Bruce Dickinson leverte et fullgodt show sammen med Iron Maiden i Telenor Arena.

Beistet lever og leverer

Evigunge Iron Maiden skaper musikkopplevelser med en energi noen hver kan misunne dem. Med «The Book Of Souls»-turneen gjorde de rent bord på Telenor Arena.

 

5

KONSERT

Iron Maiden

Telenor Arena

Publikum 20.000

«Elsk hverandre! Elsk musikken»! Budskapet fra Bruce Dickinson var ikke til å ta feil av, og framkalte frysninger i et ellers kokhett Telenor Arena. Ikke så mye på grunn av de to små setningene isolert, men på grunn av det Iron Maiden-vokalisten sa først, en lysende, inderlig, bannende og på alle vis Maidensk hyllest til de som mistet livet under Paris-terroren og på klubben Bataclan 13. november i fjor, og nå, for kun få dager siden i Orlando. Så introduserte han «Blood Brothers» som nest siste ekstranummer. Det burde stanset der, for påfølgende «Wasted Years» ble i sammenhengen en intetsigende attpåklatt i en konsert som til fulle viste at Iron Maiden jorda rundt lander steinhardt og solid på scenen uansett hvordan de måtte ankomme. De leverer konserter som få band gjør etter dem, hvor kjærligheten til fansen er like varm som ovasjonene de får tilbake. Og glem ikke at disse pionerene har fire tiår bak seg som et av heavyrockens mest slitesterke varemerker.

«The Book Of Souls»-turneen kommer i kjølvannet av en plate som forener klassisk Iron Maiden med nye episke ambisjoner, der tittelkuttet kommer som et manifest over det forgjengelige, men samtidig står den evige fascinasjonen over myter og mystikk sentralt. At nettopp tittellåta blir ett av høydepunktene i settet, lang og tung og seig som den er, kler et band som alltid har vært opptatt av det mytiske, enten det er innbakt i den britiske historien eller i det okkulte. Konserten i Telenor Arena ble da også en nydelig kombinasjon av nytt og gammelt, hvor faktisk mye av det nye materialet – spesielt «The Red And The Black» og «Speed Of Light» - fungerte bedre enn enkelte av de gamle sliterne som de alltid innlemmer i settet. Velkomne, potente «arvestykker» var likevel en flaggveivende «The Trooper», en majestetisk rufsete «Powerslave» og ikke minst «Children Of The Damned», et av flere spor som denne kvelden ble hentet fra klassikeren «The Number Of The Beast». Det framførte de nok en gang som om det skulle være selve grunnpilaren i alt bandet foretar seg. Kanskje er den også nettopp det, for selv om det er mye staffasje og støy rundt Iron Maiden, med egen jumbojet Ed Force One, utallige versjoner av maskoten Eddie og turneer som strekker seg verden rundt to ganger, så er det noe helt eget jordnært og fastloddet ved hele gjengen som gjør at gitarveggene kan holde selv en galopperende keltisk spøkelseshær ute. Og de kvitterer for publikums tillit med et sett låter som hver eneste kveld spilles som nye foran dedikerte fans i snart tre generasjoner.

LES OGSÅOppgjør i skyggenes dal

«Halvparten av dere var ikke født da denne («Children Of The Damned») ble skrevet, men mange av dere er sikkert unnfanget til den», lød introduksjonen til Dickinson, som en understrekning av bandets alder og stayerevne. At han selv har vært kreftsyk merkes lite. Han løper, hopper, skråler, fører og leker, og har en trygg, energisk timing som resten av bandet lener seg på. Litt kritt i stemmen er det eneste, men det kan også være alderen. Ingen av dem ser unge ut på nært hold, men viljen til å underholde og til å holde nervene i helspenn er som støpt inn i ryggmargen på bandet, som leverer over evne i et tempo og med en intensitet som i de beste partiene tar pusten fra en.

Når Dickinson maner til allsang med løkka rundt halsen under skyggen av galgen, løfter taket seg virkelig. Eminente og erkebritiske «Hollowed Be Thy Name» etterfølges av krypende skrekk i «Fear Of The Dark», og så en rått tilhugd versjon av selve roten, «Iron Maiden» fra tidenes morgen, første gang framført på sent 1970-tall. I sammenhengen blir faktisk «The Number Of The Beast», altså sangen, den mest rutinepregede og pregløse ved siden av et par nye låter, «Death Or Glory» og «Tears Of A Clown», selv om sistnevnte med god vilje er dedisert til avdøde Robin Williams.

Showet er det derimot ikke mye tårer over, som vanlig et på kanten til ironisk oppkok av gamle Maiden-triks, lett å flire av, umulig å ikke like. Denne gangen er scenen utformet som en hestesko, en gammel Maya-ruin som «de har stjålet før British Museum stjal den», komplett med Maya-«Eddier» og baktepper som tyller inn de enkelte sangene tematisk. Og selvsagt kommer også Eddie selv på scenen, blant annet i en variant som en obskøn tre meter høy skapning som minner oss om at Iron Maiden er barn av 1980-tallet, og at figurene, styltemonstrene, de oppblåsbare maskotene sammen med de opphøyde sceneinstallasjonene - mest av alt er skapt for at Bruce Dickinson skal ha noe løp på - er «old school». Det samme er pyroteknikken og øksemennenes karakteristiske positurer og bassist Steve Harris’ evig hvilende fot over monitorene. Det er slik det skal være, men idet den nostalgiske tanken er tenkt framstår de også som et band i konstant fornyelse musikalsk sett, noe «The Book Of Souls» og denne turneen viser.

Iron Maiden er rett og slett en levendegjøring av arbeidsseieren over rutinen, skapt ut av glede, overskudd og ikke minst ren og skjær lyst til rock n’n roll. 20.000 på Fornebu-landet en regnhustrig sommerkveld er villige til å skrive under påstanden.