Bruce Dickinson, The Book Of Souls-turneen 2016, her fra en konsert i Buenos Aires.

Oppgjør i skyggenes dal

Akkurat da du trodde Iron Maiden ikke kunne bli bedre, legger beistet inn et nytt gir.

Nye takter

 

5

METAL

Iron Maiden

«The Book Of Souls»

Parlophone/Warner

Tittelen låner ord fra uslitelige Maya-myter om sjelelige vandringer. Låter som «Shadows Of The Valley» blir påfallende profetiske. Slik blir Iron Maidens nye album et ekko av omstendighetene forut for utgivelsen. Vokalist Bruce Dickinsons kreftdiagnose skremte også fansen da den ble kjent, men bandets første plate siden «The Final Frontier» (2010) er ingen bitter pille, snarere en fandenivoldsk, dovretung og voldsomt ambisiøs friskmelding på alle måter. Både for Dickinson og (igjen) for et band som på unikt vis har bygd en enorm fanskare gjennom fire tiår, og særlig etter at Dickinson returnerte til bandet i 1999 og bidro til å finslipe et uslitelig kunstnerisk domene som gjør denne 16. utgivelsen til et metalmesterverk.

Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook!

«The Book Of Souls» gir vokalisten armslag på flere måter. Åpningslåten er signert Dickinson alene, og framstår som noe av det hardeste og mest kontante fra bandet på lenge. «If Eternity Should Fail» på åtte minutter introduserer det sjangerinnpakkede samfunnskritiske og kompromissløst episke, i et bredt spekter av låter som varierer innen både tematikk og riffbestemte stemningsskifter. Her regjerer Adrian Smith og Steve Harris og skaper høydepunktene gjennom låter som «The Great Unknown» og «When The River Runs Deep». Harris egne «The Red And The Black» og tittelkuttet i samarbeid med Jannick Gers er dessuten monumentale sjekkepunkter i seg selv, teatralske, galopperende langs høye klipper og ned farlige stup, som om de hadde et keltisk troll i ryggen på vei inn i de uoversiktlige aktualitetene de synger om. Gitarveggene og riffenes vitalitet er langt yngre enn bandet selv, men ordet begrensing kjenner de ikke.

Dickinsons egen joker idet platen allerede har nådd spillefilmlengde, er den 18 minutter (!) lange «Empire Of The Clouds» hvor vokalisten bak pianoet har full kontroll på bandets episke klo. Vi har knapt hørt Dickinson bedre enn når han «crooner» på Bowie-vis over Englands største luftskipskatastrofe da B101 eksploderte i 1930, og det på en måte som gir dårlig skjult systemkritikk også av dagens britiske «imperium». Slik kulminerer ett av Iron Maidens aller beste album, et ytre beist preget av indre demoner.