Trondheim er blitt den kuleste byen i norsk kunstliv

TRONDHEIM (Dagsavisen): Etter å ha tilbragt april på stipendopphold i Trondheim, har min begeistring for byens kunst- og kulturliv steget flere hakk. Det skyldes først og fremst et mangfoldig kunstliv med en spredd og variert galleriscene, tunge institusjoner og – ikke minst – et nyåpnet kunstsenter som (unnskyld ordspillet) spruter vitalitet. Dette halvåret er K-U-K en del av Hannah Ryggen-triennalen til ære for tekstilkunstneren som har fått et internasjonalt gjennombrudd. Med sin blanding av historisk tyngde og samtidskunst kan triennalen gi Trondheim masse oppmerksomhet i fremtiden. Samtidig står byen midt oppi en heftig debatt med steile fronter om kunstmuseenes fremtid.

Byen har fått en vital nyskaping med Kjøpmannsgata Ung Kunst, som den folkelige forkortelsen står for. Da dronning Sonja åpnet K-U-K i november, høstet hun god latter da hun utalte det slik: «K, punktum, U, punktum, K, punktum». Kunstsenteret er blitt det nye kraftsenteret i Midt-Norges kunstliv. Det er også blitt byens nye møtested med god arkitektur og en populær restaurant ut mot gaten. Kunstner Kjell Erik Killi-Olsen har tatt spanderbuksene på og finansiert både bygg og drift på egen hånd. K-U-K kjører på med stadig nye utstillinger i husets mange utstillingsrom, de har gitt kunstakademiets studenter et eget pop-up-galleri, og de er tydelig til stede i bybildet.

[ Sommers utstilling på Kistefos bør trekke et stort publikum (+) ]

Det er betegnende for aktivitetsnivået at senteret allerede dagen etter Russlands invasjon av Ukraina 24. februar tok stilling offentlig. Lørdag 5. mars arrangerte de støttekonsert og -utstilling. Siden har de fylt huset med det mest vitale bidraget til Hannah Ryggen-triennalen. Utstillingen med Julie Ebbing og hennes (denne gangen) mannlige kumpaner i Hannah Ryggen Army er en kunstnerisk sterk kommentar til feministiske, politiske og filosofiske spørsmål rundt den sterke tekstilkunstnerens evig aktuelle kunstnerskap. Triennalen pågår til 14. august, men denne utstillingen tas ned 22. mai. 11. juni følger K-U-K opp med en utstilling med Anne-Karin Furunes.

Triennalen har potensial til å skaffe Trondheim masse oppmerksomhet i fremtiden. Etter at kunsthistoriker Marit Paasche ga ut biografien «Hannah Ryggen – en fri» i 2019, har den banebrytende kunstneren fått stor oppmerksomhet internasjonalt. Nordenfjeldske kunstindustrimuseum har vist Hannah Ryggen (1894 – 1970) permanent i nybygget fra 1968, men samlingen fikk aldri særlig stor oppmerksomhet. Nå er museet stengt etter at utilstrekkelig vedlikehold forårsaket store fuktskader.

Det vil ta flere år å få registrert og flyttet kunstindustrimuseets samling. Museets direktør har sluttet, og forsøket på å etablere midlertidige visningssteder virker tafatt. Men det er Nordenfjeldske som organiserer triennalen, og der samarbeider de med de største kunstinstitusjonene i Trondheim og på Ørlandet, der Ryggen bodde.

Hvert visningssted har minst ett av kunstnerens originalverk. Men triennalens fremste fortjeneste er dialogen med samtidskunsten. Det har de ulike institusjonene angrepet på ulikt vis. Den andre nykommeren i byens kunstliv, Trondheim Kunsthall, har valgt en kompromissløs mediarelatert utstilling, mens Nordenfjeldskes utstilling på Gråmølna viser flest av Ryggens egne verk, pluss markante samtidskunstnere.

[ «Satyricon & Munch»: Et grenseløst møte mellom lys og mørke (+) ]

Trondheim kunstmuseum trekker frem glemte Hege Lønne (1961 – 2018) i en utstilling som dessverre ikke engasjerer. Det er lite informasjon, og kunsten settes ikke inn i en sammenheng som forklarer hennes betydning. Det er prisverdig at hun trekkes frem, men når museet velger å vise utstillingen i hele triennaleperioden slår det tilbake: I en intensivert konkurransesituasjon med ny kunsthall og K-U-K, virker det som kunstmuseet ikke har greid å ta opp kampen om publikums oppmerksomhet.

Det ønsker sterke krefter å løse ved å bygge et nytt kunstmuseum. Trondheim kunstmuseum og Nordenfjeldske kunstindustrimuseum skal slås sammen i et mye større bygg. Der blir det også plass til et eget Hannah Ryggen-senter. Planene har vært diskutert siden 2014, men beslutningen er ennå ikke tatt. Nå venter man på en ny utredning der alternativet med å sette i stand og utvide de to museenes eksisterende bygninger skal gjennomgås ordentlig.

Kunsthåndverkerne er redd for at kunstindustrimuseets identitet vil forsvinne i nybygget. Andre peker på miljøaspektet i en tid da det å bygge nytt er noe vi er på vei bort fra. Det foreligger heller ingen planer om hva de to museumsbyggene skal brukes til hvis det blir nybygg. Mye taler for at en rehabilitering og utvidelse av de to profilerte museumsbygningene er den beste løsningen for Trondheim. Uavhengig av hvilket valg som tas, er det viktigste uansett at de to kunstmuseene greier å gjenoppfinne seg selv og finne nye måter å nå ut til publikum på. Etableringen av K-U-K har vist at potensialet for publikums oppslutning om Trondheims kunstliv er stort.