– Mange forsøk på å få lagt denne historien i en skuff

– Det var mange forsøk på å få lagt denne historien i en skuff. Det var i utgangspunktet aldri myndighetenes ønske at Norge skulle bære denne fanen. Til slutt ble Norge faktisk et foregangsland på dette området. Det var slett ikke meningen fra starten av, sier Berit Reisel, som onsdag, på den internasjonale holocaustdagen, kommer med boka «Hvor ble det av alt sammen? Plyndringen av jødene i Norge».

Flyktning i Sverige

Reisel er tidligere styreleder for Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret), som i sin tid ble startet med midler nettopp fra erstatningsoppgjøret som Stortinget vedtok våren 1998. Reisels bok er på ett plan en personlig beretning om egen jødisk familiehistorie. Hun ble født i 1945 som jødisk flyktning i Sverige, og hennes familie var også blitt plyndret da de vendte hjem til Norge etter krigen. Men bokas hovedtema er Reisels møte med norsk byråkrati og politikk midt på 90-tallet, og om arbeidet i det som ble kalt Skarpnes-utvalget. Det Mosaiske Trossamfund (DMT) utpekte i 1996 Reisel til å sitte i utvalget, der hun sammen med historikeren Bjarte Bruland kom til å utgjøre mindretallet. Senere ble det Bruland som kom til å skrive standardverket om Holocaust i Norge.

Les også: Reagerer på Michelets bok

Jødebo-saken

Hele «Jødebo-saken» startet med artikler journalist Bjørn Westlies skrev i Dagens Næringsliv våren 1995. Der avslørte han hvordan de norske jødene ble plyndret av Quisling-regimet under krigen etter at de hadde flyktet eller blitt deportert. Han viste også at de ikke hadde fått erstatning. Møter med Westlie var en av grunnene til at Reisel ble interessert i å delta i et større kartleggingsarbeid i Skarpnes-utvalget

Les også: Sannhetssøkeren Bjørn Westlie

Det ble satt til å granske Quisling-regimets økonomiske tillintgjøring av jødene etter deportasjonene høsten og vinteren 1942/1943. I boka, som er basert på Reisels egne notater og dokumentasjon fra arbeidet den gangen, får vi bli med henne inn i møterommene i Justisdepartementet og i Skarpnes-utvalget. Årene fra 1996 til 1998 ble en turbulent tid, og Reisel forteller om både motvilje, skepsis og uenighet, også i deler av det jødiske miljøet, som helst ville ligge lavt og fryktet en offentlig diskusjon «jøder og penger». Reisel skildrer møter med navngitte byråkrater, politikere og utvalgsmedlemmer, og forteller sin versjon av prosessen hun var med på.

– Mitt møte med byråkratiet var nedslående. Når prosessen først ble løftet opp på statsledernivå, var holdningen en helt annen. Men vi måtte kjempe oss fram, hinder for hinder, og det var mange forsøk på å underminere prosessen, hevder Reisel.

– Etter mange kalamiteter havnet saken til slutt på ministerens bord. Da fikk den en ordentlig behandling. Men uten oss hadde historien om hva som skjedde med jødenes eiendeler ikke blitt fortalt.

To «bein»

Da utvalget ble oppnevnt våren 1996, satt Gro Harlem Brundtlands tredje Ap-regjering fortsatt ved makten. Jagland-regjeringen overtok høsten 1996. Det var denne regjeringen som i 1997 håndterte Skarpnes-utvalgets ferdige innstilling. De bestemte seg for å følge mindretallets, altså Reisel og Brulands konklusjoner. De kom med en alternativ rapport, der de ifølge Reisel tok til orde for et bredere perspektiv. De ville undersøke nøyaktig hva som foregikk under krigen og hvordan reglene i etterkrigsoppgjøret slo ut i jødenes disfavør. De ville ha alle fakta på bordet om hvorfor og hvordan plyndringen skjedde. Flertallet mente at mye av det mindretallet foreslo lå utenfor utvalgets mandat.

– Det var vanskelig og utfordrende å sitte i utvalget, sier Reisel til Dagsavisen.

– For oss handlet det om å forstå selve likvidasjonssystemet. Hvordan ble vi jøder økonomisk likvidert? For vi forsto aldri hva vi hadde blitt utsatt for. Vi ante for eksempel ikke at jødenes verdier ble sluset inn i statskassa, sier Reisel, som mener folkemordet på de norske jødene består av to «bein»:

– De ville tilintetgjøre jødene fysisk, gjennom deportasjon og drap, og de ville tilintetgjøre dem økonomisk. Dette ble dokumentert og klarlagt i oppgjøret på 90-tallet, men siden er det ingen som har ført forskningen på dette feltet videre. Derfor har jeg skrevet min historie nå, sier Reisel.

Fakta om Skarpnes-utvalget

Skarpnes-utvalget var et statlig utvalg oppnevnt av Justisdepartementet 29. mars 1996, for å kartlegge hva som skjedde med norske jøders eiendom under andre verdenskrig. Utvalget ble ledet av nå avdøde Oluf Skarpnes.
Utvalget la fram sin utredning 23. juni 1997.
Stortinget vedtok mindretallets innstilling.
Oppgjøret på rundt 250 millioner ble fordelt både individuelt og kollektivt til det jødiske samfunnet.
I april 1999 mottok Norge Wallenberg-prisen for sitt oppgjør.