– Blues utgjør et nytt kapittel i mitt liv. Meditasjon, refleksjon og stillhet hjelper mot følelsen av ensomhet, og dette er elementer som gjør deg sterk. Ta Norge for eksempel, et sted med svært sterk natur, og dette kan du høre i musikken til en av mine store favoritter Mari Boine. Hun er en utrolig utøver, sanger og særlig måten hun bruker perkusjonen på som et utgangspunkt for komposisjonene. Da jeg begynte arbeidet med «Homeland» valgte jeg derfor å begynne med perkusjonen ut fra den sjamanistiske måten Boine skaper musikk på. Rytmene er noe vi alle har til felles, og perkusjonen er veldig viktig for meg og min sjamanisme. Noen kaller det magi, jeg kaller det privat vitenskap.

– Det ligger en storartet video av deg på nettet hvor du synger Madonnas «Like A Prayer». Den så jeg ikke komme.

– Fantastisk! Har du sett den? Nei, poenget var at jeg gjorde en rekke coverversjoner av kjente jazzmelodier, men igjen ønsket jeg å utfordre meg selv. Hvorfor ikke velge en sang som jeg likte da jeg vokste opp, som ikke har noen tilknytning til den musikken jeg vanligvis lager? Det var veldig morsomt å spille den inn, og et eksempel på at et kulturelt uttrykk kan la seg overføre til et annet, her en Madonna-sang som omgjøres til en folkevise. Den er jo nydelig!