Menn tjener på kvinners manke

– Skjønnhetsindustrien og surrogatiindustrien har minst én viktig ting felles: De utnytter fattige kvinner, samtidig som rike kvinner utgjør bransjenes klart viktigste kundegruppe. Men de som styrer disse bransjene, og som tar all profitten, er menn. Menn tjener penger på kvinnene i begge ender av kjeden, sier Sofi Oksanen til Dagsavisen.

For sine tidligere romaner har den finske forfatteren vunnet stort sett alt som finnes av finske og nordiske litterære priser, og høstet fantastiske kritikker, i Norge som i alle andre land. Nå er Oksanen aktuell med romanen «Norma».

Designerbabyer

«Norma» er en svært spennende, litt eventyrlignende spenningsbok med et anstrøk magisk realisme – om skjønnhet, fruktbarhet, annerledeshet, og foreldres ønske om å kontrollere sine barns liv.

– I mine tidligere bøker har jeg skrevet mye om hvordan traumer arves fra en generasjon til den neste. I «Norma» tar jeg for meg genetisk arv. Slik teknologien har utviklet seg, kan man gå inn og påvirke genetikken i surrogatbabyer, for eksempel for å unngå genetiske sykdommer foreldrene er disponerte for. Det er forståelig at folk ønsker det, men det er definitivt noe som bør reguleres. Det samme gjelder kjønn. De fleste land lar ikke surrogatikunder bestemme babyens kjønn, men i det mest liberale surrogatilandet i verden, Ukraina, er også det lov. Og når noe er lovlig, blir det normalt, sier Oksanen.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Utnytter drømmen

At surrogatibransjen i veldig mange tilfeller utnytter de fattige kvinnene som leier ut livmoren sin, er veldokumentert. Men ifølge Oksanen blir også kundene utnyttet, av de samme lugubre surrogatiselskapene.

– Men den utnytter også ufrivillig barnløse menneskers desperate drømmer om å få et barn, koste hva det koste vil. Forplantingsdriften kan være utrolig sterk i mennesket, og dermed tilsvarende lett å utnytte, sier hun.

Uoppnåelig naturlig

Også i hårbransjen, hvor ekte menneskehår er blitt en lukrativ vare på tvers av landegrenser, er det ofre i begge ender av kjeden.

– I Norden tenker vi kanskje ikke noe særlig over hårindustrien. Men hver gang vi åpner et kjendisblad, er det fullt av bilder av musikk- eller filmstjerner som går rundt med andres hår på hodet. Vi tror kanskje det er deres eget, for det kan se veldig realistisk ut, men det er ikke det. Idealet med tjukt, langt, flommende hår er tydelig, og for de langt fleste av oss komplett uoppnåelig om vi ikke skal fylle på egen manke med hår fra andres hoder.

Blondt ideal

Noe flere og flere gjør. Hårindustrien har vokst eksplosivt de siste tiårene. Hår fra land som India, Vietnam, Venezuela og Ukraina importeres til salonger i vestlige land, og promoteres heftig av bloggere og skjønnhetsindustrien. Ukrainsk hår regnes som det aller fineste og dyreste.

– Blondt, flommende hår er verdensidealet, for alle. Også for kvinner med afrikansk utseende, selv om ingen av dem har det naturlig. Se bare på artister som Beyoncé og Nicki Minaj, og deres fyldige manker.

Hår er frihet

Idealet handler selvsagt om hvem som alltid har hatt størst økonomisk og historisk makt.

– I Vesten er vi lærte opp til å tenke på hår som uttrykk for vår private frihet. Det er derfor vi blir så vanvittig provoserte av at kvinner velger å gå med hijab, fordi vi ser hår som symbol for frihet. Vi regner med at det er det for alle. Selv om det vestlige idealet med løst, frittflommende hår også er bygget på utnyttelse, bare av andre, mindre privilegerte kvinner, sier Oksanen.

Stjeler hår

Ofte veldig konkret. For ikke alle selger håret sitt frivillig, slik fine salonger alltid hevder.

– I Venezuela blir kvinner kidnappet og frarøvet håret sitt mot sin vilje. Det er et økende problem. Myndighetene gjør ikke stort annet enn å si at kvinnene må dekke til håret sitt når de er ute. Men for kvinnene det gjelder, er det traumatisk. De beskriver det som et klart overgrep å bli frarøvet håret sitt. Som en voldtekt. Noe det jo er. Håret tas med vold og tvang, sier Oksanen.

Intim frisør

Mye av «Norma» dreier rundt en frisørsalong. Norma har mistet moren sin i det som kan se ut som en ulykke. Moren jobbet i salongen, men da Norma tar jobb der selv, blir hun mer og mer overbevist om at noe er helt feil. Norma har dessuten en hemmelighet som også har med hår å gjøre, og som indirekte knytter henne til den lugubre handelen med naturhår som salongens eiere driver med, i tillegg til enda mer luguber surrogativirksomhet.

– En frisør er et interessant sted, både ekstremt offentlig og voldsomt privat – samtidig. Frisøren kommer veldig nær kunden, hennes drømmer og håp. I økonomiske nedgangstider, som nå etter finanskrisen, går skjønnhetsbransjen likevel veldig bra. Det gjør også surrogatibransjen. I stramme tider er det slikt man ønsker og unner seg. Skjønnhet, og familie.